Jeg tilhører «de kantete», sier Lars Saabye Christensen i dette intervjuet. De kantete må ha regler, de må ha disiplin. De tilhører de pinliges klubb, de har det vanskelig i noen sosiale situasjoner og i normale situasjoner, derfor må de ha mange regler. Det fascinerer meg, det er slitsomt, men det fascinerer meg.
Lars Saabye Christensen trenger ingen grundig presentasjon, han er vel kjent for det lesende publikum. Bare å nevne verk som Beatles, Halvbroren, Maskeblomstfamilien, Herman, Gutten som ville være en av gutta, Bernhard Hvals forsnakkelser, Sluk, vil fremkalle timer med litterært sterke opplevelser hos mange. Han skriver i mange sjangrer; romaner, noveller, dikt, drama, filmmanus og sangtekster. Han har fått de fleste litterære priser som er å få, blant dem Tarjei Vesaas debutantpris, Bokhandlerprisen, Kritikerprisen, Brageprisen og Nordisk Råds litteraturpris. Mange av bøkene hans er filmatisert, og han er oversatt til en lang rekke språk.
Å bevege seg inn i et Saabye-univers, er å utsette seg for latter og gråt og melankoli, de er fulle av rare, skakke og veldig gjenkjennelige personer som på hver sin måte forteller noe om den sammensatte virkeligheten vi alle lever i. Det er, for de fleste, umulig å komme uberørt fra den opplevelsen.
Lars Saabye Christensen har nettopp lansert sin siste roman, Magnet, en roman på 800 sider om det umake paret Jokum og Synne. Den har fått fantastiske kritikker. Og for å sitere en leser på Twitter: Den eneste svakheten jeg hittil har funnet med Lars Saabye Christensens roman Magnet, er at den er for kort.
Lars er en av de mest gjennomintervjuede forfatterne i Norge. Kan ukens BokPod bringe noe nytt? Ja, Hallgeir Opedal kommer tett på forfatteren, skriveprosessen, ungdommen, debuten, foreldrene, verkene. Hør den!
BokPod er timelange intervjuer av Norges viktigste forfattere som lanseres hver onsdag morgen. Det er svært lett og gratis å lytte. Du kan gå inn på iTunes og søke etter BokPod eller du kan lytte fra BokPods nettside HER. Der ligger selvsagt også de tidligere intervjuene med Roy Jacobsen, Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Ingvar Ambjørnsen, Frode Grytten, Tomas Espedal, Karin Fossum , Herbjørg Wassmo, Tom Egeland og Ketil Bjørnstad, som du kan høre på når og hvor du vil.
Noen klipp fra ukens BokPod:
Om skriverutiner:
Jeg skriver noe hver dag. Etter mange år i faget, har jeg funnet ut at det er morgenen som er det beste tidspunktet for meg, gjerne så tidlig som mulig (…) Jeg har en forestilling om at hvis jeg ikke har disse rutinene og rammene, vil jeg ikke få det til. Det er så mange forskjellige tanker og bilder som går i alle retninger, kaos som skal ordnes, så hvis mine rutiner også skulle være kaotiske, vil de ikke gå bra. Jeg er helt avhengig av en streng, kjedelig disiplin.
Om å skrive romaner:
Du skaper noe av ingenting. Så kommer du til et punkt i skrivingen hvor romanuniverset blir sin egen referanse som du kan plukke fra. Da er man i gang med romanen. (…) Jeg har mange rare tegninger og grafiske utforminger av tidslinjer og hendelser og hvor personene beveger seg. Jeg husker gjennom konsentrasjon rundt verket og noen huskelapper. Konsentrasjon over tid er det som er forskjellen på romanen og diktet, du kan godt arbeide med et dikt i en tre, fire fem, seks år, men du kan også skrive det ferdig før frokost. Du kan ikke skrive en roman ferdig før frokost. Derfor liker jeg de to bevegelsene: romanen er min tålmodighet og diktet min rastløshet.
Om å bli forfatter
I 13-14-årsalderen satt jeg og skrev på rommet mitt og oppdaget at det å skrive gav meg en tilfredsstillelse, en ro i en svært urolig sjel, og visste at det var knyttet til noe jeg ønsket å gjøre i livet mitt. I skrivingen fant jeg noe annet som jeg kunne leve med.
Det første diktet jeg skrev var dette (1967):
Når jeg ser to klokker samtidig/som viser forskjellig tid/da blir jeg redd. Er det jeg som går feil?
Det er det første stedet, når jeg ser tilbake, hvor jeg opplevde at det er et dikt som er sant. Her har jeg ikke lånt eller jukset eller prøvd å være noe annet. Noen ganger har jeg sagt at jeg bare har fortsatt å skrive på det diktet. Det er denne fascinasjonen, engstelsen og lengselen etter tid som går.
Om å være privat
Alle litterære og menneskelige regnskap har et ukjent tall i seg som ikke kan regnes ut, en pris. Den prisen har til tider har vært ganske kostbar, at jeg har tatt valg som har vært vanskelige og nødvendig for å kunne fortsette å skrive.
Som romanforfatter er det et balansepunkt mellom å si for mye og si for lite. Jeg må finne stedet midt imellom som ikke irriterer, men som heller ikke trivialiserer. Det er fryktelig vanskelig.
Om «de kantete»
Jeg tilhører «de kantete», tror jeg. De kantete må ha regler, de må ha disiplin. De tilhører de pinliges klubb, de har det vanskelig i noen sosiale situasjoner og i normale situasjoner, derfor må de ha mange regler. Det fascinerer meg, det er slitsomt, men det fascinerer meg. Men samtidig har de alltid noe de er veldig gode på. Mine regler er arbeidsdisiplin og tidspunkter. Det det handler om er at uro er også og en energi. Man må bare finne det stedet der den blir produktiv. For meg ble den produktiv og meningsfull i skrivingen og i språket.
MØT LARS SAABYE CHRISTENSEN
23. september ønsker Cappelen Damm velkommen til Lars Saabye Christensen-spesial, kl.13.00, hvor Finn Stenstad intervjuer den populære forfatteren. Musikk ved saksofonist Jørgen Mathisen. Gratis kaffe.
Les også intervju med Lars Saabye Christensen på forlagsliv.no
Mer om Magnet