«Her er gutten sin som har noe på hjerte, (…)» Terje Stemland, Aftenposten om Kristian Klausen Foto: Finn Michelsen
Etter at Abdullah Khomeini og hans kone og tre sønner flyttet inn i første, begynte jeg så smått å male igjen. Jeg satt ute i den overvokste hagen på senhøsten og malte Carla, ikke Carla, men Carla likevel, når jeg malte bilder av hagen. Først slo det meg som en mulig vei å gå, å male hageinteriører, før jeg slo det fra meg. Jeg orket ikke tanken på ambisjon, på utstilling, på å stå for noe som helst. Jeg malte derfor små unnselige skisser fra den natur som en gang hadde vært underlagt min elskede Carlas hender og hansker, og som derfor så ut til å besitte en aura, en gjenglemt kommunikasjon. Abdullah var fra Afghanistan og hadde flyktet fra Taliban, fortalte han meg konfidensielt, og hadde kommet til Norge tidlig på 1990-tallet. Etter ankomst og oppholdstillatelse begynte han straks å arbeide, først som fliselegger, deretter som hentemann i en hvitevarebutikk, mens han gradvis ble bedre og bedre i de norske skolefagene. Han gjennomførte videregående, fulgte opp med sykepleierutdanning, for så å spesialisere seg innen anestesi. Etter flere års pliktoppfyllende turnus med null fravær ble han innstilt til en godt betalt jobb som avdelingsleder ved Buskerud Sentralsykehus. Kona hans het Khadija og var husmor. Hun slapp å gå i hijab, men bar sine heldekkende drakter og skaut med stil. Abdullah gikk i sivile klær, rene nyvaskede skjorter og bukser, han var fullstendig integrert, men fredag etter jobb skiftet han til islamske gevanter, lange folderike kjortler og vide bukser. Han stusset et pent kort skjegg som var begynt å gråne i tuppene, og øynene hans var mørke og litt utstående av hodet, som om han alltid sperret dem opp i overraskelse (noe jeg tilskrev en årvåkenhet og nødvendig paranoia i et Afghanistan med Taliban ved roret). Han satt noen ganger og drakk saft med meg ute i hagen når jeg malte; alkohol rørte han aldri, det var Haram. Kona hans hilste og nikket og holdt avstand. Men Abdullah ville gjerne vite alt om malingen min. – Jeg er nysgjerrig, sa han, det er min grunnholdning, det er derfor jeg er så godt integrert. Det er vel derfor det har gått så bra med meg egentlig, sa han frimodig. Jeg nikket. Jeg kunne i begynnelsen ikke besvare hans nysgjerrighet, da en tung melankoli og livsfjernhet lenge hadde dominert meg, samt at jeg hadde funnet trøst i min daglige flaske rødvin og to – noe som gjorde meg behagelig likegyldig – noe jeg i sin tur tilskrev min åpenbare førtiårskrise. Jeg satt i en tilbakelent fluktstol det meste av tiden, og malte partier av hagen, uten lidenskap og uten mening eller mål, og nippet rødvin fra en termos, for ikke å skade Abdullahs og ikke minst hans nette lille kones og de tre sønnenes sensibilitet. De tre sønnene var mellom 1-8 og het Ali, Mahmood og Omar. Jeg tror Abdullah skjønte at jeg drakk rødvin, men han lot seg ikke merke med det. Han var nysgjerrig, ja vel. Først og fremst på det alle er nysgjerrige på, når det gjelder folk som har innlatt seg på den kunstneriske løpebane: Kan du leve av det? Hvordan tjener du penger? Hvor mye tjener du? Og derfra går praten gjerne raskt videre til dem som tjener enorme ufatteligheter på sin kunst (Munch, Warhol, Nesbø), og derfra videre til andre temaer. Men jeg sa som sant var, at jeg på mirakuløst vis hadde greid å selge maleriene mine hver gang jeg hadde hatt utstilling, og at jeg fortsatt levde på restene etter mitt siste prosjekt: en serie bilder av massemordere, terrorister og attentatmenn. – Ja, det er interessant det der, sa Abdullah og nippet til sitt glass bringebærsaft. At man tør å gjøre noe sånt. Noe sånt er helt fjernt fra meg. Jeg har levd i uvisshet hele livet. Det er ingenting jeg setter høyere enn visshet, trygghet, å ha en sikker jobb, en fast inntekt, et godt sted å bo, en forutsigbar hverdag for meg og mine. – Jeg skjønner hva du sier, sa jeg. Det ligger kanskje en bornert middelklasseholdning i bunnen av den norske gjennomsnittskunstners forståelse av livet. Han eller hun har ikke opplevd særlig mye krig og fattigdom og traumer, så han eller hun kan leke med utryggheten, oppsøke den, lefle med den, og så trekke seg tilbake til en passelig grei ungdomsskolelærerjobb om det skulle blåse for mye på toppene, jeg ser den, sa jeg, lente meg fram og la inn litt liflig grønt i gresset i det lille maleriet som sto på et bordstaffeli. – Men likevel vil jeg påstå, fortsatte jeg, at dersom du først har et minimum av borgerlig trygghet, litt penger og et tak over hodet, så vil et oppegående menneske begynne å spørre seg, hvorfor er jeg her, hva er det jeg driver med, hva er kjærlighet, hvorfor kan jeg ikke finne noen som virkelig elsker meg, hvorfor er livet så kort, hvilken religion er den riktige, fins Gud, hvordan kommer jeg til å dø, hvorfor var barndommen min så ille; alt sammen; et oppegående menneske, sa jeg til Abdullah og lente meg til siden i fluktstolen og famlet etter termosen med rødvin, vil leve med alle disse spørsmålene, og en kunstner er ofte et så sart og utsatt og urolig menneske at han rett og slett ikke kan la være å beskjeftige seg med disse spørsmålene, og gi dem form, om det så må koste ham livet.
– Livet? Abdullah lo og drakk litt saft. Han strøk seg over sitt veltrimmede skjegg, de vide sorte buksene dekket nesten hele stolen han satt i. – Du ofrer vel ikke livet – det er vel en talemåte … for kunst? – Vel. Det kan være en talemåte, sa jeg. Men i noen tilfeller er det slett ingen talemåte. En kan komme til å gå inn i spor, eksistensielt og kunstnerisk, som kan koste dyrt, noen ganger alt. – Hm, det har jeg vanskelig for å se for meg, sa Abdullah, i alle fall her i Norge. Og da skjønte jeg at han var en kjekk og grei fyr, med en masse bagasje av erfaringer fra Afghanistan, men også: enkel og platt, som de fleste veltilpassede småborgere. Jeg var blitt mer irritabel og dømmesyk av all rødvinen. Et tog dundret forbi på velkjent vis, slik at bakken ristet, og vi måtte ta en pause fra snakket vårt. Kona hans kom ut på trappa utenfor inngangen deres og ropte ham inn til middag, men holdt meg på avstand, nikket bare kort.
Fra min egen leilighet i husets andre etasje kunne jeg noen ganger høre Abdullah si Allah u Akbar høyt der nede i første, og andre bønnerop, og jeg visste at han vendte seg til Mekka fem ganger i døgnet. Han spilte musikk fra Afghanistan og Iran (hans forfedre var egentlig fra en liten by i Iran som het Qom), som hadde begynt å oppta meg. Bilen hans var dekorert med vakre klistremerker av arabisk kalligrafi; jeg ble gradvis nyfiken, og en gang jeg møtte ham ved bilen hans (en sølvblank BMW) spurte jeg: – Hva står det der? – Allah u Akbar. – Nettopp. Og der? – Bare i minnet om Allah kan hjerter finne fred.
Vi var i ferd med å bli nysgjerrige på hverandre.
Det må ha vært en formiddag i oktober at jeg gikk omkring i leiligheten min og kjente at depresjonen og uvirksomheten av en eller annen grunn hadde lettet litt. Jeg tenkte ikke lenger så mye på Carla, selv om jeg fortsatt innimellom malte henne etter husk, eller drodlet ned en og annen erotisk skisse av henne i dagbøkene mine. Av og til kunne jeg så smått se for meg at jeg ville oppgi kunsten fullstendig, for å gå tilbake til det mondene arbeidet som historielærer ved det lokale gymnaset, om så skulle være. Men det som hadde livnet meg litt opp, var at jeg kvelden i forveien endelig hadde blitt invitert ned til familien Khomeini, på middag, og der nede hadde jeg sett meg omkring på veggene. Mens kona forberedte velduftende halalslaktet mat inne på kjøkkenet, og Abdullah irettesatte de små sønnene sine som løp omkring i leiligheten, studerte jeg de ulike familiebildene av slektninger, og glorete innrammete Koranen-sitater, men selvsagt ingen gjengivelser av profeten Muhammed, siden dette var strengt forbudt i følge de fleste muslimske tradisjoner. Likevel fantes det over tv-en et figurativt bilde av en skjegget fyr i turban, bærende et sverd, i et persisk interiør, med buede dører og vannpiper og bønnetepper, så vidt jeg kunne bedømme, og jeg sa: – Det er vel ikke Muhammed? – Nei. Det er hans far. Abdullah. Som jeg er oppkalt etter. – Det er lov å fremstille ham? – Ja. Alle rundt Muhammed er det lov å fremstille, bare ikke profeten selv.
Denne lille utvekslingen hadde i første omgang satt meg på den rent taktilt betonte lengselen etter å male min gode nabo Abdullah Khomeini, for han hadde et utseende og noen klær som kunne utfordre penselen og det maleriske instinkt i meg – et instinkt som lenge hadde vært henvist til resignasjonens gemakker. Men noe annet og velkjent hadde begynt å ta form i meg, noe jeg ennå ikke kunne plassere; jeg ante bare at inngangen til et risikabelt prosjekt så ut til å pulsere og ånde bak, og i, og gjennom Abdullah.
Dagen etter, da han i etterkant av arbeidsdagen, i den milde, varme oktoberdagen satte seg på en tykk pute med plastdekke i fluktstolen ute i hagen, overrasket jeg ham med å komme ned trappa med et 100 ganger 70 centimeter stort lerret, og bardust spørre ham rett ut om jeg kunne lage et portrett av ham. – Av meg, nei, jeg har ikke penger å bruke på noe sånt. – Nei, gratis, sa jeg. Jeg er nå i en fase der jeg bare maler uten mål og mening og gjør det jeg har lyst til. – Nei, jeg vet ikke, sa Abdullah. Jeg er jo selvsagt glad for at du vil. Og nysgjerrig, selvsagt, la han til. Men, hva skal det være godt for? Jeg satte lerretet i gresset lent mot husveggen. – Tenk på det, sa jeg og tok trappene opp igjen for å hente fargene.
– Nå? Har du tenkt på det, sa jeg da jeg kom ned igjen med en pose med tuber og pensler, og en palett rundt tommelfingeren. – Mener du nå, spurte han. – Ja, bare en kort skisse, et riss, det tar maks femten minutter, bare for moro skyld? – Jo, ok, femten minutter, sa Abdullah og satte seg godt til rette i hagestolen. Lille Omar på fem løp rundt i hagen og skjøt på oss med et lekegevær. Kona kom ut og ropte at det var middag, men Abdullah sa: – Vent litt, jeg skal bare sitte modell. Kona smalt igjen døra. Dette likte hun ikke.
Jeg malte og klinte på. Skjegget og barten og de utstående øynene, og det påfallende rødlige musset i den solbakte brunlige huden, og de myke hendene, og i det hele tatt ble det et morsomt lite portrett. Jeg tok det med opp. Men så begynte noe å arbeide i meg. Jeg gikk rundt i andreetasjen, som nå igjen var ganske ribbet for møbler, og endog for malerier og lerreter, og tenkte på dette med å gjengi Muhammed. Ikke gjengi, men skape en figurativ bildeserie av profeten Muhammeds liv. Men vent nå litt, det er jo ikke lov, i følge islamsk lov, eller er det i følge Koranen? Dette må jeg spørre Abdullah om: kan det være lov for en vestlig mann? Vi er jo vantro hunder uansett, evig fortapelse ligger foran oss. Men hva ville muslimene selv sagt, her i Drammen, undret jeg meg, og plutselig kjente jeg at det kokte i det gamle malerblodet; jeg ville studere Koranen, Suraene, og hva var det de kalte tilleggslitteraturen? Hadither? Jeg ville bruke Abdullah som uvitende konsulent, altså uvitende om hva jeg skulle i gang med, for dersom han ante mine virkelige hensikter ville han selvsagt nekte å bistå, tenkte jeg. Men hva slags bilder kunne det bli? Det måtte bli bilder som bandt profeten (fred være med ham) til vår tid, og til våre landskaper. Dette var jo noe av det mest fascinerende med den vestlige tradisjons Jesus, at han alltid, til alle tider, var skildret i egenartet likskap og overenstemmelse med den rasen eller nasjonaliteten som kunstnerne selv tilhørte. De spanske kunstnerne malte spanske Jesuser, som El Greco, hvis Kristuser ser ut som melankolske, bortskjemte prinser med milde knekk i håndleddene og kongelige lange lapsusfingre foran velkjent topografi og arkitektur i Toledo. De franske malte franske, de flamske malte flamske, og de tyske malte tyske, Mattias Grunewalds istykkerpiskede Kristus falt meg i hu, og de nordiske malte nordiske, Henrik Sørensens blonde Kristus med kortklipt hår rant meg inn, stigende mot oss med håndflatene vendt ut, som om han returnerer hjem etter en lang solskinnsdag på jordlapper i Vinje, på Smørklepp eller Mjonøy, eller Nikolai Astrup, jeg husker bildet hans der soldatene (som ligner norske politifolk) henter Kristus ut fra et tun i Jølster i Sogn og Fjordane mens månen speiler seg i en klar vestlandsfjord, eller en av mine absolutte favoritter, sveitseren Conrad Witz med sin Jesus går på vannet, som uttrykkelig spaserer på et konkret sveitsisk vann, Genfersjøen, og med det lokale fjellet Mont Saleve i bakgrunnen. Intet av dette hadde Islam, de hadde noen tilløp, rundt 1000-tallet, 1100-tallet, 1200-tallet, før bildeforbudet bredte om seg, velbegrunnet, i og for seg: man ville tilbe formidleren av Allahs ord, og mysteriet rundt formidleren, men ikke formidlerens fysiske trekk, ikke formidlerens person i seg selv. Det ble en slags usagt lov, senere en strengt uttalt lov, og i moderne tid en ukrenkbar lov, hvis brudd førte til henrettelser og fatwaer og terrorangrep, tenkte jeg. Det mørknet, jeg sto i den store tomme stua, som hadde fungert som atelier inntil nylig, og vurderte om det var mulig. Du sender kanskje deg selv i døden om du prøver. Jeg så mitt eget liv i perspektiv. Fantes det en lineær logikk i det, og i så fall, kunne en slik utstilling, eventuelt, om Muhammeds liv, ses i sammenheng med det jeg hadde lagd tidligere? Jeg var opprømt, jeg kokte meg kaffe, jeg visste at jeg måtte avgjøre det denne natten, jeg satte meg inn på soverommet ved skrivebordet inntil vinduet med utsikt mot de svaiende bjørketrærne i vinden, og bak dem; jernbanetomta, og jernbanelinja der Oslo–Larvik og Larvik–Oslo passerte flere ganger i timen. Det var midnatt, jeg var med ett rolig, ikke melankolsk, ikke sorgfull, ikke resignert, ikke tom, men i ferd med å bli fylt, av en ny oppgave, og av oppgavens risiko, og av minner.
–
Romanens forteller er fascinert av det uforløste kunstneriske aspektet i Islam. Han har lyst til å skildre profeten Muhammeds liv i en serie oljemalerier, noe som innebærer et brudd med det islamske bildeforbudet. Vi følger hans ferd gjennom flere prosjekter, blant annet portretter av terrorister og massemordere, før han får ideen til Muhammed-utstillingen. En aktuell, humoristisk og alvorlig roman.