«Det var en underlig, lummer sommer, den sommeren de sendte ekteparet Rosenberg til den elektriske stol, og jeg visste ikke hva jeg gjorde i New York.»
Slik starter denne romanen. Esther, som er bokens fortellerstemme, har vunnet en konkurranse i et moteblad. Som premie får hun jobbe i New York i en måned. Hun er 19 år og begavet, og hun omtaler dette som sitt livs sjanse. Men noe er i veien med henne, for til tross for denne store muligheten, kjenner hun ingen glede. Esther befinner seg på det tidspunktet i livet hvor ingenting er fastsatt, og et sted i fremtida truer et konvensjonelt liv. Esther vil være et skrivende menneske. Hun reiser hjem til sin mor. Der får hun vite at hun ikke har kommet inn på skrivekurset som hun har planlagt å bruke resten av sommeren på. I hele juni hadde skrivekurset strukket seg foran meg som en lys, trygg bro over sommerens grå gap. Esther mener at hun ikke har erfart nok til å skrive en roman. Det går for sakte. Hun får ikke vasket håret. Hun får ikke skiftet klær. Hun får ikke sove.
«Jeg tenkte at det skjønneste i verden måtte være skygge, skyggenes utallige, flakkende former og blindgater. Det var skygge i skrivebordsskuffer og skap og kofferter, og skygge under hus og trær og steiner, og skygge bak folks øyne og smil, og skygge, milevis av skygge, på jordens nattside.»
Denne romanen beskriver sammenbruddet. Avstanden mellom mennesket som er rammet av depresjon og menneskene der ute. Den beskriver selvmordsforsøk, innleggelse og elektrosjokkbehandling. Det er en rå, poetisk og kompleks beretning om overlevelseskamp. Den inneholder humor. Den inneholder vakre og overraskende bilder. På samme tid er den rett frem og usentimental. Jeg leste den som tenåring, og jeg har lest den igjen nå. Det er en tidløs bok. Den gir meg lyst til å skrive. Jeg anbefaler Glassklokken (1963) av Sylvia Plath. For de som vil lese noe nyere anbefaler jeg Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt og Eg kjem med toget av Ingrid Z. Aanestad.
I sommer vil jeg lese diktene til Sylvia Plath. Andre bøker jeg gleder meg til å lese: Om mørke av Josefine Klougart, Lejlighedssange av Stine Pilgaard og Hundedager av Anja Dahle. Den sistnevnte er en tegneserie. Jeg har sett noen av tegningene. Blyantarbeidet er i seg selv rørende.