Det er en ting jeg har merket meg når jeg skriver: Jo mer jeg skriver, desto mindre tekst blir det.
Jeg har for eksempel et kortprosamanus som jeg har skrevet på i ti år. Dette er hva som er igjen av det:
Vikinghøvdingen Sveigde går inn i en stein som hadde åpna seg.
Forsvinningsartisten forsvinner faktisk under duken sin mens hele publikummet ser på.
Linedanseren faller fra linen etter at alle har gått hjem.
Klezmorinen våkner i sin kiste etter gravleggelsen, tre meter under jorda, og finner ikke fiolinen sin.
Og: En dikter skrev stadig om folk som forsvant. Til slutt ble folk så lei av det at de kasta han i et fengsel. Der skrev han et dikt om sitt liv og sultet seg i hjel.
Jeg skriver egentlig ikke om noe. Derfor er det litt vanskelig å si noe om det.
Hva skrev jeg om i min debut? En omflakkende familie som bygger hus til andre, men som ikke har noe hus selv.
En søster som blir borte, og en lillebror som forsvinner ned i en kum.
Negasjonen. Nullpunktet. Oppløsningen. Det er noe gjennomsiktig i disse ordene, som om man skimter noe bak blekket, i det hvite arket. Det er her jeg ønsker å være når jeg skriver: Blant ord som peker mot noe som det egentlig ikke er mulig å peke på.
En gammel kvinne i et badekar. Hun venter på å løses opp i vannet. Det er det min nye roman egentlig handler om. En kvinne som vil forsvinne. Jeg vet ikke helt hva jeg mener med det, ikke egentlig. Men jeg innbiller meg at hun vet det. Hun heter Alma. Hun er gift med Oskar. Hun har aldri levd, hun har unnlatt å leve. Dermed har hun også levd. Og det hun har unnlatt å gjøre har fått konsekvenser, og det er kanskje derfor hun skal løses opp. Jeg vet ikke, men jeg vil skrive om det siste øyeblikket hvor hun faktisk lever, om den tiden hvor hun ligger i badekaret og venter på å bli henta. Jeg vet ikke av hvem eller hvorhen de skal ta henne. Men jeg tror hun vet det. Det var derfor jeg måtte skrive om henne, fordi hun er en person som jeg tenker på når jeg tenker på Østerrike. Ja, nettopp, fordi hun er Østerrike. Fordi jeg ikke kan skrive om annet enn Østerrike. Men hva er Østerrike?
I hjertet av Europa ligger et land, en moderne, demokratisk republikk som vi kaller for Østerrike. Jeg er vokst opp i det landet, og derfor antok jeg alltid at jeg var østerriker. Men det er feil. Østerrikeren har trolig aldri eksistert. Ifølge den «østerrikske» forfatteren Hans Weigel er det historisk og geografisk sett veldig uklart hvor Østerrike begynner og hvor det slutter. Det var en gang et rike som i over 600 år ble ledet av et adelsdynasti, av Habsburgerfamilien (som forøvrig stammet fra Sveits). Dette riket ble ofte kalt for Østerrike, og det var kanskje under Habsburgerne at Østerrike kom nærmest det som egentlig er Østerrike. Det var bare en ting som manglet for at det Habsburgerske rike virkelig skulle bli Østerrike: det måtte gå under. Og det gjorde det jo, gjorde det ikke?
Habsburgerdynastiet oppstod en gang på 1200-tallet og la under seg gradvis flere territorier i øst. Etter at Rudolf von Habsburg knuste Ottokar i 1278, storkaren fra Böhmen som i Grillparzers skuespill var litt for stor i kjeften og litt for rask til å forsake sine ekteskaplige plikter, grabba de til seg landområder som Ottokar tidligere hadde fått fra Ungarn. Noen av disse områdene ble en del av Østerrike. Riket som gikk østover. Wien var hovedstaden. Men hvem var østerrikeren? I dette landet fantes det mange nasjoner og enda flere folkeslag. Like før oppløsningen fantes det for eksempel slovensk-østerrikere, ungarsk-østerrikere, tsjekkisk-østerrikere, polsk-østerrikere, tysk-østerrikere og jødisk-østerrikere, for å nevne noen. Men det fantes aldri noen østerriker per se. Fra 1876-1918 ble riket kalt for Østerrike-Ungarn, som så, etter første verdenskrig forsvant fra kartet. I de rettslige dokumentene fra 12.november 1918 ble den gjenværende republikken kalt «Deutschösterreich». Hva var det for et land?
Joseph Roth sa en gang: Mitt hjemland finnes ikke.
Jeg lurer på om mitt noensinne har eksistert. Det Østerrike jeg skriver om er ikke et land. Det er en oppløsning. Et hull. En undergang. Jeg vil skrive om folk som befinner seg i denne tilstanden. Defaitistene, de som i enhver situasjon tror på undergangen.
Av en eller annen grunn begynte jeg å henge meg opp i ideen om at det må finnes et språk for denne tilstanden. En gang trodde jeg at jeg kunne finne det på sirkus, i denne omreisende, tilhørighetsløse ikke-tilværelsen som samtidig er noe veldig konkret (for her finnes ingen filmtriks eller manipuleringer bortsett fra illusjonen du som publikum tar med på inn i sirkusteltet). Derfor skrev jeg kortprosa etter kortprosa om sirkus, og en gang oppholdt jeg meg også i noen dager hos Cirkus Zorba, Norges minste sirkus. Og joda, det var noe der i den kaudervelske måten daværende sirkusdirektør Thor Gujord snakka sammen med sine østeuropeiske sjauere. Det var en særegen kommunikasjon, den inneholdt mye kroppspråk og situasjonsforståelse; for selv om du ikke forstår hva direktøren sier til deg, så gjør du vel som direktøren sier?! Men det var likevel ikke helt det jeg lette etter.
Jeg har også tenkt en del på jiddisch, på at det må ligge noe i det som kan bringe meg nærmere det jeg leter etter. Da især fordi det er et slags paneuropeisk språk som har sitt utgangspunkt i hebraisk og tysk, men som gradvis tok til seg ord og uttrykk fra alle de andre landene hvor språket spredte seg. Et hjemløst språk som likevel er forankret i en uhyre selvbevisste kultur. Noe ligger der, det er sikkert, men jeg finner ikke helt ut hva.
Jo mer jeg nå skriver om dette, desto mer uklart blir det for meg hva jeg egentlig skriver om. Er Østerrike nettopp Østerrike fordi det ikke finnes noen østerrikere? Det hele glipper mellom fingrene mine, ordene blekner på en måte. Jeg er misunnelig på forfattere som kan si sånn-og-sånn er det. Sånn har det aldri vært for meg. Men akkurat det er vel også noe å skrive om! Jeg tror det koker ned til følelsen man får når språket fører en til forværelset av oppløsningen. I dette forværelset sitter en vokter og passer på så en ikke slipper helt inn. Kommer man ikke videre blir man sittende der, i språkløsheten, i frustrasjonen, forvirringen og mattheten. Tenk om du blir holdt igjen i forteltet på et sirkus og ikke slipper inn, at du så å si aldri har sluppet inn. Hva vet du da om sirkus? Alma sitter i badekaret og venter. Hun holder på å løses opp, jeg tror hun har skjønt noe, hun holder på å komme seg inn bak porten. Derfor måtte jeg skrive om henne, klemme hennes liv inn mellom to permer, selv om det betød at jeg nettopp ikke kunne skrive om det øyeblikket hvor hun faktisk levde.
Peter Franziskus Strassegger ble født i 1984 i Graz, Østerrike. 12 år gammel flyttet han til Jæren. For debutromanen Stasia mottok han Tarjei Vesaas’ debutantpris. Hans andre roman, Før de henter oss, utkom i høst. Her møter vi Alma og Oskar som bor i et utarmet landskap. Den næringsrike jorda har blitt skylt vekk, og alt som er igjen er noen få gamle naboer og en snart nedlagt bensinstasjon. Hver dag ser de etter bilen som skal komme og hente dem, og da er det viktig å være klar. Vi følger Alma gjennom det pre-apokalyptiske landskapet, hvor hun må gjøre det hun kan for å holde styr på Oskar og dagene, og i erindringen av et brutalt, glimtvis vakkert liv.