KETIL BJØRNSTAD. Ketil Bjørnstad er den første i rekken av 10 av Norges viktigste forfattere som kommer i BokPod i høst.
BokPod starter opp igjen i dag, og i hele høst vil du få høre stjernerekke av Norges viktigste forfattere. I dag er det Ketil Bjørnstads tur, og i podcasten snakker han om Steinerskolen, Burt Bacharach, kritikk og det å være en frustrert, flygelspillende tenåring på 130 kilo.
Ketil Bjørnstad, født 1952 i Oslo, er pianist, komponist og forfatter innen mange sjangre. Sin litterære debut fikk han i 1972 med diktsamlingen Alene ut, og siden har han skrevet romaner, skuespill og debattbøker samt dokumentarromaner om Oda Krohg, Edvard Grieg, Edvard Munch, Ole Bull, Hans Jæger og Bendik Riis. Til Bjørnstads romaner hører trilogien Drift, Drømmen om havet og Veien til Dhaka samt den tematiske trilogien Fall, Ludvig Hassels tusenårsskifte og Tesman. Til musikken (2004) fikk sin frittstående oppfølger i Elven (2007) og Damen i dalen (2009). I 2008 fikk Ketil Bjørnstad den ærerike franske «Prix des Lecteurs» for romanen Til musikken (2004), og han ble to år senere nominert til «The Independent Foreign Fiction Prize». Hele trilogien er utgitt i en rekke land til storslagen mottagelse. Bjørnstad har også 
skrevet de kritikerroste romanene De udødelige (2011) og Verdens ende (2012). Verden som var min. Sekstitallet kom ut i august 2015 og har fått strålende mottakelse.
BokPod er timelange intervjuer av Norges viktigste forfattere som lanseres hver onsdag morgen. Det er svært lett og gratis å lytte. Du kan gå inn på iTunes og søke etter BokPod eller du kan lytte på BokPods nettside her. Det legges også ut bonusmateriale på facebook og Instagram: @bokpod.no. På BokPod ligger selvsagt også de tidligere intervjuene med Roy Jacobsen, Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Ingvar Ambjørnsen, Frode Grytten, Tomas Espedal, Karin Fossum, Herbjørg Wassmo, Kim Leine, Tom Egeland og Kolbein Falkeid som du kan høre på når og hvor du vil.
Under har jeg sakset litt fra BokPod-intervjuet for å gi noen smaksprøver, men selvsagt bør du gå til kilden og høre selv:
Om arbeidsdagen
Jeg liker best å starte dagen med å øve. Da setter jeg meg ofte ved pianoet et par timer eller én time, og så øver jeg litt av det jeg må øve som er klassiske ting: Chopin, Bach, Debussy, Prokofjev og mye forskjellig. Og så begynner jeg vel å skrive sånn i halv elleve, ellevetiden. Da kan jeg heldigvis holde på utover dagen med noen pauser. Da er det sånn at jeg også etter middag kan sette meg å jobbe, men jeg står jo ikke løpet da til klokken to om natten. Jeg tipper at jeg skriver en gjennomsnittlig seks timer hver dag, seks, syv timer.
Om skrivelyst
Ja, jeg har ofte den siste setningen klar. Jeg har aldri begynt å skrive på noe uten å vite hvor jeg skal. Det er for meg så fremmed at jeg kan nesten ikke forstå at det går an, men jeg vet at mange fantastiske forfattere kan holde på sånn, og bare starter på noe. Men da har de jo skrivelyst, jeg har aldri skrivelyst. Jeg har jo ikke lyst til å skrive. Jeg mener man vegrer seg jo alltid. Jeg tenker litt som film, litt synopsis. Hva er vitsen? Hvorfor skal jeg belemre en leser med denne boken her? Og da er det jo ofte et moralsk dilemma, ikke sant. Du skal frem til et eller annet valg noen gjør eller noe som er avgjørende som forandrer noe i et menneskes liv. Og hvis man tenker den tanken, er det jo lettere å bygge opp en historie.
Om Jens Stoltenberg og Steinerskolen
Jeg hadde faktisk Jens Stoltenberg som elev i musikk da han gikk femte klasse, og jeg selv var musikklærer der. Så det er jo morsomt å tenke på, for han er liksom alibiet for alle oss som har gått på Steinerskolen. Og når Steinerskolen har klart å frembringe en statsminister og til og med en nåværende generalsekretær i Nato. Jeg er ikke egentlig sikker på hvor glad jeg er for at en Nato-sjef skal være det Steinerskolen er stolt av, men gud vet.
Om romantikk og fedme
Det var romantikken. Det var den fete gutten som lengtet etter å komme ut av skallet sitt og møte kvinnen med stor k. Det var nok det. Det var en enorm forelskelse. Jeg var utrolig opptatt av damer. Da veide jeg 130 kg kanskje. Akkurat i den perioden ble jeg veldig fort veldig mye større. Jeg hadde vært ganske slank husker jeg da jeg vant Ungdommens pianomesterskap i 1968, men det var i november. Og bare på de få månedene etterpå da jeg dro til Paris, så sprakk det helt. Så på det verste var det veldig plagsomt. Jeg var jo så lei meg for det selv.
Om Ole Paus
Jeg tror at det traff meg enorm da jeg møtte Ole Paus som er en stor rystelse i livet mitt. Jeg tror det er det mest avgjørende at jeg gjorde det, og at han tok meg inn i varmen og lot meg få være en del av det miljøet hvor han satt på en hybel i Eckebergsgate hvor det altså kom en gjeng med mennesker som jeg aldri har opplevd maken til. Det var den ene dagen den unge Kjell Erik Vindtorn, altså senere Triztán Vindtorn, så var det Harald Sverdrup, Gunnar Bull Gundersen, Jens Bjørneboe, Erik Bye og så kom etter hvert en masse skuespillere. Altså et utrolig miljø og masse visesangere!