Ben Lerner, fra Klassekampens forside 29.august
Så etter at jeg hadde forkastet Don Quijote, spist, runket, lest litt Tolstoj, tok jeg med meg det som var igjen av vinen og en antologi med spansk samtidspoesi opp på taket og leste et par dikt i det som var igjen av dagslys.
Jonathan Franzen mener Ben Lerners debutroman er en slags «highbrow-versjon» av GIRLS. «Begge kritiserer den privilegerte amerikanske selvopptattheten ved å velte seg i den», sier Franzen. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Romanen Leaving the Atocha Station (2011) er nå tilgjengelig på norsk, oversatt av Thomas Lundbo.
På vei fra Atocha stasjon dreier seg rundt hovedkarakteren Adam, en ung, amerikansk poet, som ved hjelp av et stipend befinner seg i Madrid for å skrive. Hans uttalte prosjekt er at han skal skrive dikt om den spanske borgerkrigen og dens litterære arv. Aleine i loftsleiligheta bruker han imidlertid helst tida på å røyke spliff og (forsøke å) lese Tolstoj. Han røyker, drikker, dusjer og driter. Prosjektet går, bokstavelig talt, sin skeive gang.
Hva er poesi? Hva er en kunstopplevelse? Og hva er egentlig en museumsvakt? Adams opphold i Madrid preges av et undrende og ambivalent forhold til kunsten og omgivelsene for øvrig. Der han på den ene sida insisterer på sin identitet som forfatter og poet, eller El Poeta, tviler han på den andre sida på diktets mulighet, og finner tilfredsstillelse i å gjennomskue det som meningstomt: «Dikt handler ikke om noe».
Jeg forestilte meg at passasjerene kunne se meg, at jeg selv var en passasjer som kunne se på meg selv som så opp på meg selv som så ned.
Lerners roman er både morsom og alvorlig. Det enkle og komiske, der det tilsynelatende ukompliserte beskrives med reine ord, settes inn i ei ramme av hovedkarakterens inngående refleksjoner og observasjoner; hovedsakelig over og om seg sjøl. Mye tyder på at Adams eksistens langt på vei hviler på hvordan han uavbrutt forsøker å betrakte seg sjøl gjennom andres blikk.
Jeg forestilte meg hvordan vennene mine fra USA ville se med forundring og kanskje misunnelse på den døden jeg hadde klart å gi meg, på hvordan Historien hadde rørt direkte ved meg.
Idet Adams egosentriske tilbøyeligheter settes i sammenheng med en nasjonal tragedie, nærmere bestemt terrorangrepet ved Atocha stasjon (en reell hendelse datert 11. mars 2004), beveger romanen seg også over i et politisk landskap. Her konfronteres Adams (amerikanske) sjølfokus med umiddelbar virkelighet. Likevel vandrer tankene hans innover; mot seg sjøl og mot sin egen, private plass i historia.
Det er kanskje lett å avfeie denne altomfattende sjølbevisstheta som et symptom man helst ikke vil vedkjenne seg. Sannheta er at dette føles skremmende gjenkjennbart. Kanskje nettopp derfor er det noe befriende med karakterer som Adam – og Hannah Horvath i GIRLS, for den saks skyld. Karakterer som utleverende og ærlig evner å avdekke de delene av oss vi kanskje helst ikke vil innrømme at finnes. Og som kan få oss til å le. På vår egen bekostning.
