Arne Svingen har skrevet romaner. En fin liten bunke av dem. Han er også ekstremt interessert i musikk. Foto: Fredrik Arff
Arne Svingens Mannen som gikk gjennom lydmuren, handler om Birger Brunkeberg. Han har et fett liv. Han har nemlig en diger platesamling og en god kamerat i fengsel. Men en dag ringer det på døra og virkeligheten kommer inn i livet hans med en hard knyttneve.
Mannen som gikk gjennom lydmuren er historien om den lykkelige musikkelsker og livet han ikke visste at han savnet.
Her får du første kapittel i boken:
Jeg er ikke døv. For jeg hører dørklokka ringe. Men det
er fortsatt et par minutter igjen av Springsteens versjon
av «I Want You». Og ikke noe fornuftig menneske reiser
seg midt i Now your dancing child with his chinese suit,
he spoke to me, I took his flute. Det er sårt og inderlig
og sånne ting som jeg ikke vet om jeg burde sette ord på.
Kanskje skjønner jeg ikke absolutt alt i Dylans kryptiske
vers, men jeg forstår refrenget, tre ord som jeg tror er både
de fineste og verste ordene jeg vet om. Når Bruce legger
til so bad, så svelger jeg noe stort og hårete som er altfor
knudrete for spiserøret og egentlig burde få være ute i det
fri. Det er nesten så jeg skrur opp lyden litt til. Bare for å
kjenne stemmen vibrere i brystkassa.
Versjonen er en glemt skatt fra syttitallet, et ensomt
og vakkert liveopptak som har støvet ned altfor lenge i
musikkhvelvene og til slutt fikk et velfortjent liv utenfor
bootleg-verdenen. Den nydelige fiolinen og det lekende
pianoet, her er ikke en forvrengt gitar i mils omkrets, ingen
vanvittige brøl, likevel må hver tone fullføres, koste hva
det koste vil.
Visst finnes det artister man godt kan spille på lavere
volum. Joni Mitchell. Nick Drake. Leonard Cohen. De
akustiske albumene til Neil Young. Waterboys’ folkperiode.
Men Springsteen må alltid spilles på åtte, regelen gjelder
selv for Nebraska og hans mest beherskete øyeblikk, jeg
tror det er noe med intensiteten i stemmen. Herregud, jeg
tror på hvert ord når han messer I want you so bad mot
slutten, antakelig er det dette som er ren og skjær kjærlighet.
Fiolinisten er en hel strykekvartett alene. Det er nesten
så jeg savner noen selv.
Da de siste tonene følges av vill jubel, går jeg bort til
døra og forventer nok en diskusjonsrunde med Løding,
min stillhetselskende nabo som pleier å stå utenfor med
rødt ansikt og svett, bevrende overleppe. Jeg åpner og
møter bare tom gang. Ga han virkelig opp så lett i dag? Da
jeg skal til å lukke, får jeg øye på en gutt, kanskje 16–17
år, et par trinn nedi trappa. Han har på seg en hettegenser,
jeans og Converse. Gutten stirrer på meg med smale øyne.
Hva er dette? Ringe på og ikke stikke av?
– Øøh, sier jeg.
Så snur han og løper ned trappa. Jeg går bort til gelenderet
og ser etter slyngelen.
Det er dette jeg har fryktet. Noen har engasjert nabolagets
pøbelpakk, og dette er første fase i en dristig utdrivningsplan.
De gamle grepene med ringeklokketerror og
sprengt postkasse, deretter ekskrementer og døde katter
på dørmatta, kanskje gjenlimt lås og spyttklyser på dørhåndtaket.
Og til slutt trusler. Et blått øye.
Jeg låser døra med sikkerhetslåsen. Borte ved anlegget
gnir jeg de grå skjeggstubbene mens jeg fører fingeren
bortover CD-ryggene. Den stanser ved originalen. Blonde
On Blonde er noen dager det beste Dylan-albumet, andre
dager nummer tre, det har vært nede på fjerde. Akkurat i
dag trenger jeg litt flere I want yous, i tillegg til noen damer
i regn og visjoner av Johanna, jeg må bare elske litt med
«Absolutely Sweet Marie» og synes litt synd på «Sad Eyed
Lady of the Lowlands». Uten engang å vurdere mesterverkene
opp mot hverandre, begynner jeg med det inderligste:
She takes just like a woman, she makes love just like a
woman, and she aches just like a woman, but she breaks
just like a little girl. Jeg klarer aldri å høre meg mett på
Dylan og damene, og en dag skal jeg forstå tipsene han serverer
også. Stua er min konsertsal og sofaen er første rad.
Volumet er på punktet før glass knuser. Det er ingen med
vettet i behold som går ut av leiligheten på en slik dag.
I mitt liv finnes det ingen hverdager. Mitt våkne liv består
ganske enkelt av en lang rekke høydepunkter. Jeg har
musikk for sinnsstemninger jeg ikke engang visste fantes.
Dessverre blir disse fantastiske stundene stadig oftere
avbrutt av en skjærende ulyd borte fra utgangsdøra. Men
la meg først stille noen essensielle spørsmål: Hadde det
eksistert noe Motörhead hvis Lemmy måtte ha bassforsterkeren
på 3? Hadde «My Generation» blitt en av rockehistoriens
viktigste opprørslåter om Pete Townshend
måtte spille den på en kassegitar med nylonstrenger? Hvor
ville egentlig Jimi Hendrix vært uten feedbacken? Heter
kanskje ikke det første albumet til Slade Play It Loud?
Jeg kan faktisk høre dørklokka ringe over Black Crowes’
imponerende forsøk på å overgå Otis Reddings original
av «Hard to Handle», den som jeg måtte avreagere
med etter at Dylan hadde ettersøkt Sweet Marie gjentatte
ganger. Ja da, jeg oppfatter at det blir dunket i døra. Dess-
verre fader det siste riffet ut. Utenfor står Løding med et
ansikt like rødt som skinnbuksene til New York Dolls og
den overleppa som han aldri får helt kontroll på. Hadde
jeg ikke visst bedre, skulle man tro han også hadde blitt
rørt av Black Crowes’ ungdommelige respektløshet.
– Hvor mange ganger? Hvor mange ganger?
Han vifter med en pekefinger. Jeg skjønner hva han spør
om. Og svaret er mer enn én. Antakelig er det over femti.
– Jeg tror jeg har kommet litt ut av tellinga, svarer jeg.
– Det har faktisk jeg òg. Men hva skal vi gjøre, Brunkeberg?
At Løding og jeg bruker etternavn på hverandre skaper
en fin avstand. Jeg har ingen anelse om hva fornavnet hans
er.
I noen sekunder later jeg som om spørsmålet hans er
et av universets uutgrunnelige mysterier. Pausen gir ham
muligheten til å fortsette: – Du må bo i et hus på landet,
langt fra folk, ikke i byen, ikke i en blokk, ikke i et bygg
der folk har vanlige liv, hvis du skal spille musikk så forbannet
høyt.
– Men … det finnes grunner.
– Gjør det virkelig det, Brunkeberg? Grunner som har
med andre ting enn din egoisme å gjøre?
Løding kan være litt provoserende. Men i dag gjør jeg
noe jeg aldri har gjort før. Jeg gjør et forsøk på å forklare
Løding hvorfor dette er en livsnødvendighet.
– For det første spiller jeg bare bra musikk.
– Tror du vi hører at det er bra musikk gjennom veggen?
Vi hører dunk, dunk …
Jeg får lyst til å minne ham på noe Lemmy en gang sa:
Hvis Motörhead flytter inn ved siden av deg, kommer ple-
nen din til å dø. Men naboen har litt rett. Jeg begynte med
mitt svakeste argument.
– Jeg er ikke ferdig. For jeg hører på babyen i tredje, jeg
hører når du krangler med kona di, jeg hører unger som
spiller dataspill, jeg kan høre når hu gamla på andre sida
driter …
– Ja, det heter å bo i blokk.
– Nettopp, derfor må dere skjønne at jeg også har
behov. Jeg gjør ikke dette for å plage dere …
– Du kan bare ikke spille så høyt!
– Det er faktisk noen låter som bare må spilles høyt. Det
finnes regler for sånt.
– Du kan bruke hodetelefoner!
– Dette har vi snakket om før.
Vi er ved punktet der jeg må telle til ti. Det gnagende
ordet er hodetelefoner. Som om musikk blir bedre om
den er limt inn i øret. Svære ørevotter som skaper svett
trommehinne, kapsler musikken inn i en slags skalleklang
og presser komprimert lyd rett ned i øretrompeten. Rock
trenger rom og frihet, öppna landskap og free fallin’.
Musikk er noe man skal være til stede i. Hadde lydhatere
som Løding fått bestemme, hadde vi stått på konsert med
hver vår øremuffe og fått kjørt musikken inn som noe
intravenøst. Utendørsfestivalene ville vært lite annet enn
taktfaste skosåler mot gress. Ikke at jeg vandrer rundt med
en gammel ghettoblaster i parker og på bussen, men uten
friheten til å høre en stor gitarsolo skjære gjennom rommet
som en kastekniv, er jeg et fortapt menneske.
– Nå må jeg klage til styret igjen, forklarer Løding.
Styret liker ikke Løding. Men de liker heller ikke meg.
Dessuten kommer jeg til å tenke på den innleide pøbe-
len som ringte på. Jeg bestemmer meg for å strekke ut en
hånd.
– Du vil ikke komme inn og høre litt på den nye utgivelsen
i Bootleg-serien til Dylan i stedet, da? Jeg har øl.
– Herregud, jeg må rette matteprøver for 25 elever i
kveld. Og da trenger jeg ro.
– Og kanskje en øl, Løding.
– Vi blir aldri venner. Du skjønner vel det?
– Men jeg liker deg … litt.
Løding rister på hodet og går bort til døra si. I klesveien
har han en forkjærlighet for brunt. Buksa er snurpet sammen
i livet. Man skulle ikke tro at denne mannen blir tatt
seriøst foran et daglig publikum av kresne elever.
Han snur seg mot meg og sier: – Bare vær stille i kveld,
Brunkeberg. Ok?
Jeg svarer ham ikke. Men jeg kommer til å spille Joni
Mitchell resten av kvelden. Det har blitt en sånn kveld.
Dessuten løy jeg. Det er ikke sant at jeg liker ham litt.
Løding er en sånn type som mødre tror ble forbyttet ved
fødselen. Gjennom veggen har jeg fått med meg at verken
kona eller ungene tar ham seriøst lenger. Dessuten virker
det som han faktisk nyter Toto. Hvordan kan jeg ta en fyr
som nynner I bless the rains down in Africa, alvorlig?
Jeg ser bort på anlegget. Det finnes en sitrende følelse
i mellomgulvet som har lyst til å se hva som skjer om
jeg kjører på med «Whole Lotta Love» så veggene dirrer.
For tjue år siden hadde jeg gjort det. Når jeg tenker etter,
hadde jeg kanskje gjort det etter fire øl for ti år siden også.
I dag står jeg bare her og glor trist på anlegget. Jeg har
ikke engang øl i kjøleskapet. På tv snakket noen om at øl
legger seg som en middagspølse over beltespenna. Rockere
skal ha bein som Q-tips og ribbein som presser mot brysthuden.
De skal ikke miste håret eller få grått skjegg. Rockere
skal ha digre sølvringer på fingrene, et endeløst utvalg
av kule T-skjorter og holde drikkevarene med en knekk i
håndleddet. Rockere står aldri rett opp og ned på to bein,
det er alltid en liten skjevhet, som om hoftene er mykere
enn hos resten av befolkningen. De har jernhelse tross en
destruktiv livsstil, og selv om tannbørsten ble hevet ut av
hotellromsvinduet sammen med tv-en, er tennene hvitere
enn lakken på en Cadillac. Herregud, er det rart at dette er
et av de tøffeste yrkesvalgene noen kan ta? Bortsett fra at
det strengt tatt ikke er noe yrkesvalg, det er et kall. Noen
må bare vie livet sitt til fire flate og en jævlig fet A.
Det verste tegnet på forfallet i livet mitt er feigheten.
Det at jeg ikke viser verden fingeren og står bredbeint på
scenen mellom spisebordet og sofaen og synger sjelfullt
You need coolin’, baby, I’m not foolin’ på perfekt Zeppelin-
volum. For det er dager jeg tenker at Løding kan
klikke. Det er dager jeg ser for meg at styret setter i gang
tvangssalg av leiligheten min. Enkelte sene kvelder tenker
jeg at god musikk kan være forstyrrende for folk som ikke
elsker rock like voldsomt og betingelsesløst som meg.
Jeg har dårlige dager. Jeg vet det. Problemet mitt er at
jeg har så mye kjærlighet. Jeg kan elske med et refreng
fullstendig uten hemninger. Rockens magiske øyeblikk er
faktisk bedre enn sex. I hvert fall tror jeg det. Det er en
stund siden jeg bedrev den typen aktiviteter. Muligens er
sex omtrent som smerte, man glemmer lett hvordan det
egentlig var. Bortsett fra at jeg er ganske sikker på at samleie
ikke gjør vondt.
Klart jeg burde pult mer, spilt høyere rock’n’roll og vist
verden at jeg dyrker de store akkordene. Hva er vitsen med
å vie livet sitt til noe, om man bare gjør det halvveis? Noe
vokser i meg, jeg kjenner det, men før jeg bryter ut i et av
rockens urbrøl, kommer jeg på at tida er inne for å besøke
min beste venn. Og har man én god venn i livet, er man
ikke alene. Det eneste problemet er at han sitter i fengsel.
