Klatremusikanten Christian Hartmann

Dyrene i Hakkebakkeskogen er den platen jeg har hørt mest på gjennom livet. Og etter et godt opphold i voksen alder er den tungt tilbake. Normalt sett vokser barna den av seg til de får egne barn, men jeg lurer på om den vil surre noen ekstra år her i huset. Da Ask og jeg kjørte fra Giske til Oslo i forrige uke ble den også spilt. Jeg var Mikkel Rev, Ask var Klatremus, og da slo det meg; det finnes ikke en dårlig melodi der og folk kan alle sangene. Er da Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen ei av verdens beste plater?  

Thorbjørn Egner ga ut boken i 1953 og den kom ut som plateversjon i 1966 der Birgit Strøm er Klatremus, Knut Risan er Mikkel Rev og Sølvi Wang er Bestemor Skogmus. Og det er denne versjonen jeg snakker om her. Beach Boys ga ut Pet Sounds, Rolling Stones ga ut Aftermath, The Beatles ga ut Revolver og Bob Dylan kalte sitt studioalbum for Blonde on Blonde i 1966. Dyreparken i Kristiansand ble også offisielt åpnet det året, men det har foreløpig lite med saken å gjøre. Så har jeg de siste dagene prøvd å forstå hvordan disse Egner-melodiene kom til, eller om jeg kunne finne bilder fra innspillingen, og da oppdaget jeg et nytt menneske langt inne i Hakkebakkeskogen. Det er mulig jeg ikke har fulgt skikkelig med i timen, men et navn som dukket opp ganske ofte var Christian Magnus Heyn Hartmann, kalt «Kiss» blant venner. Jeg ble nysgjerrig på hvor stor rolle han egentlig hadde i Egners univers, og begynte å Google, slik man gjør. Jeg brukte ganske mange timer på å ikke finne et bilde av Hartmann. Hvordan kan denne komponisten ikke ha et skikkelig bilde på hele internettet?! Jeg signerte meg opp og logget meg inn i Aftenpostens arkiv som går helt tilbake til 1870. Et helt fantastisk arkiv som har alle avisutgivelsene på nett! Tok for meg perioden 1945-1986 som jeg visste var den mest relevante og skrev inn Christian Hartmann. Søket går i baklengs kronologi og det første funnet var denne dødsannonsen. Ingen store overskrifter, bare denne.  Jeg kan jo nå legge til at han ble født 3. juni i Asker, 1910.

Etterhvert som jeg leste meg opp på hvilke melodier han hadde skapt, så ble det uungåelig å ikke fortsette jakten på «Kiss». En komponist som knapt nok er er nevnt i Aftenposten mellom andre verdenskrig og 1985? En som bare ble borte.  Han spilte først og fremst piano og lærte det aller meste i mellomkrigstiden. I 1946 laget han musikken til krigsfilmen To Liv samt Et spøkelse forelsker seg, som er regissert av Tancred Ibsen, med Wenche Foss og Per Aabel i hovedrollene. I de neste tolv årene skulle han lage musikk til ti filmer, samtidig som han i starten jobbet i radio sammen med Thorbjørn Egner. Og det er hos Egner han først setter sine spor. Eller gjør han egentlig det?
I 1952 samarbeider de i NRKs Barnetimen for de minste og Hartmann lager melodiene «Her kommer Ole Brumm» og «Det snør det snør». Bare de to alene er jo klassikere, men på folkemunne Egners klassikere. I løpet av 1953 har de delt på å skrive melodiene som følger med i Hakkebakkeboken og det betyr at Hartmann er mannen som skapte melodiene: Visen om Reven, Grønnsakspisersang, Pepperkakebakesang, Klatremus-vise, Bestemor Skogmus vise, Bakermester Harepus, Voggevise (So ro lillemann) og Nøttplukker-vise som forøvrig ikke er med i 1966 versjonen. Året etter oversetter Egner, Hugh Loftings, Dr. Dyregod. Christian Hartmann lager da Sjørøvervise, Vesle Hoa og ikke minst Dyrene i Afrika, tror jeg. Mens jeg begynner å forstå Hartmanns storhet går det også opp for meg internetts svakhet. Etter mye googling finner jeg ut at danske Åge Stentoft har skrevet originalmelodien til Dyrene i Afrika, i 1937. Den danske versjonen heter Molak Molak Mak Mak Mak, mens mange cd-utgivelser som allerede finnes i Norge bruker Christian Hartmann som melodiskaper. Fra nå av blir jeg mere nøye på det med internett som kilde og etter å ha trippelsjekket mener jeg at Hartmann så langt har laget de melodiene jeg har gitt ham æren for i dette innlegget. Han fortsetter samarbeidet med Egner og lager Amandus Dokkemann og Løvesangen. I årene 52-54 er Hartmann enormt produktiv og man kan vel si at det har vært en god dag på jobben når man lager musikken til Karius og Baktus. Ivo Caprino ferdigstiller dukkefilmen i 1955 og både trist-vise og glad-vise er allemanseie for alltid.
Etter disse tre årene burde «Kiss» ha fått legendestatus i Norge, men det er så vidt jeg finner et bilde av mannen. Det første bildet i Aftenpostens bakvendtarkiv dukker opp, og jeg føler meg som Poirot, eller…i alle fall som assistenten Hastings. Christian Hartmann sitter til venstre 18. oktober 1978. Han er i godt selskap med bla Otto Nielsen og Anne-Cath Vestly, og her er det viktig å ikke la seg forstyrre av saken om russiske kvinneskjebner fra virkeligheten. Han ligner litt på Onkel Lauritz uten Teodor. Mild og streng. Anledningen for avisartikkelen er at det skal gis ut et 12 binds Alf Prøysen-bind og i billedteksten står det: Fra venstre: Christian Hartmann som har satt musikk til så mange av visene. Såpass ja, tenker jeg og graver videre. Det viser seg da at Christian Hartmann har laget melodien til Æille har et syskenbån på Gjøvik. Leksikonsider, Wikipedia og Rockipedia skriver at Hartmann også har laget melodien til Romjulsdrøm og Musevisa, men nei, han har ikke det. Romjulsdrøm ble komponert av Thoralf Borg og Musevisa-melodien er en gammel reinlender som ble innspilt av Oscar Lerdahl fire år før Christian Hartmann ble født. Men Hartmann var en viktig brikke for Prøysens tekster og han komponerte Fløttardag, Folkevise, Horoskop, Drømmen hennes Tonatta, Visa hennes Hilma, Visa om a Fjøs-Lisa og Prinsen av Siam som Prøysen skrev på sykeleiet i november 1970. Det skulle bli Prøysens siste vise.

Timene går og jeg forstår at Christian Hartmann er en mann som har blitt glemt, selv om han er overkreditert på tre sanger. Han skrev melodieslagere for Otto Carlmar, Ediths mann, på 30-tallet. Han skrev for Einar Skjæraasen, Vidar Sandbeck, Kjell Bekkelund og Per Aabel. Hartmann tonesatte Knut Hamsun, Herman Wildenvey, Nordahl Grieg og Inger Hagerup. Eget radiopragram fikk han til og med. Han skrev for teater og revyscener i Oslo, og da han komponerte for sin siste film i 1957, Same Jakki, ble den vist i Cannes. Etter 1957 hadde 29 år gamle Egil Monn-Iversen etablert seg som filmkomponist og tok over det meste. Christian Hartmanns musikk har blitt en kultur-innsats for seg, stod det i Aftenposten i 1957. The End! Jeg har funnet ut at Hartmann ble medlem i Tono i 1930, og styremedlem 1968-81 sammen med bla Arne Nordheim. Han var også en engasjert propagandasjef, nestformann og talsmann for NOPA (norsk forening for komponister og tekstforfattere). Men ingen ære, ingenting som han vil bli husket for, bortsett fra å ha komponert den mest kjente musikken i Norge. Men så var det altså Klatremus og de andre Dyrene i Hakkebakkeskogen. 1966. De spiller inn disse enkle melodiene og stemmene ER klassikere. Melodiene er enkle men akkurat vanskelige nok til at du må sette deg ned å lære de. Og her ligger nok svaret i holdbarheten, tror jeg. Og når de omsider blir fremført på teateret sitter en av verdens beste gitarister og spiller over 100 forestillinger, med Thorbjørn Egner som sjef. Robert Normann blir beskrevet av gitarist Jon Larsen som en av Europas beste jazzgitarister gjennom tidene. Da Django Reinhardt skulle spille i Oslo så han ikke vitsen med det; dere har jo Robert Normann, sa han. Det er denne Normann som Lillebjørn Nilsen synger om i Tanta til Beate, det var denne Normann som også skrev for Prøysen og det var samme Normann som vekslet mellom alkohol og antabus i en periode da han «bare» satt bortgjemt i en orkestergrav og spilte banjo og gitar under Hakkebakkeskogen for fulle hus. Tenk å kunne vært i teatret og opplevd Hakkebakkeskogen med Egner og Normann?! Her er utdrag fra noe av det Robert Normann gjorde gjennom et levd liv og det går an å kjenne igjen lyden fra Hakkebakkeskogen. Det rare nå er at jeg kommer til å høre Hakkebakkeskogen på en helt annen måte. Den platen jeg har hørt mest i mitt liv har fått en ny vår. Det er mange sanger som har fått en ny vår for å si det sånn og jeg har om ikke annet blitt ekstremt nysgjerrig på hvorfor Christian Magnus Heyn Hartmann ikke blir løftet opp og frem. Er det fordi det er barnemelodier, at de er enkle? Det er i så fall urettferdig og vi har faktisk muligheten til å rette på det nå fremover. Til høsten skal stykket opp på Nathionalteatret i regi av Kim Haugen. Noen av de store magasinene, forlagene eller tv-kanalene bør stoppe opp og se verdien av å sette en spotlight mot Christian Hartmann. Hans ettermele har knapt nok refleksjon av et telys i seg. Stopp kardemommetrikken, vi må ta ombord en historisk legende.

Den 5. juni i år åpnet Hakkebakkeskogen i Dyreparken i Kristiansand. I en promovideo blir So ro lille venn melodien spilt. En fantastisk melodi som alle tror er Egners, men den er ikke det. Det er Christian Hartmanns aller fineste vuggevise. Neste år skal Qvisten Animasjon gi oss Klatremus som film. Budsjettet er på 32 millioner og det de jobber hardest med nå er å finne stemmene. Og skulle det være noe tvil om hva reven sier, Ylvis, så er det bare å sette på platen fra 1966. De stemmene er vanskelig å erstatte. Thorbjørn Egner fortsetter å prege generasjoner, jeg setter ham veldig høyt, og jeg skulle ønske vi tok barnemusikk mere på alvor. Bare det å kalle det barnemusikk er jo snodig, men det har vel ofte med tekstene og det enkle budskapet å gjøre. De klassikerne som står igjen som norske kulturbærere er ofte musikk som er skrevet for barn i utgangspunktet. Vær så snill å ta deg tid, sett på hva det skal være fra 1966-innspillingen av Klatremus og lytt til melodiene. Egner og Hartmann har kanskje gitt ut verdens beste plate, men det er ikke så viktig. Musikk er mye mere enn en konkurranse. Det viktige for meg nå er å få frem og utforske betydningen av en mann som hele livet ble kalt Kiss. En mann som har satt sine solide spor, i løse luften. Jeg kommer til å fortsette å lete i Hakkebakkeskogen etter Christian Hartmann, og er han ikke der leter jeg i tennene til Jens. Og om jeg må reise helt til et syskebon på Gjøvik for å finne ut mere om ham, så skal jeg gjøre det. Når jeg treffer ham skal jeg se ham dypt inn i øynene og si takk, før han må fortelle historien om et liv vi aldri har hørt om.