Tora Ørdal Mikkelborg fotografert i hjembyen Fredrikstad i forbindelse med Fredrikstads Blads debutantintervju med henne. I intervjuet presiserer hun at novellesamlingen «Ennå er det tid» ikke på noe vis er selvbiografisk. Foto: Svein Kristiansen
Tora Ørdal Mikkelborg (f. 1985) er utdannet sosionom og jobber som sosialarbeider. Hun kommer fra Kirkøy på Hvaler og bor i Fredrikstad. Novellesamlingen Ennå er det tid er hennes første bok. Jeg har intervjuet henne i forbindelse med debuten.
Du har nettopp debutert med novellesamlingen Ennå er det tid, der dystre og krevende temaer, som selvmord og død, ondskap, abort, psykiatri og vanskelige relasjoner, står sentralt. Kan du si litt om hvorfor disse temaene opptar deg i så sterk grad at du måtte skrive om dem?
Så lenge jeg kan huske, har jeg vært opptatt av kontraster. Når noen viser meg det lyse aspektet ved seg selv, og ved livet, blir jeg umiddelbart nysgjerrig på hva slags mørke som bor i dem. Og motsatt. Jeg tror disse temaene opptar meg i stor grad fordi vi lever i en slags åpenhetskultur. Vi er opptatt av å vise oss fra våre beste sider til enhver tid, noe sosiale medier er med på å forsterke voldsomt. Vi vil gjerne høre om mennesker som har hatt en vanskelig tid i livet, men da vil vi at disse;
a) er ressurssterke og gjerne kjendiser
b) har levd gjennom det vanskelige og kommet ut «på den andre siden» som mer opplyste, kloke, vakre, rolige etc.
Møter vi krisen på gata, i nabolaget, på arbeidsplassen eller i familien, og er den ikke bearbeidet eller særlig pen å se på, vil vi ikke forholde oss til den. Tabu er fremdeles tabu. Og ofte er det sterke grunner til at folk vil holde ting for seg selv. Dette har jeg stor respekt for. Det er ikke alt som skal sies.
Det er selvsagt et paradoks at jeg har skrevet en hel bok om ting som ikke skal sies, jeg ser den, men på mange måter er denne boka en hyllest til de innesluttede, de usynlige og de marginaliserte. De er her, de også. Og de har rett til å være som de er. Ofte tenker jeg på at det er en fordømte plikt for oss som passer inn i boksen, å anerkjenne dem som ikke gjør det. Dessuten har jeg alltid hatt en beundring for dem som er annerledes enn meg selv. De som har opplevd umenneskelige ting, som i stor grad er preget av dette, men som fremdeles står oppreist. Jeg er en sånn skrulling som ofte har kommet i prat med byens løse fugler, og det har gjort meg ydmyk. Dessuten, hvem er det som sier at vi skal være så jævla lykkelige hele tiden?
Kan du si litt om handlingen i novellene dine utover de nevnte temaene?
Novellene handler om seks forskjellige karakterer, som har det til felles at de har gjort, eller kommer til å gjøre noe de angrer på. Jeg skriver om haltende mennesker i en løpende verden, hvor fremmedgjøring og ensomhet er sentrale temaer. Tekstene er i overkant dystre, jeg vet, men jeg syns karakterene har noe vakkert og ytterst levende i seg, som jeg har gjort det jeg kan for å formidle. Det handler om mennesker som ønsker å tas for hva de vil være, og ikke nødvendigvis for hvem de er, men sannheten bobler under huden på dem alle. Hver novelle er mer eller mindre monologisk drevet, noe som gjør at karakterene uavbrutt får fortalt sin historie. På den måten får de definere seg selv og sine liv uten å måtte forsvare seg.
Det handler om liv som ikke ble slik de var tenkt, og om hvordan karakterene håndterer nettopp dette.
Du er utdannet sosionom. Hvordan har dette påvirket skrivingen din?
Skrivingen, og tematikken som opptar meg, har jeg danset med i mange år – før jeg utdannet meg og begynte å jobbe. Utdanningen min, som i stor grad handler om å hjelpe mennesker til å hjelpe seg selv, med menneskerettigheter og menneskelig autonomi som kjerneverdier, var et naturlig valg for meg. Skolen lå i nærheten, jeg hadde et lite barn, sånne ting var også med på denne avgjørelsen. Det ble som det ble. Hehe. Jeg angrer ikke på det valget, for jeg lærte utrolig mye om menneskelige problemer, både i et psykologisk, psykiatrisk og sosiologisk perspektiv. Utdanningen trigget absolutt nysgjerrigheten min på de som faller utenfor, og på de tusen forskjellige grunnene til dette.
Jeg begynte å skrive på disse novellene da jeg skrev bacheloroppgaven min, var vel redd for å miste skrivedrømmen til fordel for karriere, og på mange måter ser jeg at tematikken gjenspeiler det fokuset sosionomutdanningen har. Det dreier seg om å se bakenfor det ytre, om å innta brukernes perspektiv.
Jeg ble litt koko av den utdanningen, men den har absolutt vært til stor inspirasjon for skrivingen. Alle novellene mine kunne i utgangspunktet vært caseoppgaver, jeg bare dro det lengre, og frigjorde karakterene og skrivingen fra den strenge akademiske formen.
Kan du si litt om hvordan personlige opplevelser og erfaringer har preget innholdet i novellene dine og bidratt i skriveprosessen?
Vel, man skriver jo ut fra eget hode. Alle ordene i denne boka er mine. Jeg vet ikke helt hvorfor det dystre og dysfunksjonelle trigger nysgjerrigheten i så stor grad. Det har med personligheten min å gjøre. Jeg er en lytter og en samler og en analytiker. Siden jeg var liten, har jeg vært opptatt av å finne ut av hvordan andre har det, ikke bare venner og familie, men også alle de andre. De som er annerledes enn meg.
Jeg har også alltid hatt et sterkt behov for å være alene, og å føre lange, indre samtaler med meg selv. Vi fikk ikke videospiller før jeg var ganske stor. – Se filmen inni hodet ditt, sa faren min da jeg maste. Jeg tok ham på ordet, og på den måten tror jeg at diktertrangen ble født.
Da jeg var ungdom, opplevde jeg et selvmord tett innpå meg. Jeg har kjent på hva dette kan gjøre med en kropp, med en familie og et lokalsamfunn. Sentrale emner som skyld og skam er uunngåelig når man opplever noe sånt, så jeg ser absolutt hvordan dette har bidratt til å påvirke min interesse for disse temaene. Dette er noe jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i. Men, jeg skriver ikke på grunn av dette. Det er ikke meg selv eller de jeg kjenner jeg skildrer, eller mine egne opplevelser. Da hadde jeg aldri kunnet skrevet så rått som jeg gjør. Det er mer en generell nysgjerrighet rundt temaer jeg syns er viktige å skrike høyt om. Servere kontraster. Vise frem noe som føkker med den overflatiske åpenhetskulturen.
Dessuten ser jeg at landskapet jeg vokste opp i på finurlig vis har sneket seg inn i novellene. Jeg har brukt mine kjente omgivelser aktivt uten at jeg har tenkt så mye på det, og på den måten ser jeg at naturen har blitt et slags symbiotisk symbol på hvordan karakterene opplever nærmest å ha grodd fast, både i områdene de befinner seg i, i seg selv og i menneskene som omgir dem.
Din hjemby Fredrikstad er kanskje ikke større enn at om ikke alle kjenner alle så er det mange som kjenner mange? Det krever mot å skrive så tett på livet – og døden, som du har gjort. Har det vært vanskelig å frigjøre seg fra hvordan familie, venner og kjente vil kunne oppleve boken din og kanskje endre oppfatning av deg?
Hallo! Fredrikstad er faktisk Norges sjette største by! Men ja, jeg har kjent på det motet, og den påfølgende angsten, i arbeid med denne boka. Mange ganger tenkte jeg at jeg skrev for rått. Hva kommer folk til å tro om meg, liksom! Tenkte at nå er det slutt på alt sosialt liv, og foreldrene mine kommer til å dø av skam over ordbruken min. Jeg hadde noen våkenetter hvor jeg tenkte på familien, særlig datteren min, som jeg selvfølgelig vil skjerme fra alt innhold til hun er stor og kan bestemme selv.
Men i de stundene var annen litteratur gull verdt. Jeg leste og leste, og kom frem til at skrivingen nødvendigvis må være kompromissløs. Formen og innholdet tvang seg frem, og det er jeg glad for nå. Dessuten har jeg en redaktør som hele tiden har lagt vekt på denne kompromissløsheten som en styrke, og vist meg hvordan det blir god litteratur av sånt.
Og når jeg tenkte at jeg hadde vært alt for rå i språket, hørte jeg bare på podcasten til Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne. Tenkte at de har jo familier, de også, og jeg kan ikke måle meg med deres drøye språkbruk, så da var det liksom greit.
En annen ting jeg har vært litt redd for, er at folk skal oppfatte novellene som selvbiografiske, noe de ikke er. Men nå har jeg slått meg til ro med at folk får tenke hva de vil, og dessuten legger vel leserne sine egne erfaringer og tankemønstre i novellene, og gjør dem til sine egne. Det syns jeg er fint å tenke på.
Forøvrig er jeg ikke særlig dyster som menneske, så de som kjenner meg vil ikke ha problemer med å skille mellom litteraturen jeg skriver og hvem jeg er.
For mange er det å utgi en bok en lang prosess. Hvordan har det vært for deg?
For meg har det tatt fire år å skrive denne boka. Jeg sendte inn manus i august 2011, og fikk den utgitt i august i år.
Det tok ikke lang tid før jeg fikk svar fra forlaget om at de ville jobbe videre med meg, men det tok altså fire år med omskrivninger, stryking av noen noveller, og skriving av helt nye. Jeg prøvde å forstå hva som egentlig stod i konsulentuttalelsene og vente, vente, vente på svar på om jeg fremdeles var med i «neste runde». Redigere til krampa tok meg, ikke ane om jeg hadde skrevet novellene bedre eller dårligere enn sist. Se hvordan novellene endret form og farge etterhvert som jeg forstod hva som var bra og hva som var en dårlig tekst.
Det har vært som en slags utdanning for meg å skrive denne boka. Redaktøren min har hele tiden stilt spørsmål som jeg har måttet vise at jeg har forstått via tekstene. Herregud, det har vært et fantastisk slit! Ofte har jeg mistet motet, og jeg har sagt nei til noen gode jobbtilbud underveis, men nå ser jeg at det var verdt alt sammen. Man må satse. Det har jeg sagt høyt til meg selv mange ganger. Det er hardt arbeid å skrive bok. Det er et ensomt arbeid. Man må ofre mye tid.
Novellen betraktes av mange som en krevende sjanger; fortettet og med strenge formkrav. Selv om sistnevnte sies å være til for å kunne brytes, og systematisk også er brutt av sentrale novellister, som Kafka og Borges. Hvorfor har du valgt novellesjangeren?
Novellen er i seg selv en litt underkjent sjanger, i alle fall i Norge. Kanskje var det min hang til å løfte frem det marginaliserte, som gjorde at jeg valgte denne sjangeren. Jeg vet ikke. For å være ærlig, skrev jeg åtte noveller på veldig kort tid, for å ha noe å sende inn til forlaget, for så å bli ferdig med det første, sviende avslaget. Men så ble det ikke noe avslag, og plutselig var det novelleforfatter jeg skulle bli! Leste Gro Dahles Hvem som helst, hvor som helst, og ble frelst. Leste alt jeg kom over av noveller, «fra Askildsen til Herbjørnsrud» og syntes det var befriende å tenke på hvor mye man kan stappe inn i en novellesamling, fremfor i en roman. At man kan skrive mange historier i én bok.
Jeg har fått spørsmål om jeg egentlig ville skrive en roman, men at jeg ikke klarte å bestemme meg for ett tema. Jeg forstår hvorfor. Novellene mine er ikke minimalistiske. De er fulle og feite. Sånn sett håper jeg at jeg bryter litt med det typiske ved sjangeren.
Har du noen litterære forbilder?
Å, herlighet, jeg har så mange! To opplagte, som jeg også er stolt av å bli sammenlignet med i anmeldelsen i Fredrikstad Blad, er Ingvild Rishøi og Roskva Koritzinsky. Carl Frode Tiller, Agnes Ravatn, Kristin Lind, Merethe Lindstrøm, Kjell Askildsen, Roy Jacobsen og Eivind Hofstad Evjemo er noen jeg aktivt har latt meg inspirere av i skriveprosessen. Haruki Murakami må også nevnes.
Jeg har ingen klare favoritter, og er en ganske lite kresen leser. Jo flere bøker, jo bedre er det!
Du kan allerede smykke deg med en strålende anmeldelse og terningkast 5 i Fredrikstad Blad. Hvilke forventninger har du videre til mottagelsen av boken din? Fra mediene, kritikere og fra publikum?
Jo, takk. Jeg er veldig glad for den anmeldelsen. Det er mange som ikke blir anmeldt i det hele tatt, så den settes pris på. Utover dette har jeg jo et håp om at folk skal kjøpe boka. Er så klar over konkurransen, og denne bokhøsten er jo helt ekstrem hva angår «storfine» utgivelser, men likevel.. Jeg håper jo på all den omtale jeg kan få. Men det viktigste er at boka treffer noe i leserne. Det er det jeg er ute etter. Jeg vil røske folk litt i ribbeina.
——————————–
Her er en smakebit fra Toras novellesamling Ennå er det tid. Og her kan man lese hennes ferske kronikk fra forlagsliv.no og Dagbladet og bidraget til serien Min sommerlektyre.