God jul med bøkene til Beate Grimsrud.
Det er julaften to tusen og elleve. Storesøster Torunn og jeg ligger i hver vår sovepose i sanden i Wadi Rum-ørkenen i Jordan.
Jeg ligger begravd, som de julepresangene jeg ikke ville ha som barn, og som jeg sparte til sommeren i en rosemaltkiste og siden gravde ned i en grop i hagen. De uønskede presangene tok opp hele plassen i kroppen min og overskygget det fine. Å få noe uønsket var så smertefullt, siden det var så mye jeg ønsket meg. En gang fikk jeg et broderi som var festet til en ramme, der det var forventet at jeg skulle brodere bokstaven B med ørsmå sting. Og jeg fikk et syskrin og en nålepute som jeg siden leste at også Selma Lagerlöf hadde fått.
Hvor galt var ikke det, når alle ens drømmer handler om bevegelse og fantasi. Jeg ville ha sportsutstyr og Lego, Selma Lagerlöf ville ha bøker. Begge drømte vi om å bli berømte forfattere. Men noen der ute syntes at vi skulle lære oss å sy. Selma Lagerlöf lyktes i å bli en stor forfatter, til tross for syskrinet og forventningene om hva en pike skulle drive med. Jeg fikk aldri hoppski, men hoppet likevel og fant veien til forfatterskapet gjennom gleden ved å fortelle. Man skal alltid gi barn det de ønsker seg. Og er det umulig, skal man hjelpe barnet til ikke lenger å ønske seg det umulige.
Gropen i hagen ble en grav. Jeg ville ikke at sånt jeg ikke ville ha skulle finnes når det var så mye jeg ville ha som ikke fantes. Så mye jeg savnet. En sørgegrop. En grop for den usynlige Beate. Den jeg nektet å bli. Man kan bli sett og tydelig gjennom en presang, men man kan også bli usynlig og sint.
Nå er det befriende å slippe å være med på en overdådig julepresangutdeling. Det rare er at jeg i voksen alder får mange flere presanger som passer. Kanskje kommer det av at jeg ikke lenger ønsker meg så mye, at jeg nå kan kjøpe det jeg vil til meg selv. Eller har jeg vokst meg til å bli tydeligere?
Vi har vandret i ørkenen og sett de vakre fjellenes taggete formasjoner. Havnet i en beduinleir og sett solnedgangen over ørkenlandskapet. Den knall oransje solen. Den mørkegule sanden. Så plutselig helt svart. Og kulden kommer krypende. Vår beduinvert tenner et bål.
Det var min idé å tilbringe julaften i ørkenen. Jeg tenkte at det ville bli en julaften å minnes. Bare bålets skinn og så denne veldige himmelen med de kjente stjernene. Den var der da jeg ble født. Den skal være der når jeg dør.
Søsteren min er pratsom i kveld. Jeg er taus. I munnen skraper minner. Jeg føler på dem med tunga. I lommene skraper minner. Jeg føler på dem med fingrene. Under lua, under håret, bak øynene. Bilder av steder jeg har sovet og julaftener jeg har opplevd.
Denne teksten er innledningen til boken God jul. Hvor er du?