Doppler er tilbake.
Den første romanen om Doppler og elgen Bongo kom i 2004. I 2005 kom oppfølgeren Volvo Lastvagnar. Foto: Chris Johnsen
Doppler kom ut av de dype skogene en tidlig morgen mens smeltevannet rant ham lystig i møte, og sidensvansene satt i buskene og håpet på at noe fint skulle skje. De plystret mot ham av full hals, som om han var en de ventet på, i beste fall en slags messias. Han passerte bedriftene hvor rørleggerne allerede la rør, forretningene hvor konsumentene muntert konsumerte dagens første produkter og barnehagene hvor ungene presset ansiktet mot vinduene mens de studerte den skjeggete skikkelsen som skred forbi. Han passerte Ring 3, Ring 2, Ring 1, og vandret tvers gjennom sentrum av hele denne forunderlige hovedstaden som få forlater uten å ha fått merker av den, men som de likevel ender opp med å komme tilbake til.
Han kjente en uvant spenning i kropp og sjel, slik de som har tilbragt tid blant trær og vann og elger gjør når de kommer tilbake til menneskene.
Da han rundet svingen i den gamle veistubben sin, var han på nippet til å kjenne noe som lignet på optimisme. Det kunne nesten minne om glede. Han så frem til å se ungene sine. De hadde utvilsomt vokst og lært både mangt og meget. Han håpet, men våget ikke helt å tro, at de hadde savnet ham. Han håpet de hadde lengtet seg syke etter ham, og at farssavnet hadde skaffet dem problemer. Han håpet at de hadde eksperimentert med narkotika, og at skolene hadde sendt bekymringsmeldinger til barnevernet, som hadde krevd samtaler og truet med å gripe inn. Han håpet ungene ville gråte og hyle av glede når de fikk se ham, og at de om en dag eller to kom til å si, slik at moren deres hørte det, at de nå for første gang på det de kunne huske, følte seg som hele mennesker.
Da han fikk øye på huset bråstoppet han. Trugene dunket mot hverandre som pinnene i en drømmefanger der de hang i ei norgesreim bak på sekken. Noe var galt. Det skjønte han uten videre. Huset lå som før, men fargen var borte. Dette hadde alltid vært et hvitt hus. Det fantes ingen grunn til å la det være noe annet enn hvitt. Dette hadde Doppler og kona, Solveig, snakket mye om. Hun hadde kommet trekkende med en fargekatalog, og de hadde bladd den i filler. Doppler hadde foreslått en mørk grønn farge, svært forsiktig og med et tonefall som antydet det ikke var så viktig for ham, selv om det egentlig var det, eller en av de matte svarte nyansene, hadde han sagt, som er i ferd med å bli så moderne hos den ressurssterke befolkningen vi liker å identifisere oss med. Solveig hadde avslått forslaget med det samme og på en måte som antydet at dette var noe hun syntes han ikke skulle bråke om, siden de begge visste at han dypest sett ikke hadde peiling på farger. Huset måtte og skulle være hvitt, mente hun. Og det hadde det blitt. Men nå sto det der og var blått.
Og ikke bare var det blått, men det var blått på en måte som antydet klokkertro på så vel egen fortreffelighet som på samfunnets bærende finansielle institusjoner og strukturer. Huset var blått på en selvsikker måte som ikke representerte familien slik han kjente den, og som heller ikke kledde den. Langt ifra. De siste meterne gikk han sakte og med stor forsiktighet. Det var som om blåfargen utstrålte et kraftfelt som hindret fremmede i å nærme seg. Han forsto det ikke. Han var ikke en fremmed. Han burde kunne nærme seg sitt eget hus uten denne forstyrrende, fremmedgjorte følelsen. Han visste ennå ikke hva fargesjokket skulle innebære, men forsto instinktivt at det var illevarslende og skjebnesvangert. Han kjente kvalme og forsto at han kom til å trenge tid for seg selv før han kunne gi seg til kjenne for familien. Hvis de da i det hele tatt fortsatt bodde her. Han var tilbøyelig til å tro at de hadde flyttet til ukjent adresse og at det var noen andre som hadde malt huset blått. Det hadde forklart mye. Andre kan finne på å male blått. Andre kan i det hele tatt finne på mye vulgært. Men ikke min familie, tenkte han. Den er ikke slik.
(…)
Han gikk sakte rundt huset og kjente, på tross av den vemmelige fargen, en slags lettelse over å være tilbake. Dette hadde vært hjemmet hans i skjellsettende år fulle av intense opplevelser. Det hadde vært barnefødsler og forsørgeransvar, latter og gråt, det hadde vært høyt tempo og stor grad av vellykkethet. For en mann han hadde vært den gangen. Alt hadde han fikset. Han hadde vært trygg, levedyktig, spenstig og ikke sjelden munter på grensen til lystig. Ordet ressurssterk var ikke i nærheten av å dekke det han hadde vært. Han hadde vært den beste. Rett og slett. Et funn. Han hadde gått rundt i en boble hvor problemer ikke kunne trenge inn. De fantes ikke. Han leste om andre menneskers sorger i avisen hver morgen. Og ristet på hodet. Tenke seg til. Nei og nei. Har du sett på maken. Han hadde syntes synd på menneskene. Han hadde følt med de stakkarene som rotet det slik til for seg med sin manglende impulskontroll, brist på kunnskap, uflaks, dumhet, nysgjerrighet, begjær, eller ulike kombinasjoner av dette.
Da han hadde levd dette i retrospekt usannsynlig flotte livet, hadde han levd det så fullt og helt at han ikke hadde kjent fartsblindheten gripe tak. Det må ha skjedd over en periode på flere år. Han var ikke lenger i stand til å huske detaljene, men han mintes hvordan konturene av alt rundt ham på et tidspunkt hadde begynt å utviskes. Farten og selvtilfredsheten hans hadde sakte, men sikkert gjort ting uklare, verken folk eller hendelser hadde til slutt hatt konturer eller rene linjer, alt hadde vært utflytende former. Han hadde fortsatt å møte opp til alt man skal møte opp til. Plikter på jobb, plikter hjemme, ungenes skoler og barnehager, fritidsaktiviteter, dugnader, venner, trening, ferier, gaver, omtanker og oppmerksomheter. Han hadde vært ett hode foran hele veien. Til han med ett ikke var det lenger.
Tenk om han kunne komme dit igjen. Tenk om han kunne gjenerobre hver eneste av disse skansene hvor han tidligere hadde stått uutfordret på toppen. Han tvilte på om det lot seg gjøre, men kjente glede over vissheten om at han en gang hadde vært den beste mannen i hele postnummeret.
(…)
Hagemøblene var nye og grelle. Han fjernet en presenning og fant en gassgrill på størrelse med en Trabant. En like stygg som upassende vedfyrt pizzaovn var støpt inn i muren rundt en ny betongplatting, som om stedet var rene Gran Canaria. Hva var dette? Blått hus og vulgær hagerekvisita? Dette måtte han til bunns i. Han strenet bort til postkassen for å få klarhet i saken, én gang for alle. Han hadde gått rett forbi første gang, blendet av den syke, optimistiske blåfargen.
I navnefeltet på postkassen så han nå at hans eget navn, Andreas Doppler, var borte. Det var ikke bare overstrøket, men fjernet helt og holdent. Noen hadde tatt seg bryet med å løsne letraset-bokstavene. De må ha brukt en hobbykniv, tenkte Doppler. Og det måtte ha tatt tid. Noen hadde virkelig ønsket å ta bort navnet hans. Der det før hadde stått: Nora, Gregus, Bjørnstjerne, Solveig og Andreas Doppler/Rohde, sto det nå: Nora, Gregus, Bjørnstjerne og Solveig (langt, tomt mellomrom) Rohde.
Og under, i en litt større letraset-skrifttype som utelukkende besto av versaler, sto det: EGIL HEGEL.
–
Doppler er tilbake.