Lars Saabye Christensen er aktuell med et nytt hovedverk, romanen «Magnet» Foto: Magnus Stivi
Der ute på plassen fikk Jokum heller ikke øye på Synne, han gikk inn på Sophus Bugge, hvor er kunsthistorie i dag, i auditorium 2, han fant auditorium 2 og satte seg bakerst, på sin rettmessige plass, mot veggen, der han ikke skygget for noen, idet lyset ble dempet og på et lerret bak talerstolen kom et bilde til syne, et fotografi fra en by, som Jokum først ikke kjente igjen, bildet var gammelt, fra 1937, men så visste han hvor det var, det var jo parken på Skillebekk, Olaf Bulls plass. Så forvant det også, som om det bare hadde vært et minne i Jokums arkiv, et avsnitt i barndommens pensum. Han kunne fremdeles ikke se Synne. På den annen side var det jo mørkt i auditoriet, bortsett fra leselampen på talerstolen. Jokum kunne ikke se noen. Til gjengjeld luktet det sterkt av parfyme og innimellom hørte han korte bjeff. En førstelektor i lang kjole innledet om byrom i antikkens arkitektur. Hennes poeng, eller tese, var at disse mellomrommene bringer menneskene nærmere hverandre, åndelig sett, altså på en sivilisert måte, ikke som trengselen i supermarkedene, kinofoajeene og på holdeplassene, som heller er frastøtende. Man hadde å gjøre med en både estetisk og etisk funksjonalisme som i våre dager var mangelvare. Byene er i ferd med å bli usiviliserte. Dette tok det sin tid å komme fram til. Da førstelektoren hadde det, kommet fram til sitt poeng og ganske langt forbi, ga hun endelig ordet til en mellomfagsstudent som skulle presentere en kort versjon av sin semesteroppgave om skulpturer i Oslo. Det var Synne Sager. Hun stilte seg bak talerstolen og tok fram arkene, på en tilforlatelig, selvsikker måte, som tydet på at hun trivdes der i dette beskjedne rampelyset, alt ved henne tydet på det, de langsomme, nei, rolige bevegelsene, ingen hast, blikket hun løftet mot salen, mørket, kunne hun se ham, smilet, smilet hun smilte mens hun trykket på knappen til venstre for seg og det samme bildet kom opp på skjermen igjen, først uklart, og heller ikke da ble Synne Sager urolig, nervøs, i alle fall ga hun ikke uttrykk for det, så fant bildet, i rykk og napp, sitt fokus, som fremdeles var Skillebekk, Olaf Bulls plass, fontenen og den heslige statuen, på folkemunne altså kalt Håret i suppen. Hvorfor måtte hun vise det hele tiden? Det var Jokum som i stedet ble urolig, nervøs. Synne Sager begynte å snakke, eller snarere tale, og la meg legge til at hun innimellom ble avbrutt av latter, bifall og bjeff:
– Hvis vi ser på hva slags skulpturer som står rundt omkring i Oslo kan vi kanskje danne oss et bilde av denne byens befolkning og den rådende utsmykningsvilje. Som vi vet er det andre, i det minste flere, hensyn å ta når kunsten skal stå i det offentlige rom enn når den henger i et museum, et galleri, for ikke å snakke om over en heslig sofa i et privat hjem. Derfor har vi komiteer, styrer, råd og juryer som bedømmer hvilke skulpturer som er mest hensiktsmessige i den gitte sammenheng. Og det vil som oftest si minst kontroversiell. Vi kan si at disse utvalgte grupper av menn, for det er stort sett menn, skal representere den såkalt gode smak, som vi kunsthistorikere gjerne mener er den dårlige. La oss starte ved Grønland daghjem, hvor det står en and. Ikke så langt unna, på Tøyenhagen skole, finner vi enda en and. Begge er utført av Skule Waksvik. Både i Torshovparken og i Birkelunden finner vi foler, den ene stående, den andre liggende. Ved Lilleborg skole har man derimot tillatt en gaupe, mens tre geitebukker leker foran Lektorenes hus. Vi aner selvfølgelig en slags symbolikk i denne forbindelse, noe som er vanskeligere å se i de andre tilfellene, der motivene virker mer eller mindre tilfeldige eller meningsløse. På Amaldus Nielsens plass, midt i Oslo, kan vi for eksempel iaktta en gutt som rir på en delfin og i Torshovparken, som allerede har en fole, er delfinen byttet ut med en skilpadde. Kunstnerne velger altså ikke bare fra den norske faunaen, men orienterer seg internasjonalt. I det nye forretningskvartalet på Lambertseter har man gått mer tradisjonelt til verks. Der står en hane. Ved Jakobskirken har en hjort sett dagens lys. To dyr av samme art har også forvillet seg helt inn til Eidsvolls plass. Vi kan også nevne gående gås, bjørnunge som klør seg og villsvinet fra Firenze, som står utenfor Slemdal skole. Og som vi alle vet vokter løver både Stortingsbygningen og Kunstnernes hus. Kan vi av dette slutte at kunstnerne er like viktige som politikerne i dagens Norge, eller sagt på en annen måte, at kunsten verdsettes like høyt som politikken, enn si demokratiet? Det kan vi ikke. Og grunnen til dette svaret ligger i det som allerede er antydet: De fleste prydskulpturer i Oslo har motiv fra dyrelivet og kan derfor ganske enkelt betegnes som dyreskulpturer. Hva gjelder offentlig kunst ligner Oslo heller en zoologisk hage i bronse og granitt enn en, for å bruke førstelektor Schultz’ ord, sivilisert by. Vi kan også se på dette som en romantisk lengsel tilbake til naturen, eller snarere, et forsøk på å bringe naturen tilbake til byen. Vi skal heller ikke se bort fra at valg av dyremotiv også henger sammen med et sterkt ønske om å unngå konflikt, for eksempel med lokale beboere, som tross alt daglig skal omgås den aktuelle skulpturen. Juryene, komiteene, rådene og hva de nå kaller seg velger altså minste motstands vei, som i Norge er naturen. Ingen lar seg provosere av en and, så fremt den ligner. Avslutningsvis skal vi imidlertid rette oppmerksomheten mot et byrom, slik lektor Schultz definerte det, som også er rom for en skulptur, og som kan stå som et eksempel på en vellykket løsning. Og vi kan si at en vellykket løsning alltid er basert på valget av avstander. Avstandene bestemmer ikke bare rommets estetiske proporsjoner, men også bruken, eller bedre, bruksverdien av det. Vi ser her parkanlegget ved Skillebekk, Olaf Bulls plass, med Anders Svors skulptur Bølgen, fra 1913, midt i fontenen, som også er plassens sentrum. Bølgen er et dynamisk verk av en skuffet kunstner som stod i skyggen av Vigeland, og som ellers kalte sine arbeider for Det siste pulsslag, Sorg og Skipbrudd. Det sier jo sitt. Men tilbake til selve plassen, som har fått navnet etter dikteren Olaf Bull, som blant annet skrev prologen til åpningen av Oslo Rådhus. Selv om fotografiet er fra 1937, har ikke mye forandret seg siden den gang. Det hviler en dyp harmoni over denne plassen, som åpner seg mot resten av byen, Skillebekk, eller vi kan si det slik, at det er byen, Skillebekk, som åpner seg mot denne oasen, hvor de omkransende trærne står i blomst. Vi ser barn som leker og en eldre kvinne som sitter på en benk og iakttar dem. Plassen oppfyller sin ideelle funksjon som møteplass, mellom venner, generasjoner, kjærester.
Jokum satt helt stille og lyttet. Kjærester? Hadde han hørt riktig? Dette var en annen slags invitasjon, ikke til Faglig 1. maifronttoget, men til Synne Sagers sovevogn. Noe annet kunne det ikke være. Nei. Hadde kanskje ikke han og Synne møttes der, på Olaf Bulls plass? Jokum bestemte seg for å forlate auditoriet før han misforstod noe og kom på andre tanker, slik at han i stedet kunne leve på denne tanken, som nærmet seg en drøm. La meg en gang for alle slå fast at Jokum Jokumsen sjelden eller aldri gikk upåaktet hen. Man bjeffet etter ham. Så stilte han seg ved veggavisen i hallen og ventet. Over en knyttet neve stod det skrevet: Nei til klassesamarbeid! Hovedparolene i toget til Faglig 1. maifront, som gikk fra Grønland torg kl. 14.00, var blant andre disse: Forsvar streikeretten, Vi skal ikke betale kapitalens krise, Forsvar norsk sjølråderett – nei til salg av Norge, Full støtte til folkenes frigjøringskriger, 50 mils fiskerigrense nå, Kvinner – kjemp for egne krav, For et sosialistisk Norge – bare folkets egen kamp gir seier! Velg kampens veg! Et øyeblikk var alle valg lette. Jokum Jokumsen valgte Synne Sager. Nå måtte han se skulpturen på Olaf Bulls plass med nye øyne, med Synnes, og det gjorde han mer enn gjerne. Var det ikke akkurat det han ville, se verden med hennes øyne?
—
Magnet er et nytt hovedverk fra Saabye Christensen. Usedvanlig velskrevet om tid, kunst og skjønnhet, og en modig og poetisk kjærlighetsroman om det umake paret Jokum og Synne, som prøver alt de kan å dra i samme retning. De møtes på Sogn Studentby på 70-tallet. Jokum blir fotograf, og Synne hans kurator. De flytter til San Francisco og klatrer i kunstverdenen. Men i arbeidet med bildene kommer de hverandre for nær.