«Beate Grimsrud innfrir alle forventninger med sin nye roman (…) «Evighetsbarnen» er en ny påminnelse om Beate Grimsruds litterære begavelse, og hennes skjeve, kloke blikk på verden og tilværelsen.» Turid Larsen, Dagsavisen
Nå begynner det. I går er historie. Mennesker har bosatt
seg overalt. Kommet fugleveien lenge før flyene var påtenkt.
Nå ser vi Sverige. Nå ser vi Stockholm. Det snør
lett og er i slutten av oktober. Stockholm, den byen i verden
der det finnes flest alenehusholdninger. Femtini prosent.
Å leve alene er også en vandring blant andre. Å leve
i par er også å være alene. Lengst inne bor den lille i den
store og omvendt.
Gamla stan, en av Europas fattigste bydeler på sekstenhundretallet.
Nå en turistdiamant. Et da å shoppe i.
Stockholm, byen som vokste fram på øyene. Husene har
gått fra å være utleieleiligheter til å bli selveierleiligheter.
De rike har flyttet inn. De vanlige, de med mindre penger
er sakte skjøvet unna. De riktig fattige tar seg hver
dag inn til sentrum med sine utstrakte hender. Noen har
likevel klamret seg fast her. Evighetsbarna. De som ikke
har hengt med, men som ikke heller har ramlet av.
Vi svinger inn over Södermalm. I dag en gråhvit øy.
Bydelen Södra stasjon, den mest barnerike i Europa. Vi
nærmer oss Tantolunden, Söders største park. De nakne
trærne, de små, tomme kolonihyttene.
Bortenfor statistikken. Bortenfor fellesskap og ensom-
het. Rød og grønn mann i kjærlighetslivet. Børsen som
synker og stiger. Katastrofer som flammer opp og forsvinner
igjen. På et punkt. Men samtidig på alle punkter,
der bor vi alle. Deler hverandres tanker. Tar imot og sender
videre.
Nå begynner det å snø. Og vi synker med fnuggene.
Uvitende om fremtiden lever de der, evighetsbarna, forberedt
på å åpne sin dør for oss og hverandre.
Verdensrommet et kjempeøre. Det er det det fortelles
for.
*
På den ene siden av parken noen hus fra åttitallet med
klumpete balkonger, fine på sin måte selv om de ser ut
som stillas fra utsiden. På toppen bor hun. Nylig hjemkommet
fra sin jorden-rundt-reise. Magen har vokst de
siste månedene og hun tilskriver det en ukes kurs i meditasjon
i India. Mannen, en ekte guru. Neste sommer
skal hun reise tilbake og vise fram barnet, og med tid og
stunder skal det lære seg å sitte i lotusstilling og være
oppmerksom på sin egen pust. Inntil videre puster hun
for begge. Men nå når hun tror at hun aldri mer skal føle
seg ensom i verden, at hun fra nå av alltid vil ha en annens
ve og vel i tankene, har hun støtt på motstand.
På den andre siden av parken nede ved Årstavikens
vann bor han med sin katt. Husene er bøyd. De kalles
bananhusene, men er ikke engang gule. Han tror at de er
grå. Tror? Det er tross alt her han har bodd den største
delen av livet sitt, etter at han som liten flyttet Sverige
rundt. Han tenker på seg selv som en som er lykkelig på
slump. Å bo med et dyr er aldri helt å forstå den andre.
Å bo med et dyr er å gjøre seg til. Bli en representant for
mennesket.
Han ser navnet sitt i ansiktet når han ser seg i speilet.
Pappaen til en lekekamerat spurte ham da han akkurat
hadde flyttet til en ny by: Og hva heter denne guttungen
da? André selvfølgelig, svarte han. Hva skulle man ellers
hete? Han skal fortelle dette til Kassandra. Han forteller
jo hele tiden. Ord strømmer ut av munnen hans.
– Vet du forresten at buksvømmeren er verdens mest
høylytte dyr? Det er bare to millimeter langt, men kan
frembringe lyd på opp til 99,2 desibel. Det er som å
være i nærheten av en motorsykkel. Hannen produserer
den ekstremt høye lyden gjennom å gni penisen mot
buken.
Han tenker: Hva jeg forteller er en ting, men hva jeg
tier om er en annen. Stillheten er som et tre inni ham. Et
tre med årringer. Taushetens ringer. Taushet høres likt ut
uansett hva det betyr. Taushet høres likt ut på alle språk.
Han kikker på seg selv, stum. Et babyspråk trenger seg
fram.
– Nei, du kjælegrisen. Nå skal vi ut, sier han.
Han tar på seg ytterklær og kobler et halsbånd på Kassandra.
Han løfter henne opp på skulderen sin. En katt
på skulderen, en katt i bånd. En bykatt. En katt med en
herre. En hersker til katt. En katt med et menneske. Med
André.
Hun står foran speilet og drømmen har forlatt henne
med et bilde.
Medlemmene i orkesteret har byttet ut musikkinstrumentene
sine mot lamper. Det er hun som er dirigenten.
Det var hennes idé. Siri løfter dirigentpinnen.
Men hvordan lage musikk av lys? Det var nattens spørsmål.
Siri har vært mer enn seg selv den siste tiden. Hun
har ønsket bort mensen. Nei, det er helt naturlig at den
har forsvunnet. Hun er gravid. Hun har nettopp kommet
hjem fra sin jorden-rundt-reise og hun er gravid. Det
hun ser, og det kroppen forteller henne, er en drøm. Hun
kan visst skape lyd av lyset. Hun ville at reisen skulle forandre
hjemkomsten. Forandre livet. Hennes indre bli til
et hjem for et annet vesen. Hun har ønsket seg dit. Hun
har latt det vokse inn i hodet med enorm styrke. Men besøkene
hos legen har vært en katastrofe.
I dag vil hun gå til politiet hvis legen ikke tror
henne.
De tror henne ikke. Det synes ikke noe barn på ultralyden.
Heller ikke på prøvene. Men kvinnen er visere enn
teknikken, eldre og sikrere. Statsministeren, FN, domstolen
i Haag, politiet, militæret, hvem kan hun henvende
seg til? Hun er redd for politiet. Hun går til politiet.
Er reddere for ikke å bli trodd enn for sin egen
redsel. Kler raskt på seg og er på vei.
Hun går ut på Ringvägen midt imot Tantolunden.
Hun må vikle skjerfet en gang til rundt halsen siden det
er snø i luften. Lett snø som flyr skrått. Da hun var liten,
tenkte hun at et sted under et tre på hennes sti gjennom
livet lå en pakke og ventet. Den inneholdt hus og jobb,
mann og barn. Er det for sent å åpne den nå? Det står
ikke hennes navn på merkelappen. Det er både en stor
lettelse og en stor skuffelse. Lettelse over at ingen annen
bestemmer. Skuffelse over ikke å få. Så skrur hun de inn-
skrenkete barnetankene over til voksentanker. Det finnes
en tid for å pakke inn. Det finnes en tid for å åpne.
Og er ikke sløyfebåndet akkurat knyttet opp? Hun ser
en gammel dame komme ut fra parken. Hun drar et tomt
halsbånd etter seg. Siri har sett henne mange ganger.
Hun roper på Bosse. Lokker. Gir ordre. Kom! Sitt! Gi
labb! Bossenavnet gir ekko mellom bilene. Hun har alltid
de samme klærne. En brun vinterkåpe. Men i dag også
en rød basker. Hvor har hun funnet den? Hun finner ikke
hunden sin.
At hun ikke gir opp, tenker Siri. Bosse kom ikke i fjor
og ikke forrige måned og ikke i går og kommer ikke til å
komme i dag heller. Men hvis hun roper i morgen, kommer
han kanskje. Nei. Når gir man opp? Ikke en dag som
denne. Kvinnen har gått i hver eneste gate i byen, slepende
på det tomme halsbåndet. Som om hun strikker et
pledd til byen. Et pledd å gjemme byen under. Et strikketøy
som noen hver natt rakner maske for maske.
Nå går kvinnen rett ut i gaten mot bilene som bråbremser
i snøværet. Hun kommer mot Siri. Stadig ropende.
Den hunden hun skulle hatt i halsbåndet, begynner
å synes i ansiktet hennes.
Siri tenker at kvinnen med det tomme halsbåndet
hadde en. Siri tenker om seg selv at hun akkurat nå bærer
på en som hun skal få.
—
Evighetsbarna er fremstillingen av fire unge, voksne: Siri, André, Louise og Tomas. De prøver å forstå hva det innebærer å være voksne og kastes mellom sterk samhørighet og stor ensomhet i forholdet til andre. Det hele utspiller seg gjennom en vinter og en vår på Södermalm i Stockholm. Beate Grimsrud utvider fortellingens grenser med sin blanding av realisme, poesi, humor og filosoferende alvor.