(Foto Heidi Hallseth – Kvitebjørn Foto as)
Da Caroline Kaspara Palonen ble kastet ut på dypet
i det virkelige liv, fant hun også romanen sin.
Hun er 31 år gammel, det vil si yngre enn de fleste debutanter. Likevel er Caroline Kaspara Palonen nå klar med sin tredje roman. Hun kommer jevnlig med bøker og får gode kritikker. Det er de beste tegnene på at et solid og viktig forfatterskap er i emning.
Beatrice i den nye romanen Det er mitt hav er en tilsynelatende vanlig ung kvinne med en nyetablert småbarnsfamilie, men inne i henne begynner de skikkelig store stormene å herje. Det handler om de viktige spørsmålene, om hvem man er og vil være, hvordan man vil leve, hva man er villig til å godta og ikke, og hva med kjærligheten og samlivet. Caroline Kaspara Palonen skildrer disse tingene med humor og stor dybde.
Tittelen på boka er «Det et mitt hav», men hovedpersonen i boken din oppfatter jeg ofte som søkende og usikker. Hvorfor den sterke tittelen?
Den har en tyngde som jeg liker. Det speiler identitetskampen som jeg tar for meg i dette prosjektet. På et tidspunkt i romanen sier Beatrice «Det er mitt hav». For å si noe sånt tror jeg man må være søkende. Hvis ikke ville man kanskje heller ha sagt «Havet er for alle», men det ville vært en kjedelig tittel og et kjipt utgangspunkt. Havet er stort og åpent. For Beatrice tror jeg det representerer muligheter. Det er ei motsetning til det etablerte livet. Det lar seg ikke kontrollere av mennesker. Havet har også preget boka i form. Jeg har forsøkt å ivareta det bevegelige som jeg forbinder med hav. Tittelen kan sikkert virke litt stormannsgal når den står der helt alene. I begynnelsen var jeg veldig usikker på hva romanen skulle hete. Nå er jeg glad for at jeg valgte denne tittelen. At den ikke beklager seg selv. Ser ned i bakken. Det vil den ikke!
Dette er den tredje boken din, og da kan det virke som om du virkelig har landet i at det er dette du ønsker å holde på med her i livet. Hvordan tenker du rundt begrepet forfatterskap?
På dårlige dager kan jeg tenke at jeg sikkert hadde fungert bedre i helsevesenet, men det pleier å gå over. Når jeg skriver tenker jeg lite på det jeg har gjort før, og lite på hva jeg har tenkt å gjøre i fremtida. Men jeg er glad for at dette er min tredje bok. Jeg er over den der første veldig usikre fasen. Dette er et yrke som helt sikkert vil by på mange usikre faser. Men det er litt av spenninga, og det er sikkert ikke helt tilfeldig at jeg har endt opp som forfatter.
Når du ser bøkene dine samlet. Føler du at du har et prosjekt som binder dem sammen?
Jeg opplever at det alltid må være et jeg mot røkla. Dette jeg-et må stå utenfor og se inn. Denne sidelinje-posisjonen har så langt vært helt avgjørende. Det fjerne som kan oppstå i det som tilsynelatende skal være nært. En stille trass mot det konvensjonelle som ofte styrer livene våre. En undersøkelse av hva disse kan gjøre med enkelte av oss. Det planløse i møte med forventninga om at alle skal gå rundt med en overordnet plan for sine liv.
Du bor i Harstad. Hvordan er det å skrive der? Føler du at det å bo i en liten by gjør deg til en bedre forfatter?
For meg fungerer det bra å bo i en liten by. Det er lett å holde fokus her. Jeg er av typen som dessverre ønsker alt for mange distraksjoner velkommen. Heldigvis har jeg også en veldig streng sjef i meg. Denne sjefen straffer meg hvis jeg bruker for lang tid inne på et kjøpesenter, eller hvis jeg snakker for lenge i telefonen. Da jeg bodde i Bergen var jeg ikke så produktiv som jeg ønsket å være. Jeg forsvant litt i alt som skjedde rundt meg. Her nord har det ikke vært noe problem å få skrevet. Livssituasjonen min har noen ganger gjort det til ei utfordring å få skrevet så mye som jeg ønsker, men det er noe annet. Sjefen sier det er greit så lenge det dreier seg om familie og livshåndtering. Kjøpesentertimer kommer jeg ikke unna med.
Hvordan pleier du å ha det rundt deg når du skriver?
Det varierer veldig. Noen ganger skriver jeg på biblioteket. Noen ganger hjemme. Noen ganger på Hurtigruten. Noen ganger på syrommet til bestemora mi. Og noen ganger på kafé. Ganske ofte på kafé. Nå er jeg litt lei av å virre rundt. Til høsten blir det kontorplass, og forhåpentligvis større ro rundt skrivesituasjonen min. I likhet med Beatrice, hovedkarakteren i Det er mitt hav, skal jeg jobbe i et kontorlandskap. Jeg gleder meg til å ha noen å spise lunsj med. Å skrive er det eneste jeg virkelig vil, men jeg må innrømme at jeg har lengtet litt etter strukturen som et vanlig arbeid gir.
Du har advart i et annet intervju om at dette blir enda en bok om en ung kvinne på et mørkt sted i livet som prøver å finne ut av ting. Kan du beskrive dette mørke stedet?
Hver roman jeg skriver er et forsøk på å beskrive det der som jeg kjenner på, og ser rundt meg, men som jeg vet at ikke kan beskrives. Sånn tror jeg nok det er for mange forfattere. Man vet det allerede når man begynner å skrive, men likevel må man. Det er kanskje ikke så mørkt som jeg skulle ha det til i det intervjuet. Ikke nødvendigvis mørkere enn det livet kan være noen ganger. Kanskje halvmørke er et ord som passer bedre. Romanen er tredelt, så da befinner hovedkarakteren min seg i så fall på tre mørke steder i livet. Jeg tror egentlig det handler mer om at jeg har laget en karakter som har et elastisk tankesett, og som bærer på en stor sensibilitet. Jeg ga henne ei tilsynelatende trygg ramme. Likevel føltes det som jeg sendte henne ut i verden uten mulighet til å forsvare seg. Så ga jeg henne kunsten som en livbøye. Underveis i skrivinga tenkte jeg noen ganger at det var den som drev henne vekk.
Et sted i romanen får hovedpersonen et sammenbrudd, og da skjer det også noe med språket som er fantastisk synes jeg, det bryter på en måte sammen med henne. Jeg lurer på: Hva skjedde med deg når du gikk inn dit i skrivingen?
Jeg ble overraska og følte ubehag, men jeg måtte dit. Jeg skriver ofte rene og enkle scener og trives i det minimalistiske. Det ivaretar det gåtefulle og skaper rom for leseren, men i det siste har jeg tenkt at det også kan være feigt å bli værende der bare fordi jeg vet at jeg får det til å fungere. Jeg har vært mer i direkte kontakt med det indre denne gangen. Det har vært veldig spennende å oppdage hvordan språk og karakter henger sammen. Da jeg var student ved Forfatterstudiet i Tromsø kom Stig Sæterbakken på besøk som gjesteleser. På tavla skrev han: JEG=SPRÅK. Jeg noterte det pliktoppfyllende ned i notatboka mi uten å skjønne hva han mente. Å skrive denne boka har gitt meg større forståelse for den påstanden. Romanen begynte med at jeg så et fotografi av ei dame som sprang gjennom et landskap. Jeg tenkte: Hvorfor løper du? Hva er det du løper fra? Det ble mitt utgangspunkt for å skrive denne romanen. I ansiktet til denne dama lå en større desperasjon enn det jeg tidligere har jobba med. Hun var pressa av noe der ute. For å utforske det kunne jeg ikke tviholde på den skrivemåten som bare forholder seg til overflata. Å beskrive sammenbruddet krevde noe annet. Kort tid før jeg starta på denne boka ble livet mitt lagt i hendene til et ukjent menneske. Hun sa: Du skal ikke være redd. Jeg skal ikke kaste deg ut på djupa. Men så gjorde hun det. Jeg tror jeg har utsatt Beatrice for noe av det samme. Jeg kastet henne ut på djupa. Jeg trengte å finne ut om hun ville klare seg.
Hvordan føler du at det å skrive påvirker følelsen av hvem du er?
Skrivinga er en veldig viktig del av meg. Å skrive får meg til å føle meg mer gyldig i verden. Det betyr ikke at det er sånn. Kanskje gjør skrivinga meg mer fraværende, men sånn liker jeg ikke å tenke. Menneskene rundt meg sier at jeg er mest harmonisk når jeg skriver kontinuerlig.
Følger skrivingen og livet deg parallelt? Når du forandrer deg forandrer skrivingen seg og omvendt?
Ja, sånn tror jeg det er. Sånn vil jeg også at det skal være. Jeg lar dagene mine farge tekstene. Jeg lager sjelden en plan for hva som skal skje. Sånt kan jeg ikke drive med. Jeg vil skrive og oppdage underveis. Jeg vil ikke ha en plan.
Hva slags bøker og forfattere liker du selv å lese?
Jeg leser for det meste skandinavisk samtidslitteratur. Har så langt i liten grad tatt inn verdenslitteraturen. I sommer har jeg fått lest en del. Bøkene til Josefine Klougart, Ingvild Burkey og Sylvia Plath har gjort inntrykk.
Har du en bra bok å anbefale?
Om mørke av Josefine Klougart. Det er en bok som utfordrer tankene jeg noen ganger har om hvordan en roman bør se ut. Den minner meg på om hvor viktig det er å skrive en roman som er ens egen.
Caroline Kaspara Palonen feirer boken på Bakerinnen i Harstad 8. oktober kl. 20.