Tora Ørdal Mikkelborg. Foto: © Kjell Ruben/Palookaville
Snart skal jeg ikke tilbake hit
Det ligger noe på bakken. Ved einerbusken og den lille,
kunstige bekken ligger det noe som har sluttet å bevege
seg. Senere skal jeg finne ut av det. Jeg skal komme til å
se på det som et slags botemiddel, ikke at det har noen
betydning. Jeg vet ikke at det ligger der, og ennå har
jeg ikke gitt etter for draget, det som driver meg ut dit
hvor det skjedde. Jeg kan ikke tilgis. Kan hende det er
derfor, en slags legitimering av det ingen andre vet.
Jeg har mye å rydde opp i.
Det er systematisert, alt sammen. Livene deres ligger
i esker på loftet, står sirlig i rekker langs veggene, i
hyllene er bøkene sortert etter størrelse. Han har gjort
mye av jobben selv, ryddet og klargjort for at det skal
gå raskest mulig for meg å bli ferdig. Duken på stuebordet
har brettekanter i et nøyaktig kryss på midten,
jeg ser faren min for meg, de grove hendene som stryker
over det tynne stoffet. Jeg har ikke vært her på tre
år, siden mor døde, nå er det for sent. Nå slipper jeg å
si det jeg skulle ha sagt, ikke at jeg vet hva jeg skulle si.
Det ligger et tynt lag med støv over alt. Jeg står på
gulvet i stua og stirrer ut i lufta, kan ikke se støvet som
flyter i dette lyset, men jeg kjenner det i lungene. Fragmenter
av faren min, små flak av hud og hår og pust,
det siste han etterlot seg før han døde tas opp i meg
og blir hengende fast, tørt mot veggene der inne. Jeg
tar meg i å lure på hvor mye av støvet som kommer
fra liket hans, som ble liggende her på stuegulvet i fire
dager før noen fant det.
Jeg hoster to tørre host inn i hendene, men det hjelper
ikke.
Det kommer en svak eim av urin fra badet, spilt piss
rundt toalettet, marinert ned i det blåspraglete gulvbelegget.
Det var mor som vasket og holdt det rent, men
han skulle vel ta seg faen på å motta noe hjelp etter
at han ble alene. Ikke vet jeg, har som sagt ikke vært
her.
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Alt er mitt. Jeg
er glad for det, at det bare er meg. Nå er jeg glad for
det. Jeg slipper å måtte dele dette ansvaret. Jeg slipper
å krangle med noen om alt dette skrapet. Her skal alt
kastes, uansett. Jeg har spurt ungene om de vil ha noe,
men de vil ikke det. Det ville vært rart, de kjente ikke
besteforeldrene sine særlig godt, ikke faren min, i hvert
fall.
Jeg har funnet en eske med bilder. Den stod på den
øverste hylla i klesskapet hans, helt bak mot veggen.
Der må den ha stått lenge. Det tok en stund før jeg
kjente dem igjen. Unge nakne mennesker som vasser i
et vann. Foreldrene mine og vennene deres, onkel Pål
og tante Synnøve og en del andre. Bål og flasker med
noe jeg antar er vin. Smilende ansikter, store bevegelser,
noen av dem uklare og smurt utover i øyeblikket
bildet ble tatt, som for å dekke over noe, bare at det
som skulle dekkes over ennå ikke var født. Hverken
Jon eller jeg.
Jeg så dem aldri som dette. Særlig faren min er annerledes
for meg enn på disse bildene. Mor var så nær som
en mor skal være, med hendene og pusten mot nakken
mens hun ordnet håret mitt, spørsmålene om hvordan
dagen hadde vært, omsorgen i de kokte potetene
og dampen som rant på vinduet ved middagstid. En og
annen ørefik når hun ikke fikk det som hun ville ble det
jo, uten at det satte seg dypere i meg enn at skammen
rant bort med rødfargen i kinnet. Det var en vegg mellom
mor og meg, og den var tjukk og solid, men samtidig
myk og deilig å lene seg mot. Det var annerledes
med faren min. Jeg visste at han visste, men ingen av
oss sa noe om det. Det gjorde ham både fjern og nær.
Stiv og underlig myk, men ikke ledig, som på disse bildene,
sjelden smilende.
Jeg vet ikke om det var han eller jeg som mente vi
hadde mest å skjule, men mellom oss var det et rom
ingen av oss torde gå inn i, for der var Jon, og der var
sannheten, mellom vegger tynne som vått papir. Vegger
som kunne revne når som helst.
—
Hovedpersonene i novellesamlingen Ennå er det tid, er nærmest oppslukt eller «hjemsøkt» av andre mennesker og tidligere tapserfaringer, samtidig som hovedpersonene selv ofte befinner seg i en avsondret eller marginalisert situasjon. Forfatteren har unikt blikk for det destruktive og marginaliserte, og skriver frem en følelse av menneskelig innelukkethet og avstand som evner å berøre og beta.