Lars Saabye Christensen deltok 7.juni 2015 på «Junikveld», på Oppistun Børli, som er poeten Hans Børlis fødested og hjem.

I 1968 var jeg fjorten år gammel og fylte femten i september. Jeg husker: jeg var sannhetssøkende. Kan jeg huske feil? Kan man være sannhetssøkende når man er fjorten og fyller femten i september? Det kan man. Jeg vil påstå at det er i nøyaktig den alderen at man er mest sannhetssøkende. Man er i ferd med å gi slipp på noe og finne noe annet, i én eneste bevegelse, ellers står man i fare for å falle. Det er med andre ord alvor. Det er dypt alvor. Jeg vil også påstå at man aldri er mer alvorlig enn når man er fjorten og fyller femten i september.

Hvor søkte jeg sannheten?

Først og fremst måtte sannheten være et annet sted, altså et annet sted enn der foreldrene, lærerne, konfirmasjonspresten og ønskekonserten var. Jeg så bilder i Dagsrevyen fra Vietnam, fra Paris. Det vakte harme, den gode, rettferdige harmen. Det var et annet sted. Det var langt borte. Jeg kunne i og for seg tenkt meg noe litt nærmere. Dessuten var politikk fjernt fra meg. Politikk var noe uhåndterlig. Politikk var noe skarpt som jeg kunne skjære meg på. Musikken var både mykere og nærmere, den hadde jeg på rommet mitt, nærmere bestemt tolv singler, fire ep´er og åtte lp´er, og samtidig var musikken også langt borte, et annet sted. Og det nærmeste jeg kom sannheten her var refrenget i Eleanor Rigby: all then lonely people/where do they all come from/belong. Men det var jo et spørsmål? Var sannheten et spørsmål? Kan et spørsmål være sant?

Det må også innrømmes at jeg hadde prøvde å finne sannheten i idretten. Jeg fant den ikke, i hvert fall ikke den jeg ønske å se. På Friggs småguttlag satt jeg på benken i to sesonger og kom bare på banen én gang, mot Slemmestad, da resten av laget hadde meslinger. I Oslo Skøyteklubb hadde jeg store problemer med svingene og endte som oftest oppe på tribunen i Frogner stadions nådeløse flomlys. På Svaes danseskole i Handelsbygningen, hvor ellers, snublet jeg i første trinn og deltok siden i veggprydenes lutryggete tilbaketog. Jeg ble innesluttet og vrang og meldte meg ut. Det var da min mor meldte meg inn i Lyrikkvennen. Og den høsten fikk jeg boken når menneskene er gått heim, utvalgte dikt av Hans Børli, ved en annen stor poet, Harald Sverdrup. Og det var i disse diktene jeg fant, nei, kunne nærme meg det jeg lette etter, det jeg søkte, som jeg ennå ikke visste hva var. Jeg skjønte at poesien kan være den korteste avstanden mellom to mennesker.

Jeg griper tak kring livet mitt/kjenner det inne i hendene/lik en liten våt varm fugl/som rører seg/vil ut mellom fingrene, leste jeg i Høstkveld på myrene. Jeg hadde aldri vært på myrene en høstkveld. Jeg leste det en gang til. Åja, det var sånn det var, i ett eneste bilde ble all min lengsel, uro og forventning tegnet. Var dette sannheten jeg søkte? Og i diktet Arbeidsgjeng kunne jeg lese: djupt i de støvete hjertene våre/ligger en desperat vilje/sammenkrøpet/som flyktningen med sin avbitertang/ i mørket ved piggtråden. Ja, jeg skjønte det, jeg som aldri hadde hatt en arbeidsdag i mitt liv.

Jeg er den laveste, skriver han. Hvordan kunne han skrive noe slikt? Jeg måtte lese det om igjen. Jeg er den laveste/ jeg har sett retten og rettferdigheten/ som falske terninger i de mektiges raflebeger. Ja, sånn er det, den laveste har best utsikt og nederst er vi like høye. Det var politikk som selv jeg kunne fatte.

I diktet Har du lyttet til elvene om natta, noe jeg heller aldri hadde gjort, sier han det slik: som om sjelen/gåtefullt minnes sin fremtid. Det var fullstendig rystende å lese og likevel befriende. Det var logisk og uforklarlig. Det var sånn det var. For når man er fjorten og fyller femten i september står fremtiden på spill.

Og når det i diktet Elden står om ditt husville hjerte var det Børli og Beatles som møttes i meg, i Eleanor Rigbys ensomhet, som jeg gjorde til min egen.

Og diktet Når menneskene er gått heim åpner slik: Du søker ditt eget speilbilde i/de dimme gåtene omkring deg. Det kunne jeg skrive under på. Men Børli formulerte det for meg. Slik ble han veiviseren i forvirringens og tankesprangenes skog. Og hvilken sannhet viste han meg veien til? Det var ganske enkelt veien til meg selv, men på en annen måte enn jeg trodde var mulig, nemlig å finne seg selv i den andre, i det andre, som også er skrivingens øvelse og mysterium. 

Og da har jeg ikke nevnt den nærmest berusende opplevelsen av skjønnhet i disse diktene, for eksempel Louis Armstrong: 

Gamle, milde Satchmo –
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.

Og det var på denne tiden jeg begynte å skrive. Hva skriver man i den alderen? Man skriver om alt man ikke har opplevd, om alt man ikke vet. Man etterligner og låner stemmer for forhåpentligvis en dag å kunne veksle dem inn i sin egen. Jeg lånte ofte Hans Børlis stemme. Jeg takker for lånet. Og jeg tror jeg begynte å finne min egen stemme den høsten. Det er takket være Børli. I alle skrev jeg noen linjer som jeg regner som mitt første dikt.  Langs Drammens veien, hvor jeg pleide å gå, var det flere urmakere. Det var noe som plaget meg: at klokkene ikke gikk likt. Selv ikke hos urmakerne gikk klokkene riktig. Ja, det plaget meg. Slik lyder det, høsten 1968: når jeg ser to klokker/ som viser forskjellig tid/blir jeg redd:/ er det jeg/som går feil. Og i bunn og grunn har jeg siden fortsatt å skrive på dette diktet.   

Jeg kunne sluttet her, men så lett er det ikke. Verden er stor. Verden er liten. I dette spennet, i menneskenes mellomrom, oppstår poesien, mellom bokstaven og ordet, mellom redskapet og materialet, mellom øyeblikket og tiden, ja, slik kunne jeg gjerne holdt på en stund, men det vil altså ganske enkelt si at poesien oppstår mellom detaljen og overblikket, bare husk at detaljen kommer først. Det lærte Børli oss.

Min oldemor het Berthea Saabye og ble født på Karterud, rett rundt svingen her, i 1851. I fjor dro jeg  dit for å se meg om på gamle tomter hvor jeg aldri før hadde vært. Beathe og Sture bodde der nå og tok oss godt imot. Sture er fra samme stamme som jeg, Karterud. Hans kone, Beathe, er datteren til Hans Børli. Jeg sa jo det. Verden er liten. Verden er stor. Hun viste meg det nærmeste man kan komme en dikter, nemlig håndskriften. Der ser man språkets hjerterytme. Der ser man sinnets rystelser. Hans Børlis skrift er langsom og tydelig. Den er skrevet med flid og omtanke, innbiller jeg meg, den er stø og urolig på samme tid. Og det er akkurat plass nok mellom linjene. Det er det jeg ser. I diktet som var rammet inn så jeg plutselig alle mine aldre og alle mine spor komme til syne.

Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid
flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.

Nobody knows… 

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte, hender
som splittet et mildt, groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og du spiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo´s Lullaby. Svetten pipler, brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.

… the trouble I´ve seen. 

Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor hentet du kraften til
ditt opprør uten hat? Din
skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til…
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?

Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv

- Missisippi…

—

Denne teksten ble ble fremført 7. 06. på arrangementet«Junikveld», på Oppistun Børli, poeten Hans Børlis fødested og hjem. Teksten ble publisert i Dagbladet 24.06.2015.

«Her er gutten sin som har noe på hjerte, (…)» Terje Stemland, Aftenposten om Kristian Klausen Foto: Finn Michelsen

Etter at Abdullah Khomeini og hans kone og tre sønner flyttet inn i første, begynte jeg så smått å male igjen. Jeg satt ute i den overvokste hagen på senhøsten og malte Carla, ikke Carla, men Carla likevel, når jeg malte bilder av hagen. Først slo det meg som en mulig vei å gå, å male hageinteriører, før jeg slo det fra meg. Jeg orket ikke tanken på ambisjon, på utstilling, på å stå for noe som helst. Jeg malte derfor små unnselige skisser fra den natur som en gang hadde vært underlagt min elskede Carlas hender og hansker, og som derfor så ut til å besitte en aura, en gjenglemt kommunikasjon. Abdullah var fra Afghanistan og hadde flyktet fra Taliban, fortalte han meg konfidensielt, og hadde kommet til Norge tidlig på 1990-tallet. Etter ankomst og oppholdstillatelse begynte han straks å arbeide, først som fliselegger, deretter som hentemann i en hvitevarebutikk, mens han gradvis ble bedre og bedre i de norske skolefagene. Han gjennomførte videregående, fulgte opp med sykepleierutdanning, for så å spesialisere seg innen anestesi. Etter flere års pliktoppfyllende turnus med null fravær ble han innstilt til en godt betalt jobb som avdelingsleder ved Buskerud Sentralsykehus. Kona hans het Khadija og var husmor. Hun slapp å gå i hijab, men bar sine heldekkende drakter og skaut med stil. Abdullah gikk i sivile klær, rene nyvaskede skjorter og bukser, han var fullstendig integrert, men fredag etter jobb skiftet han til islamske gevanter, lange folderike kjortler og vide bukser. Han stusset et pent kort skjegg som var begynt å gråne i tuppene, og øynene hans var mørke og litt utstående av hodet, som om han alltid sperret dem opp i overraskelse (noe jeg tilskrev en årvåkenhet og nødvendig paranoia i et Afghanistan med Taliban ved roret). Han satt noen ganger og drakk saft med meg ute i hagen når jeg malte; alkohol rørte han aldri, det var Haram. Kona hans hilste og nikket og holdt avstand. Men Abdullah ville gjerne vite alt om malingen min. – Jeg er nysgjerrig, sa han, det er min grunnholdning, det er derfor jeg er så godt integrert. Det er vel derfor det har gått så bra med meg egentlig, sa han frimodig. Jeg nikket. Jeg kunne i begynnelsen ikke besvare hans nysgjerrighet, da en tung melankoli og livsfjernhet lenge hadde dominert meg, samt at jeg hadde funnet trøst i min daglige flaske rødvin og to – noe som gjorde meg behagelig likegyldig – noe jeg i sin tur tilskrev min åpenbare førtiårskrise. Jeg satt i en tilbakelent fluktstol det meste av tiden, og malte partier av hagen, uten lidenskap og uten mening eller mål, og nippet rødvin fra en termos, for ikke å skade Abdullahs og ikke minst hans nette lille kones og de tre sønnenes sensibilitet. De tre sønnene var mellom 1-8 og het Ali, Mahmood og Omar. Jeg tror Abdullah skjønte at jeg drakk rødvin, men han lot seg ikke merke med det. Han var nysgjerrig, ja vel. Først og fremst på det alle er nysgjerrige på, når det gjelder folk som har innlatt seg på den kunstneriske løpebane: Kan du leve av det? Hvordan tjener du penger? Hvor mye tjener du? Og derfra går praten gjerne raskt videre til dem som tjener enorme ufatteligheter på sin kunst (Munch, Warhol, Nesbø), og derfra videre til andre temaer. Men jeg sa som sant var, at jeg på mirakuløst vis hadde greid å selge maleriene mine hver gang jeg hadde hatt utstilling, og at jeg fortsatt levde på restene etter mitt siste prosjekt: en serie bilder av massemordere, terrorister og attentatmenn. – Ja, det er interessant det der, sa Abdullah og nippet til sitt glass bringebærsaft. At man tør å gjøre noe sånt. Noe sånt er helt fjernt fra meg. Jeg har levd i uvisshet hele livet. Det er ingenting jeg setter høyere enn visshet, trygghet, å ha en sikker jobb, en fast inntekt, et godt sted å bo, en forutsigbar hverdag for meg og mine. – Jeg skjønner hva du sier, sa jeg. Det ligger kanskje en bornert middelklasseholdning i bunnen av den norske gjennomsnittskunstners forståelse av livet. Han eller hun har ikke opplevd særlig mye krig og fattigdom og traumer, så han eller hun kan leke med utryggheten, oppsøke den, lefle med den, og så trekke seg tilbake til en passelig grei ungdomsskolelærerjobb om det skulle blåse for mye på toppene, jeg ser den, sa jeg, lente meg fram og la inn litt liflig grønt i gresset i det lille maleriet som sto på et bordstaffeli. – Men likevel vil jeg påstå, fortsatte jeg, at dersom du først har et minimum av borgerlig trygghet, litt penger og et tak over hodet, så vil et oppegående menneske begynne å spørre seg, hvorfor er jeg her, hva er det jeg driver med, hva er kjærlighet, hvorfor kan jeg ikke finne noen som virkelig elsker meg, hvorfor er livet så kort, hvilken religion er den riktige, fins Gud, hvordan kommer jeg til å dø, hvorfor var barndommen min så ille; alt sammen; et oppegående menneske, sa jeg til Abdullah og lente meg til siden i fluktstolen og famlet etter termosen med rødvin, vil leve med alle disse spørsmålene, og en kunstner er ofte et så sart og utsatt og urolig menneske at han rett og slett ikke kan la være å beskjeftige seg med disse spørsmålene, og gi dem form, om det så må koste ham livet.

– Livet? Abdullah lo og drakk litt saft. Han strøk seg over sitt veltrimmede skjegg, de vide sorte buksene dekket nesten hele stolen han satt i. – Du ofrer vel ikke livet – det er vel en talemåte … for kunst? – Vel. Det kan være en talemåte, sa jeg. Men i noen tilfeller er det slett ingen talemåte. En kan komme til å gå inn i spor, eksistensielt og kunstnerisk, som kan koste dyrt, noen ganger alt. – Hm, det har jeg vanskelig for å se for meg, sa Abdullah, i alle fall her i Norge. Og da skjønte jeg at han var en kjekk og grei fyr, med en masse bagasje av erfaringer fra Afghanistan, men også: enkel og platt, som de fleste veltilpassede småborgere. Jeg var blitt mer irritabel og dømmesyk av all rødvinen. Et tog dundret forbi på velkjent vis, slik at bakken ristet, og vi måtte ta en pause fra snakket vårt. Kona hans kom ut på trappa utenfor inngangen deres og ropte ham inn til middag, men holdt meg på avstand, nikket bare kort.

Fra min egen leilighet i husets andre etasje kunne jeg noen ganger høre Abdullah si Allah u Akbar høyt der nede i første, og andre bønnerop, og jeg visste at han vendte seg til Mekka fem ganger i døgnet. Han spilte musikk fra Afghanistan og Iran (hans forfedre var egentlig fra en liten by i Iran som het Qom), som hadde begynt å oppta meg. Bilen hans var dekorert med vakre klistremerker av arabisk kalligrafi; jeg ble gradvis nyfiken, og en gang jeg møtte ham ved bilen hans (en sølvblank BMW) spurte jeg: – Hva står det der? – Allah u Akbar. – Nettopp. Og der? – Bare i minnet om Allah kan hjerter finne fred.

Vi var i ferd med å bli nysgjerrige på hverandre.

Det må ha vært en formiddag i oktober at jeg gikk omkring i leiligheten min og kjente at depresjonen og uvirksomheten av en eller annen grunn hadde lettet litt. Jeg tenkte ikke lenger så mye på Carla, selv om jeg fortsatt innimellom malte henne etter husk, eller drodlet ned en og annen erotisk skisse av henne i dagbøkene mine. Av og til kunne jeg så smått se for meg at jeg ville oppgi kunsten fullstendig, for å gå tilbake til det mondene arbeidet som historielærer ved det lokale gymnaset, om så skulle være. Men det som hadde livnet meg litt opp, var at jeg kvelden i forveien endelig hadde blitt invitert ned til familien Khomeini, på middag, og der nede hadde jeg sett meg omkring på veggene. Mens kona forberedte velduftende halalslaktet mat inne på kjøkkenet, og Abdullah irettesatte de små sønnene sine som løp omkring i leiligheten, studerte jeg de ulike familiebildene av slektninger, og glorete innrammete Koranen-sitater, men selvsagt ingen gjengivelser av profeten Muhammed, siden dette var strengt forbudt i følge de fleste muslimske tradisjoner. Likevel fantes det over tv-en et figurativt bilde av en skjegget fyr i turban, bærende et sverd, i et persisk interiør, med buede dører og vannpiper og bønnetepper, så vidt jeg kunne bedømme, og jeg sa: – Det er vel ikke Muhammed? – Nei. Det er hans far. Abdullah. Som jeg er oppkalt etter.  – Det er lov å fremstille ham? – Ja. Alle rundt Muhammed er det lov å fremstille, bare ikke profeten selv.

Denne lille utvekslingen hadde i første omgang satt meg på den rent taktilt betonte lengselen etter å male min gode nabo Abdullah Khomeini, for han hadde et utseende og noen klær som kunne utfordre penselen og det maleriske instinkt i meg – et instinkt som lenge hadde vært henvist til resignasjonens gemakker. Men noe annet og velkjent hadde begynt å ta form i meg, noe jeg ennå ikke kunne plassere; jeg ante bare at inngangen til et risikabelt prosjekt så ut til å pulsere og ånde bak, og i, og gjennom Abdullah.

Dagen etter, da han i etterkant av arbeidsdagen, i den milde, varme oktoberdagen satte seg på en tykk pute med plastdekke i fluktstolen ute i hagen, overrasket jeg ham med å komme ned trappa med et 100 ganger 70 centimeter stort lerret, og bardust spørre ham rett ut om jeg kunne lage et portrett av ham. – Av meg, nei, jeg har ikke penger å bruke på noe sånt. – Nei, gratis, sa jeg. Jeg er nå i en fase der jeg bare maler uten mål og mening og gjør det jeg har lyst til. – Nei, jeg vet ikke, sa Abdullah. Jeg er jo selvsagt glad for at du vil. Og nysgjerrig, selvsagt, la han til. Men, hva skal det være godt for? Jeg satte lerretet i gresset lent mot husveggen. – Tenk på det, sa jeg og tok trappene opp igjen for å hente fargene.

– Nå? Har du tenkt på det, sa jeg da jeg kom ned igjen med en pose med tuber og pensler, og en palett rundt tommelfingeren. – Mener du nå, spurte han. – Ja, bare en kort skisse, et riss, det tar maks femten minutter, bare for moro skyld? – Jo, ok, femten minutter, sa Abdullah og satte seg godt til rette i hagestolen. Lille Omar på fem løp rundt i hagen og skjøt på oss med et lekegevær. Kona kom ut og ropte at det var middag, men Abdullah sa: – Vent litt, jeg skal bare sitte modell. Kona smalt igjen døra. Dette likte hun ikke.

Jeg malte og klinte på. Skjegget og barten og de utstående øynene, og det påfallende rødlige musset i den solbakte brunlige huden, og de myke hendene, og i det hele tatt ble det et morsomt lite portrett. Jeg tok det med opp. Men så begynte noe å arbeide i meg. Jeg gikk rundt i andreetasjen, som nå igjen var ganske ribbet for møbler, og endog for malerier og lerreter, og tenkte på dette med å gjengi Muhammed. Ikke gjengi, men skape en figurativ bildeserie av profeten Muhammeds liv. Men vent nå litt, det er jo ikke lov, i følge islamsk lov, eller er det i følge Koranen? Dette må jeg spørre Abdullah om: kan det være lov for en vestlig mann? Vi er jo vantro hunder uansett, evig fortapelse ligger foran oss. Men hva ville muslimene selv sagt, her i Drammen, undret jeg meg, og plutselig kjente jeg at det kokte i det gamle malerblodet; jeg ville studere Koranen, Suraene, og hva var det de kalte tilleggslitteraturen? Hadither? Jeg ville bruke Abdullah som uvitende konsulent, altså uvitende om hva jeg skulle i gang med, for dersom han ante mine virkelige hensikter ville han selvsagt nekte å bistå, tenkte jeg. Men hva slags bilder kunne det bli? Det måtte bli bilder som bandt profeten (fred være med ham) til vår tid, og til våre landskaper. Dette var jo noe av det mest fascinerende med den vestlige tradisjons Jesus, at han alltid, til alle tider, var skildret i egenartet likskap og overenstemmelse med den rasen eller nasjonaliteten som kunstnerne selv tilhørte. De spanske kunstnerne malte spanske Jesuser, som El Greco, hvis Kristuser ser ut som melankolske, bortskjemte prinser med milde knekk i håndleddene og kongelige lange lapsusfingre foran velkjent topografi og arkitektur i Toledo. De franske malte franske, de flamske malte flamske, og de tyske malte tyske, Mattias Grunewalds istykkerpiskede Kristus falt meg i hu, og de nordiske malte nordiske, Henrik Sørensens blonde Kristus med kortklipt hår rant meg inn, stigende mot oss med håndflatene vendt ut, som om han returnerer hjem etter en lang solskinnsdag på jordlapper i Vinje, på Smørklepp eller Mjonøy, eller Nikolai Astrup, jeg husker bildet hans der soldatene (som ligner norske politifolk) henter Kristus ut fra et tun i Jølster i Sogn og Fjordane mens månen speiler seg i en klar vestlandsfjord, eller en av mine absolutte favoritter, sveitseren Conrad Witz med sin Jesus går på vannet, som uttrykkelig spaserer på et konkret sveitsisk vann, Genfersjøen, og med det lokale fjellet Mont Saleve i bakgrunnen. Intet av dette hadde Islam, de hadde noen tilløp, rundt 1000-tallet, 1100-tallet, 1200-tallet, før bildeforbudet bredte om seg, velbegrunnet, i og for seg: man ville tilbe formidleren av Allahs ord, og mysteriet rundt formidleren, men ikke formidlerens fysiske trekk, ikke formidlerens person i seg selv. Det ble en slags usagt lov, senere en strengt uttalt lov, og i moderne tid en ukrenkbar lov, hvis brudd førte til henrettelser og fatwaer og terrorangrep, tenkte jeg. Det mørknet, jeg sto i den store tomme stua, som hadde fungert som atelier inntil nylig, og vurderte om det var mulig. Du sender kanskje deg selv i døden om du prøver. Jeg så mitt eget liv i perspektiv. Fantes det en lineær logikk i det, og i så fall, kunne en slik utstilling, eventuelt, om Muhammeds liv, ses i sammenheng med det jeg hadde lagd tidligere? Jeg var opprømt, jeg kokte meg kaffe, jeg visste at jeg måtte avgjøre det denne natten, jeg satte meg inn på soverommet ved skrivebordet inntil vinduet med utsikt mot de svaiende bjørketrærne i vinden, og bak dem; jernbanetomta, og jernbanelinja der Oslo–Larvik og Larvik–Oslo passerte flere ganger i timen. Det var midnatt, jeg var med ett rolig, ikke melankolsk, ikke sorgfull, ikke resignert, ikke tom, men i ferd med å bli fylt, av en ny oppgave, og av oppgavens risiko, og av minner.

–

Romanens forteller er fascinert av det uforløste kunstneriske aspektet i Islam. Han har lyst til å skildre profeten Muhammeds liv i en serie oljemalerier, noe som innebærer et brudd med det islamske bildeforbudet. Vi følger hans ferd gjennom flere prosjekter, blant annet portretter av terrorister og massemordere, før han får ideen til Muhammed-utstillingen. En aktuell, humoristisk og alvorlig roman.

Et utvalg bøker om å leve med litteratur, både som skrivende og lesende. Stig Sæterbakken: Der jeg tenker er det alltid mørkt (Flamme), Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne (Solum), Kaja Schjerven Mollerin: Sammen. Hver dag. (Gyldendal) og Marguerite Duras: Å skrive.(Transfe:r)

Tidligere i vår satt jeg på toget sørover fra Trondheim, over Dovre i retning Lillehammer. Kronprinsesse Mette-Marits samtalte seg på vei sørover, intervjuet utvalgte forfattere om litteratur, om skriving og om hva litteraturen har å si for Identitet, som var tema for årets utgave av Litteraturtoget. Gang på gang i løpet av samtalene slo meg hvor personlig dette tilsynelatende er for Kronprinsessen. Dette er noe hun tror på, noe hun brenner for, og var lett å se det for oss som fulgte henne på ferden. Og det satte også noe i sving i mitt indre.

”I litteraturen finner jeg igjen både lyset og mørket. Dette gjør det lettere for meg selv å akseptere den jeg er.” sa hun på et tidspunkt, og jeg nikket gjenkjennende. Samtidig som jeg tenkte at litteraturen også gir oss anledning til å fjerne oss fra hvem vi som lesere er og være noe helt annet. En annen. Det ene henger tett sammen med det andre.

”Litteratur kan aldri være helt selvbiografisk, den vil alltid inneholde en viss grad av fiksjon. På samme måte som fiksjonen alltid vil inneholde noe som er selvbiografisk.” sa Roy Jacobsen under samtalen i Trondheim. Et utsagn som nok de aller fleste forfattere vil si seg enige i.

Harald Rosenløw Eeg, Tore Renberg og Kronprinsesse Mette-Marit samtalte på biblioteket på Oppdal. Foto: Anette S. Garpestad

Jeg føler alltid at det er vanskelig å selv sette ord på hvorfor jeg leser, og føler trang til å bruke klisjeer av typen ”det er som å puste, jeg bare må gjøre det”. Kronprinsessen gjør en god innsats i å forsøke å forklare det jeg selv finner så vanskelig å si noe om. Det bare er. Jeg bare må. Noen ganger elsker jeg det, andre ganger kan jeg føle meg lei. Men jeg vender alltid tilbake. Jeg prøver ut nye veier, men ender opp med en papirbok i hånda likevel.

”Barndommen vår kan vi ikke gjøre noe med, ikke ungdommen heller – bortsett fra de av dere som fortsatt er unge. Men kanskje den kan brukes til noe?” sa Tore Renberg i Oppdal. Og der ligger kjernen i det som er Jarle Klepp. Et frø som var Tore Renbergs barndom har blitt til universet rundt denne karakteren. Hva sier det om Tore Renberg? Ikke så mye mer enn at han er en imponerende forteller. Han var flink, sier han. Når han sluttet å være flink så ble han god.

Harald Rosenløw Eeg snakket om hvordan han ble korrigert når han skrev dialekt. Det var ikke lov å skrive så muntlig og så rått Vestfoldsk som han ønsket seg, mente lærerne. Korrekt bokmål var det eneste som ble godtatt. Dette så han som en begrensning helt til han oppdaget at man i nynorsk sto omtrent helt fritt til å skrive hva som helst som kunne regnes som dialekt. Han valgte å være tro mot kjernen i ”sitt” språk, i det språket tankene i hodet snakket. Dette fødte hans litteratur.

Det er kanskje ikke alle forunt å finne ut av det? Jeg føler stadig vekk på frustrasjonen i forsøkene på å formidle det jeg ønsker å si skriftlig, og utfordringene med å komme inn til kjernen i det jeg leser. Jeg føler at Kronprinsessen prøver å gjennom egne erfaringer vise oss hva det vil si å lese, hva det kan gi oss og si om oss. Denne symbiosen mellom forfatter og leser gjør noe for begge parter. Og akkurat som Helga Flatland sa det ”Du kan ikke være en god forfatter uten å lese. Lese mye.” Forfatteren forløser leseren som i sin tur noen ganger forløses som forfatter igjen. En tanke som plutselig overveldet meg, og fikk meg til å se for meg generasjoner av historiefortellere bakover og bakover i tid helt tilbake til den tid hvor språket oppsto og erfaringer kunne overleveres.

Det er en fin og litt svimlende eksistensialistisk tanke. Så nær, men likevel fjern. Boka jeg holder i hånda, ordene som forfatteren har skrevet for meg, for at jeg skal lese dem. Michel Houellebecq lar hovedpersonen i sin nyeste roman, Underkastelse, grunne over det samme:

”Det er bare litteraturen som kan gjøre det mulig å tre i kontakt med en død manns sinn, på en måte som er mer direkte, mer fullstendig og dypere enn selv en samtale med en venn – samme hvor inderlig og langvarig vennskapet måtte være, aldri utleverer man seg så fullstendig i en samtale som man gjør det overfor det tomme arket, der man henvender seg til en ukjent mottager.” og videre ”…en forfatter er først og fremst et menneske, som er tilstede i sine bøker, om han skriver meget bra eller meget dårlig er til syvende og sist ikke så viktig, hovedsaken er at han skriver og at han er reelt til stede i bøkene sine.”

På togreisen sørover fikk jeg tid til å tenke over dette store, og det lille. Den parentesen vi er i historien sammenlignet med grunnfjellet. Dovre står fortsatt, og kommer til å stå lenge etter at vi ikke lenger er. Og som så mange ganger før tenker jeg på hva jeg ville ha gjort hvis ikke litteratur og bøker hadde vært en så stor del av livet mitt. Og som alltid kommer jeg frem til at det er utenkelig. Jeg valgte litteraturen, og kanskje valgte litteraturen meg. Og det er mange ganger en ensom affære å leve med litteraturen, en del av oss lesende kan kanskje aldri deles eller formidles, det er og forblir en indre reise.

Kronprinsesse Mette-Marit leser mye og etter eget utsagn «overalt» . Hun ønsker at Litteraturtoget skal være en pågående prosess, noe meningsfylt som vil bidra til en offentlig samtale om litteratur. Her leser hun for anledningen Philip Roth – Kronprinsessens personlige favorittforfatter. Foto: Anette S. Garpestad.

På Ringebu rakk vi så vidt å røre ved tanken, da Kronprinsessen samtalte med litteraturanmelderne Kaja Schjerven Mollerin og Knut Hoem, og samtalen handler om akkurat dette – hva vil det si å være en leser? Og hva betyr litteraturen for oss? ”En bok må være øksen som slår i stykker det frosne havet i oss” har Franz Kafka sagt, og han berører noe med det utsagnet. Nerven i det skrevne ord, de vanskelige temaene som plutselig kan drøftes fritt. Konvensjoner får vike plass for den frie tanken, mørk eller lys. Ikke uten motstand eller smerte for verken forfatteren eller leseren.

”Som om den skrivende med hele sin virksomhet sier: Jeg elsker verden! Et utsagn som rommer et like sterkt, like ektefølt, like inntrengende: Jeg hater den! Som om den skrivende har et umulig prosjekt, som er å finne det ikke-eksisterende stedet, midt mellom det å være helt med og det å ikke være med i det hele tatt.”

Stig Sæterbakken skrev dette i Flammesingelen Ja. Nei. Ja., og det rommer også noe av nerven i spennet mellom den som skriver og den som leser. Møtes vi i det ikke-eksisterende stedet så oppnår vi balanse og opplysning. Det er kanskje sjeldent, men det skjer. Og det er stedet vi evig søker å lese oss inn i.

”Å skrive. Jeg kan ikke. Ingen kan.Det må sies: man kan ikke. Og man skriver.” skrev Maguerite Duras i sin tid, og jeg tenker at det er noe med historiefortellingen, resonnementet og overleveringen som gjør oss menneskelige, mer enn etikk og moral gjør. Bevisstheten over å ha en historie, og en fremtid. Og hvordan dette ikke er norsk, europeisk eller vestlig, men noe som bringer mennesker på hele kloden vår sammen i en forståelse. Å se kinesiske poeter lese på scenen på åpningen av Norsk Litteraturfestival gjorde det enda tydeligere.

Hva prøver Kronprinsessen å gjøre? Så vidt jeg kan se prøver hun på sin måte å vise sin vei til litteraturen, lage en sti, minne oss om hvor viktig det er på så mange plan, for hvem vi er og tankene vi tenker. Og ikke minst at litteraturen hver dag får oss til å tenke nye tanker, eller revidere gamle tanker. Det er etter min mening å bruke rollen sin godt.

Veldig lite er skrevet i stein, heldigvis er mye skrevet på papir. Og tankene rundt det som er skrevet er foranderlige, slik at den samme boken, den samme teksten, den samme fortellingen betyr forskjellige ting når livene våre endres. Så lenge vi leser utvikler vi oss, så lenge vi forteller tenker vi. Igjen og igjen.

På Lillehammer samtalte Kronprinsessen med Ingvild H. Rishøi og Ruth Lillegraven – etter min mening den beste samtalen underveis. Om sårhet i den moderne sosialrealismen, poesibiografi, om å følge magefølelsen og å finne sin egen stemme.
Foto: Anette S. Garpestad

Forfatter Aksel Selmer forteller om sin sommerlesning.  Foto: Esben Haakenstad

Et språklig mesterskap
Rune Christiansens roman fra 2014; Ensomheten i Lydia Ernemans liv, har jeg allerede lest tre ganger. Jeg kommer garantert til å lese den igjen. Det er ingen store fakter i denne historien, ingen dramatikk som river og røsker i hjerterøttene. Likevel beveger den meg. Likevel slipper den ikke taket. Den handler om et ganske alminnelig liv; Lydia Erneman er veterinær, oppvokst i Sverige, men flytter til Norge som nyutdannet. Hun bosetter seg på et lite sted. Vi følger henne i arbeidet, og i det som ellers er dagliglivet på landet. Hun møter etter hvert kjærligheten, men ensomheten i livet hennes er der like fullt, som et vilkår for liv, og de små streifene av lykke som vederfares henne. Det er vakkert og innsiktsfullt skrevet, med nære sansninger og en følsomhet for de små tingene som jeg ikke har funnet maken til i litteraturen. Forfatteren er en usedvanlig klok mann, han vet mye om mennesker. Og så fascineres han så herlig av astronauter og romfart.

Det er likevel språket til Rune Christiansen som gjør meg så berørt, som utløser den indre jubelen. Jeg smiler mens jeg leser. Jeg kan slå opp på hvilken som helst side i denne boka og bare nyte. Jeg blir glad, stundom lykkelig, av det rike og varierte språket hans.

Fra s. 13:
” Ved bredden av tjernet ble hun stående ganske urørlig, bare nå og da løftet hun hånden for å vifte vekke et insekt, og et par ganger strakte hun seg etter en øyenstikker, ikke for å gripe den, snarere for å anerkjenne forbindelsen der i skumringen. To skapninger delte, om aldri så flyktig, samme tidsrom, det var virkelig ikke uten betydning”.

Det samme gjelder hans roman fra 2007; Fraværet av musikk, bare smak på den tittelen! Starten er fantastisk, resten av historien svært gripende og fascinerende. Språket er også her gjennomført konsist og mesterlig. Det er godt å ha Runes bøker i hylla. Jeg må stadig bort og bla litt, lese noen linjer. Han inspirerer, og imponerer.

Dessuten vil jeg fremheve De usynlige av Roy Jacobsen, fra 2013. Det er en velskrevet og sterk historie om livet på ei øy på Helgelandskysten tidlig i forrige århundre. Det jeg liker best med boka er at forfatteren stopper i tide. Der dramatikken og tragedien kunne ha blitt dratt ut og tøyd i det vide og brede, stoler han på leserne sine. Vi skjønner hvordan dette vil gå. Vi trenger ikke å få det inn med teskje. Det vet Roy Jacobsen. Respekt! Les mer om De usynlige her!

PS! fra forlaget: Aksel Selmer (f. 1958) har vokst opp i Molde, og har i mange år bodd på Lillehammer. Nå er han bosatt på Flekkerøy på Sørlandet. I 1992 debuterte han med diktsamlingen Hit skulle det ha kommet noen flere. Siden har han gitt ut nok en diktsamling, sakprosabøker og flere romaner. For Bomvokteren (2013) fikk han strålende kritikker både i Norge og Danmark. Og i 2014 kom Syklisten, som han også har høstet mange godord for, og som fikk Fævennens anmelder til å gi hele seks prikker på terningen! Til høsten er han ute med nok en roman, Ekspeditøren, et tett og intenst drama om mennesker på eksistensminimum, og en oppfølger til Bomvokteren.

Tora Ørdal Mikkelborg. Foto: © Kjell Ruben/Palookaville

Snart skal jeg ikke tilbake hit
Det ligger noe på bakken. Ved einerbusken og den lille,
kunstige bekken ligger det noe som har sluttet å bevege
seg. Senere skal jeg finne ut av det. Jeg skal komme til å
se på det som et slags botemiddel, ikke at det har noen
betydning. Jeg vet ikke at det ligger der, og ennå har
jeg ikke gitt etter for draget, det som driver meg ut dit
hvor det skjedde. Jeg kan ikke tilgis. Kan hende det er
derfor, en slags legitimering av det ingen andre vet.
Jeg har mye å rydde opp i.
Det er systematisert, alt sammen. Livene deres ligger
i esker på loftet, står sirlig i rekker langs veggene, i
hyllene er bøkene sortert etter størrelse. Han har gjort
mye av jobben selv, ryddet og klargjort for at det skal
gå raskest mulig for meg å bli ferdig. Duken på stuebordet
har brettekanter i et nøyaktig kryss på midten,
jeg ser faren min for meg, de grove hendene som stryker
over det tynne stoffet. Jeg har ikke vært her på tre
år, siden mor døde, nå er det for sent. Nå slipper jeg å
si det jeg skulle ha sagt, ikke at jeg vet hva jeg skulle si.
Det ligger et tynt lag med støv over alt. Jeg står på
gulvet i stua og stirrer ut i lufta, kan ikke se støvet som
flyter i dette lyset, men jeg kjenner det i lungene. Fragmenter
av faren min, små flak av hud og hår og pust,
det siste han etterlot seg før han døde tas opp i meg
og blir hengende fast, tørt mot veggene der inne. Jeg
tar meg i å lure på hvor mye av støvet som kommer
fra liket hans, som ble liggende her på stuegulvet i fire
dager før noen fant det.
Jeg hoster to tørre host inn i hendene, men det hjelper
ikke.
Det kommer en svak eim av urin fra badet, spilt piss
rundt toalettet, marinert ned i det blåspraglete gulvbelegget.
Det var mor som vasket og holdt det rent, men
han skulle vel ta seg faen på å motta noe hjelp etter
at han ble alene. Ikke vet jeg, har som sagt ikke vært
her.
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Alt er mitt. Jeg
er glad for det, at det bare er meg. Nå er jeg glad for
det. Jeg slipper å måtte dele dette ansvaret. Jeg slipper
å krangle med noen om alt dette skrapet. Her skal alt
kastes, uansett. Jeg har spurt ungene om de vil ha noe,
men de vil ikke det. Det ville vært rart, de kjente ikke
besteforeldrene sine særlig godt, ikke faren min, i hvert
fall.
Jeg har funnet en eske med bilder. Den stod på den
øverste hylla i klesskapet hans, helt bak mot veggen.
Der må den ha stått lenge. Det tok en stund før jeg
kjente dem igjen. Unge nakne mennesker som vasser i
et vann. Foreldrene mine og vennene deres, onkel Pål
og tante Synnøve og en del andre. Bål og flasker med
noe jeg antar er vin. Smilende ansikter, store bevegelser,
noen av dem uklare og smurt utover i øyeblikket
bildet ble tatt, som for å dekke over noe, bare at det
som skulle dekkes over ennå ikke var født. Hverken
Jon eller jeg.
Jeg så dem aldri som dette. Særlig faren min er annerledes
for meg enn på disse bildene. Mor var så nær som
en mor skal være, med hendene og pusten mot nakken
mens hun ordnet håret mitt, spørsmålene om hvordan
dagen hadde vært, omsorgen i de kokte potetene
og dampen som rant på vinduet ved middagstid. En og
annen ørefik når hun ikke fikk det som hun ville ble det
jo, uten at det satte seg dypere i meg enn at skammen
rant bort med rødfargen i kinnet. Det var en vegg mellom
mor og meg, og den var tjukk og solid, men samtidig
myk og deilig å lene seg mot. Det var annerledes
med faren min. Jeg visste at han visste, men ingen av
oss sa noe om det. Det gjorde ham både fjern og nær.
Stiv og underlig myk, men ikke ledig, som på disse bildene,
sjelden smilende.
Jeg vet ikke om det var han eller jeg som mente vi
hadde mest å skjule, men mellom oss var det et rom
ingen av oss torde gå inn i, for der var Jon, og der var
sannheten, mellom vegger tynne som vått papir. Vegger
som kunne revne når som helst.

—

Hovedpersonene i novellesamlingen Ennå er det tid, er nærmest oppslukt eller «hjemsøkt» av andre mennesker og tidligere tapserfaringer, samtidig som hovedpersonene selv ofte befinner seg i en avsondret eller marginalisert situasjon. Forfatteren har unikt blikk for det destruktive og marginaliserte, og skriver frem en følelse av menneskelig innelukkethet og avstand som evner å berøre og beta.

«Det var en underlig, lummer sommer, den sommeren de sendte ekteparet Rosenberg til den elektriske stol, og jeg visste ikke hva jeg gjorde i New York.»

Slik starter denne romanen. Esther, som er bokens fortellerstemme, har vunnet en konkurranse i et moteblad. Som premie får hun jobbe i New York i en måned. Hun er 19 år og begavet, og hun omtaler dette som sitt livs sjanse. Men noe er i veien med henne, for til tross for denne store muligheten, kjenner hun ingen glede. Esther befinner seg på det tidspunktet i livet hvor ingenting er fastsatt, og et sted i fremtida truer et konvensjonelt liv. Esther vil være et skrivende menneske. Hun reiser hjem til sin mor. Der får hun vite at hun ikke har kommet inn på skrivekurset som hun har planlagt å bruke resten av sommeren på. I hele juni hadde skrivekurset strukket seg foran meg som en lys, trygg bro over sommerens grå gap. Esther mener at hun ikke har erfart nok til å skrive en roman. Det går for sakte. Hun får ikke vasket håret. Hun får ikke skiftet klær. Hun får ikke sove.

«Jeg tenkte at det skjønneste i verden måtte være skygge, skyggenes utallige, flakkende former og blindgater. Det var skygge i skrivebordsskuffer og skap og kofferter, og skygge under hus og trær og steiner, og skygge bak folks øyne og smil, og skygge, milevis av skygge, på jordens nattside.»

Denne romanen beskriver sammenbruddet. Avstanden mellom mennesket som er rammet av depresjon og menneskene der ute. Den beskriver selvmordsforsøk, innleggelse og elektrosjokkbehandling. Det er en rå, poetisk og kompleks beretning om overlevelseskamp. Den inneholder humor. Den inneholder vakre og overraskende bilder. På samme tid er den rett frem og usentimental. Jeg leste den som tenåring, og jeg har lest den igjen nå. Det er en tidløs bok. Den gir meg lyst til å skrive.   Jeg anbefaler Glassklokken (1963) av Sylvia Plath.   For de som vil lese noe nyere anbefaler jeg Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt og Eg kjem med toget av Ingrid Z. Aanestad.

I sommer vil jeg lese diktene til Sylvia Plath. Andre bøker jeg gleder meg til å lese: Om mørke av Josefine Klougart, Lejlighedssange av Stine Pilgaard og Hundedager av Anja Dahle. Den sistnevnte er en tegneserie. Jeg har sett noen av tegningene. Blyantarbeidet er i seg selv rørende.

Dette innlegget er også publisert på Ronnie M.A.G. Larsens blogg: http://www.ronniemaglarsen.no

Lars Saabye Christensen er aktuell med et nytt hovedverk,  romanen «Magnet» Foto: Magnus Stivi

Der ute på plassen fikk Jokum heller ikke øye på Synne, han gikk inn på Sophus Bugge, hvor er kunsthistorie i dag, i auditorium 2, han fant auditorium 2 og satte seg bakerst, på sin rettmessige plass, mot veggen, der han ikke skygget for noen, idet lyset ble dempet og på et lerret bak talerstolen kom et bilde til syne, et fotografi fra en by, som Jokum først ikke kjente igjen, bildet var gammelt, fra 1937, men så visste han hvor det var, det var jo parken på Skillebekk, Olaf Bulls plass. Så forvant det også, som om det bare hadde vært et minne i Jokums arkiv, et avsnitt i barndommens pensum. Han kunne fremdeles ikke se Synne. På den annen side var det jo mørkt i auditoriet, bortsett fra leselampen på talerstolen. Jokum kunne ikke se noen. Til gjengjeld luktet det sterkt av parfyme og innimellom hørte han korte bjeff. En førstelektor i lang kjole innledet om byrom i antikkens arkitektur. Hennes poeng, eller tese, var at disse mellomrommene bringer menneskene nærmere hverandre, åndelig sett, altså på en sivilisert måte, ikke som trengselen i supermarkedene, kinofoajeene og på holdeplassene, som heller er frastøtende. Man hadde å gjøre med en både estetisk og etisk funksjonalisme som i våre dager var mangelvare. Byene er i ferd med å bli usiviliserte. Dette tok det sin tid å komme fram til. Da førstelektoren hadde det, kommet fram til sitt poeng og ganske langt forbi, ga hun endelig ordet til en mellomfagsstudent som skulle presentere en kort versjon av sin semesteroppgave om skulpturer i Oslo. Det var Synne Sager. Hun stilte seg bak talerstolen og tok fram arkene, på en tilforlatelig, selvsikker måte, som tydet på at hun trivdes der i dette beskjedne rampelyset, alt ved henne tydet på det, de langsomme, nei, rolige bevegelsene, ingen hast, blikket hun løftet mot salen, mørket, kunne hun se ham, smilet, smilet hun smilte mens hun trykket på knappen til venstre for seg og det samme bildet kom opp på skjermen igjen, først uklart, og heller ikke da ble Synne Sager urolig, nervøs, i alle fall ga hun ikke uttrykk for det, så fant bildet, i rykk og napp, sitt fokus, som fremdeles var Skillebekk, Olaf Bulls plass, fontenen og den heslige statuen, på folkemunne altså kalt Håret i suppen. Hvorfor måtte hun vise det hele tiden? Det var Jokum som i stedet ble urolig, nervøs. Synne Sager begynte å snakke, eller snarere tale, og la meg legge til at hun innimellom ble avbrutt av latter, bifall og bjeff:
– Hvis vi ser på hva slags skulpturer som står rundt omkring i Oslo kan vi kanskje danne oss et bilde av denne byens befolkning og den rådende utsmykningsvilje. Som vi vet er det andre, i det minste flere, hensyn å ta når kunsten skal stå i det offentlige rom enn når den henger i et museum, et galleri, for ikke å snakke om over en heslig sofa i et privat hjem. Derfor har vi komiteer, styrer, råd og juryer som bedømmer hvilke skulpturer som er mest hensiktsmessige i den gitte sammenheng. Og det vil som oftest si minst kontroversiell. Vi kan si at disse utvalgte grupper av menn, for det er stort sett menn, skal representere den såkalt gode smak, som vi kunsthistorikere gjerne mener er den dårlige. La oss starte ved Grønland daghjem, hvor det står en and. Ikke så langt unna, på Tøyenhagen skole, finner vi enda en and. Begge er utført av Skule Waksvik. Både i Torshovparken og i Birkelunden finner vi foler, den ene stående, den andre liggende. Ved Lilleborg skole har man derimot tillatt en gaupe, mens tre geitebukker leker foran Lektorenes hus. Vi aner selvfølgelig en slags symbolikk i denne forbindelse, noe som er vanskeligere å se i de andre tilfellene, der motivene virker mer eller mindre tilfeldige eller meningsløse. På Amaldus Nielsens plass, midt i Oslo, kan vi for eksempel iaktta en gutt som rir på en delfin og i Torshovparken, som allerede har en fole, er delfinen byttet ut med en skilpadde. Kunstnerne velger altså ikke bare fra den norske faunaen, men orienterer seg internasjonalt. I det nye forretningskvartalet på Lambertseter har man gått mer tradisjonelt til verks. Der står en hane. Ved Jakobskirken har en hjort sett dagens lys. To dyr av samme art har også forvillet seg helt inn til Eidsvolls plass. Vi kan også nevne gående gås, bjørnunge som klør seg og villsvinet fra Firenze, som står utenfor Slemdal skole. Og som vi alle vet vokter løver både Stortingsbygningen og Kunstnernes hus. Kan vi av dette slutte at kunstnerne er like viktige som politikerne i dagens Norge, eller sagt på en annen måte, at kunsten verdsettes like høyt som politikken, enn si demokratiet? Det kan vi ikke. Og grunnen til dette svaret ligger i det som allerede er antydet: De fleste prydskulpturer i Oslo har motiv fra dyrelivet og kan derfor ganske enkelt betegnes som dyreskulpturer. Hva gjelder offentlig kunst ligner Oslo heller en zoologisk hage i bronse og granitt enn en, for å bruke førstelektor Schultz’ ord, sivilisert by. Vi kan også se på dette som en romantisk lengsel tilbake til naturen, eller snarere, et forsøk på å bringe naturen tilbake til byen. Vi skal heller ikke se bort fra at valg av dyremotiv også henger sammen med et sterkt ønske om å unngå konflikt, for eksempel med lokale beboere, som tross alt daglig skal omgås den aktuelle skulpturen. Juryene, komiteene, rådene og hva de nå kaller seg velger altså minste motstands vei, som i Norge er naturen. Ingen lar seg provosere av en and, så fremt den ligner. Avslutningsvis skal vi imidlertid rette oppmerksomheten mot et byrom, slik lektor Schultz definerte det, som også er rom for en skulptur, og som kan stå som et eksempel på en vellykket løsning. Og vi kan si at en vellykket løsning alltid er basert på valget av avstander. Avstandene bestemmer ikke bare rommets estetiske proporsjoner, men også bruken, eller bedre, bruksverdien av det. Vi ser her parkanlegget ved Skillebekk, Olaf Bulls plass, med Anders Svors skulptur Bølgen, fra 1913, midt i fontenen, som også er plassens sentrum. Bølgen er et dynamisk verk av en skuffet kunstner som stod i skyggen av Vigeland, og som ellers kalte sine arbeider for Det siste pulsslag, Sorg og Skipbrudd. Det sier jo sitt. Men tilbake til selve plassen, som har fått navnet etter dikteren Olaf Bull, som blant annet skrev prologen til åpningen av Oslo Rådhus. Selv om fotografiet er fra 1937, har ikke mye forandret seg siden den gang. Det hviler en dyp harmoni over denne plassen, som åpner seg mot resten av byen, Skillebekk, eller vi kan si det slik, at det er byen, Skillebekk, som åpner seg mot denne oasen, hvor de omkransende trærne står i blomst. Vi ser barn som leker og en eldre kvinne som sitter på en benk og iakttar dem. Plassen oppfyller sin ideelle funksjon som møteplass, mellom venner, generasjoner, kjærester.
Jokum satt helt stille og lyttet. Kjærester? Hadde han hørt riktig? Dette var en annen slags invitasjon, ikke til Faglig 1. maifronttoget, men til Synne Sagers sovevogn. Noe annet kunne det ikke være. Nei. Hadde kanskje ikke han og Synne møttes der, på Olaf Bulls plass? Jokum bestemte seg for å forlate auditoriet før han misforstod noe og kom på andre tanker, slik at han i stedet kunne leve på denne tanken, som nærmet seg en drøm. La meg en gang for alle slå fast at Jokum Jokumsen sjelden eller aldri gikk upåaktet hen. Man bjeffet etter ham. Så stilte han seg ved veggavisen i hallen og ventet. Over en knyttet neve stod det skrevet: Nei til klassesamarbeid! Hovedparolene i toget til Faglig 1. maifront, som gikk fra Grønland torg kl. 14.00, var blant andre disse: Forsvar streikeretten, Vi skal ikke betale kapitalens krise, Forsvar norsk sjølråderett – nei til salg av Norge, Full støtte til folkenes frigjøringskriger, 50 mils fiskerigrense nå, Kvinner – kjemp for egne krav, For et sosialistisk Norge – bare folkets egen kamp gir seier! Velg kampens veg! Et øyeblikk var alle valg lette. Jokum Jokumsen valgte Synne Sager. Nå måtte han se skulpturen på Olaf Bulls plass med nye øyne, med Synnes, og det gjorde han mer enn gjerne. Var det ikke akkurat det han ville, se verden med hennes øyne?

—

Magnet er et nytt hovedverk fra Saabye Christensen. Usedvanlig velskrevet om tid, kunst og skjønnhet, og en modig og poetisk kjærlighetsroman om det umake paret Jokum og Synne, som prøver alt de kan å dra i samme retning. De møtes på Sogn Studentby på 70-tallet. Jokum blir fotograf, og Synne hans kurator. De flytter til San Francisco og klatrer i kunstverdenen.  Men i arbeidet med bildene kommer de hverandre for nær.

Det finnes to tilnærminger til begrepet ”sommerlektyre. Den første, og antagelig vanligste, tar som utgangspunkt at bøker som leses i feriemånedene skal skylles ned med hvitvin, reker, majones og solbadolje. De skal med andre ord være lettfordøyelige, og ha en handling som tåler at leseren, etter en velfortjent hvil i varmen midt på dagen, kan fortsette å lese der han slapp uten nøling eller forvirring.

Vi snakker med andre ord om underholdningslitteratur, gjerne en krimroman av brukbar kvalitet.

En annen skole, representert for eksempel ved min kone og medforfatter Elisabeth Gulbrandsen, hevder at sommeren er den perfekte årstid for å fordype seg i det man ellers ikke har tid eller overskudd til å lese. Hun sverger derfor til kombinasjonen solbriller, bikini og verdenslitteraturens tungvektere.

Men hvorfor velge det ene eller det andre hvis man kan få begge?

Det kan man nemlig, for eksempel den amerikanske forfatteren Thomas Pynchons ”Inherent Vice.” Den nærmere 80 år gamle Pynchon har vært litterær tungvekter helt siden hans første roman ”V,” kom i 1963 og han har inspirert en lang rekke kjente kunstnere, men i den amerikanske offentligheten er han kanskje mest kjent for sin medieskyhet. Det finnes nesten ingen bilder av ham, han gir aldri intervjuer og få vet hvor han bor.

I 2009 skrev Pynchon en vaskeekte kriminalroman. ”Inherent Vice” hører kanskje ikke til han aller beste verk, men er vel verd å lese. Doc Sportello, romanens privatdetektiv, virrer rundt i Los Angeles i konstant marihuanaindusert paranoia mens hippietiden med alle dens drømmer og illusjoner langsomt går til grunne rundt ham. Av minneverdige bipersoner kan nevnes politimannen Bigfoot Bjornsen, som hater alle med en alternativ livsstil, samt en lang rekke seksuelt aktive unge damer. Det er morsomt, det er smart, det er velskrevet, og for undertegnede også en liten smule nostalgisk. Så får det heller være at plotet fremstår som litt hippieaktig det også: springende, ulogisk, men ganske gøyalt.

Jeg har lest boken på engelsk og det kan være krevende, men heldigvis er Inherent Vice strålende oversatt av Preben Jordal. På norsk heter den Iboende brist.

1. Hvis du føler deg for doven til denne litterære tidsreisen kan du alltids se filmen som kom i fjor med Joaquin Phoenix i spissen for et skikkelig stjernegalleri. Gøy det også.

Caroline Kaspara Palonen. Foto: Randi Grov Berger

De skal ikke sove hos meg. De skal overnatte på hotell. Men de kommer hit først. Pappa har ringt, og flyet er forsinket. Jeg er spent på hva de vil si om rommet, om byen og livet mitt her. Jeg håper de kommer til å være positive, selv om jeg snart er for gammel til å bo i kollektiv. Jeg merker det, for jeg lar meg irritere over stabelen av pizzaesker på kjøkkenet. Den har passert meg, og jeg er 173 centimeter høy. Det er ikke min jobb å bære ut eskene, for det er ikke jeg som har spist pizzaen. De er førsteårsstudenter. Det er så mye håp og skjult redsel i dem at jeg blir nervøs av å dele etasje med dem. De fleste flytter til bedre steder etter en stund. De vil ha store rom med knirkegulv, rosetter, stukkatur og doble dører. Jeg satser på at han med pizzaeskene flytter snart, men det er ikke avgjørende. Jeg har slått meg til ro med lysstoffrørene og institusjonstapeten her. Hver gang jeg er hjemme på juleferie er det pinlig å fortelle alle jeg treffer at jeg fortsatt ikke er ferdig med oppgaven. Jeg sier alltid at jeg satser på å levere til våren. Jeg ser at de ikke tror på meg. Mamma og pappa har sagt at de skal komme ned hit på besøk. De har sagt det flere ganger. De har sagt det så mange ganger at jeg har bodd her i flere år uten at de har besøkt meg. Mamma liker nok ikke tanken på å reise med fly. Pappa liker neppe tanken på å befinne seg i et urbant rom langt borte fra snekkerboden, prosjektene og arbeidet sitt hjemme. De setter ikke pris på et godt måltid ute. Mamma sier alltid: Det her lager vi bedre hjemme, og hun sier det uansett hva hun får servert. De få gangene jeg har hatt henne med på kafé, har hun tatt seg et glass vann og spurt om vi skal dra hjem snart. De har ikke interesse av butikker og utstillinger. De liker å være hjemme. De vil stable ved. De vil ruske i blomsterbed og snakke om hvordan været er i dag, og om hvordan det til sammenligning var i går, eller dagen før. Jeg skulle ønske jeg var ei som strødde rundt meg med trivsel og nips. Det hadde passet i dag, for foreldrene mine kommer, og jeg vil at de skal tenke at jeg har det fint her. Det eneste jeg strør er bøker, ord og rot. Jeg samler alle skrivesaker og en tube med håndkrem, og legger det i skrivebordsskuffen. Mamma kommer til å definere det som rot hvis jeg lar det ligge fremme. Jeg vil ikke gi henne den muligheten. Basketballen min ligger ved skrivebordet. Jeg sender den under senga. Jeg står klar for å ta den imot i tilfelle den triller ut på gulvet igjen. Den gjør ikke det. Jeg ruller sammen gulvteppet mitt og bærer det ut på verandaen. Jeg rister det over bakgården med alle tingene som studenter har dumpa her før de har reist videre. En grå sky av støv blir liggende igjen i lufta over alt skrapet. Jeg lukker munnen for å holde støvet ute, men det er allerede i kroppen, og nå slipper det ikke ut. Jeg skulle nok ristet teppet litt oftere. Jeg må slutte å vente med alt til jeg skal ha besøk.

Pappa går fremst med koffertene. Mamma går foran meg. Jeg går sist. Skulle jeg ikke gått først? Skulle jeg ikke vært den som viste vei opp disse trappene? Jeg bor helt øverst, sier jeg. Jeg kjenner at jeg nesten er litt stolt av å bo i tredje etasje. Pappa er rask opp trappa. Han er sterk. Lar seg ikke tynge av et par kofferter. Mamma. Kåpa henger løst rundt livet hennes. Hun har blitt tynnere, og hun går saktere. Jeg har et annet tempo i kroppen. Jeg får lyst til å presse henne oppover. Jeg har energien som trengs. Jeg kan hjelpe. De slipper meg ikke forbi før vi er på den øverste trappesatsen. Jeg låser opp døra. Det er mange skopar i gangen. Jeg tror noen av dem har blitt stående igjen etter studenter som har bodd her tidligere. Jeg ser at mamma og pappa blir usikre på hvor de skal plassere sine par. Bare sett dem her utenfor døra mi, sier jeg. Mamma og pappa gjør som de får beskjed om. Vi går inn på rommet mitt. Det virker så smalt når vi står her alle tre. Jeg har aldri tenkt det før, at det er for smalt. Jeg har lagt et sengeteppe over senga mi. Rikke har sagt at det er min farge. Jeg visste ikke at jeg hadde en egen farge. Hun har aldri sagt det om klær, men sengeteppet mitt, det samsvarer med den jeg er, og det er noe. Det er meninga at senga skal fungere som sofa på dagtid. Dere kan sette dere der, sier jeg og peker bort på senga. Bortsett fra kontorstolen min, som nå står skjøvet inntil skrivebordet, er det ingen andre steder å sitte. De setter seg på senga. Jeg ser en grå skogbrann på vei oppover tinningene til mamma og pappa. Den herjer stille. Den har spredd seg litt siden jeg så dem i sommer. Pappa tar av seg jakken og legger den ved siden av seg. Mamma beholder kåpa på. Jeg ser hvordan mamma luter litt fremover nå som hun ikke har ryggstøtte tilgjengelig. Jeg gjør også det. Jeg trodde skrivinga hadde ført til denne dårlige holdninga, men mamma skriver bare oppskrifter og julekort, så nå skjønner jeg at jeg har den fra henne. Bak mamma og pappa henger en plakat av en solnedgang som jeg har festet med grønn festemasse. Den fungerer ikke som den skal på det ruglete tapetet. Jeg pleier å få plakaten i hodet et par ganger i løpet av natta. Det har også hendt på dagtid, og nå ber jeg om at den må bli hengende på permanent basis, eller i hvert fall så lenge dette besøket kommer til å vare. Pappa spør om de kan få se maleriet jeg skriver om. Jeg tar frem History of Art, den er stor, og tjukk og blå. Teksten langs ryggen er gullfarget. Jeg syns den er så fin. Det stikker en neonrosa merkelapp ut fra boka. Jeg slår opp på side 198. Det er der maleriet jeg skriver om, er avbildet. Jeg hadde egentlig ikke trengt den lappen, for jeg har slått opp på det samme sidetallet så mange ganger at jeg vet nøyaktig hvor jeg må stoppe for å finne det. Jeg gir boka til pappa. Han må ta i mot den med begge hendene. Pappa lener seg over bildet. Det må ha vært krevende å male dette, sier han. Ja, det er ikke så mange som tenker at det til å begynne med bare var ei tom treplate, sier jeg. Det er imponerende, sier pappa. Han gransker det litt til, stryker sakte over det, som om det var den reelle treplata han hadde foran seg, og så gir han boka til mamma. Hun ser raskt på det. Jeg sier at jeg er så lei av den grønne kjolen. Det er noe med den fargen, sier jeg. Mamma sier at hun syns det er en nydelig farge. Pappa sier at det ikke er så rart at jeg er lei den, siden jeg må forholde meg til maleriet hver dag, og siden fargen er såpass intens. Det overrasker meg ikke at mamma liker den så godt. Hun liker skog. Jeg skulle ønske kjolen var blå. At Jeanne hadde valgt en blå kjole istedenfor, men det hadde endret den symbolske betydninga. Det hadde endret alt. Mamma klapper igjen boka. Jeg pleier å være så forsiktig med den. Bruker å tenke at den er det aller fineste jeg eier. Jeg liker å ha den oppslått foran meg. Jeg snurrer på kontorstolen og legger den fra meg på skrivebordet. Jeg lar den ligge lukka. Jeg skyver den helt inntil veggen så den blir liggende på en måte som er helt ny. Jeg snurrer tilbake. Jeg spør mamma og pappa om de vil ha kaffe. Jeg skulle sikkert spurt om det med en gang. Skulle spurt før pappa spurte om maleriet. Pappa svarer ja takk, det hadde vært godt. Han ser seg rundt i rommet. Mamma svarer ikke. Hun ser på lysrøret som blinker. Jeg går ut for å ordne til kaffen. Det er ikke hyggelig på felleskjøkkenet, så jeg spør ikke om de vil være med ut og se. Det er bare et sted hvor jeg tilbereder maten min. Det har ingenting med meg og den jeg er å gjøre. En gang forsøkte jeg å gjøre det til noe mer. Jeg forsøkte å gjøre felleskjøkkenet hyggelig. Jeg ville gi det en tydelig identitet, så jeg kjøpte en liten duk med fantasidyr på, og så la jeg den på kjøkkenbordet. En dag da jeg kom fra universitetet, satt ei av jentene som jeg deler etasje med, oppå kjøkkenbenken. Hun hadde vært på trening. Jeg likte ikke at hun hadde plassert den svette rumpa si der jeg pleier å smøre matpakken min. Hun ventet på at vannet i kasserollen skulle koke. En pose med nudler lå klar på benken. Hun sa: Noen har lagt en duk her. Jeg tok meg friheten å kaste den i søpla. Det kommer bare til å ende i at den blir flekkete, og det er jo ingen som gidder å vaske noe her. Så dust å legge på en duk, sa jeg. Vedkommende som har lagt den der må jo være helt blåst, la jeg til. Ja, ikke sant, svarte hun. Hun åpnet pakken med nudler, kastet innholdet i ei skål, og så helte hun det rykende vannet over. Hun tok skåla i hendene. Snakkes senere, sa hun og gikk. Hun etterlot seg et rumpeavtrykk på kjøkkenbenken. Jeg fuktet en klut og tørket det vekk. Jeg finner frem tre kopper fra skapet og setter dem på et rødt brett. Det er ikke mitt, men jeg tar sjansen på at det går fint at jeg låner det. Det er ei spesiell anledning. Jeg kan si at det var ei spesiell anledning, hvis jeg skulle komme i bråk for bare å ha tatt meg til rette. Jeg heller det jeg tenker må være passe mengde med brunt pulver i min og pappa sin kopp. Jeg heller litt mer i mamma sin. Hun liker kaffen sin svak. Jeg vet ikke om hun vil ha kaffe. Jeg heller det rykende vannet i koppene og går tilbake til rommet mitt. Pappa har forflytta seg fra sofaen over til kontorstolen min. Han ser ut vinduet. Mamma tar en slurk av kaffen. Hun gjør en grimase. Setter koppen fra seg igjen på det lille Fretexbordet foran seg. Lone har flyttet hjem, sier hun. Jaha, sier jeg. Hun er ferdig utdanna sykepleier nå. Hun og mannen har kjøpt tomt ikke langt fra oss. Foreldrene hennes lurte på hva du gjorde, hva slags utdanning det er som krever så mange år. De lurte på hva du blir når du er ferdig. Jeg klarte ikke svare på noen av delene, sier mamma. Skal vi gå ut og se om vi finner et sted å spise? Så kan vi kjøpe et nytt lysrør med det samme, sier pappa. God idé, svarer jeg.

–

I Det er mitt hav møter vi Beatrice som skriver på en oppgave om et maleri. Hun flytter tilbake til Nord-Norge etter å ha fullført studiene. Kjæresten Viggo blir med til den lille hjembyen. Det er mitt hav er en roman om sorg, raseri og hjerterasling. Om det fjerne i det nære. Om mobilknusing. Om å prøve å forsone seg med det livet man har valgt ved hjelp av en florist, en skritt-teller og et forsøk på å tegne en død person tilbake.

Les en novelle av  en av Roy Jacobsens favorittforfatter, Dorthe Nors. Foto: Agnete Schlichtkrull

«Nors er en sann mester, anbefales på det varmeste!» Roy Jacobsen

Hegren er en novelle i samlingen Kantslag som kommer på norsk den 27.juli. Da denne stod på trykk i The New Yorker var det første gang en dansk forfatter fikk æren av å presenteres i tidsskriftet.

HEGREN

Jeg vil ikke fóre fugler, og hvis man absolutt skal fóre fugler bør man gjøre det i Fredriksberg Have. De har tamme hegrer i Fredriksberg Have, og ved å plassere benkene i parken med stor avstand forsøker parkvesenet å unngå at man tiltrekker fugler i det samme området. Det er problemer i den enden av parken der alkoholikerne sitter, særlig med ender, men jeg går aldri den veien og hegrene kan man se over hele parken. Om hegren i seg selv er det bare å si at den på avstand har noe ved seg, men det samme gjelder ikke når man kommer tett på. Den er for tynn, og særlig tamhegren ser feilernært ut. Det er naturligvis alt det brødet som gir dem diaré og dermed er skyld i at flesteparten av hegrene i Fredriksberg Have ikke orker å fly. I vinter så jeg én sitte og henge på rygglenet til en av benkene med den lange tynne halsen sin. Føttene dens var helt hvite, og den reagrete knapt på at jeg gikk forbi. Måten vinden tok i halsfjærene på den fikk meg nesten til å gå tilbake til den og sette meg ved siden av den. Det er den måten lidelsen trekkes ut på, det er den måten det aldri helt tar av på, og jeg vil ikke ta i fugler, verken levende eller døde fugler. Man skal ikke leke med dem, og man skal ikke ta i dem med de forurensede hendene sine, og hvis det ligger en død fugl skal man verken røre den eller avføringen. Det brukes engangshansker, og fuglen skal ned i en plastpose, som når man fjerner hundebæsj, og så skal posen lukkes igjen og kastes ut sammen med husholdningsavfallet, eller også skal fuglen graves ned. Det kan ikke være så vanskelig å finne ut av med den kunnskapen som er tilgjengelig.

For å unngå hegrer i store mengder samt den latterlige mannen som ofte står på stien til den kinesiske paviljongen og fórer dem med sild under påstanden om å kunne snakke med fuglene, går jeg oftest tur rundt Damhussøen. Ved Damhussøen gir de tingene en hegre har å si ingen mening, og for øvrig har hegrer vanskelig for å lage kolonier ved Damhussøen på grunn av de nærliggende boligfeltene, den sosiale trafikken og syklistene. Det er lett å se på innsjøen at den er ødelagt av syklister med alle de vrakene som ligger og skvulper i vannkanten. Det ligger mange misvisende gjestander overalt, og foruten sykler fant de engang en partert kvinne i en koffert i innsjøen. En hel kvinne i små stykker pakket inn i fryseposer. Det var en person som var ute og gikk med hunden som fant kofferten, eller hvis rett skal være rett var det vel hunden. Det er alltid mange hunder rundt Damhussøen, og jeg kan tydelig se akkurat denne hunden for meg når jeg går turen rundt. Det er en golden retriever, og den løper urolig frem og tilbake foran kofferten, som ligger halvveis skylt opp på land. Golden retrieveren har en hemmelig trang til å rulle seg i åtsler, helst fugler og døde mus, men hvordan skulle den kunne kjenne forskjell. Jeg kan se den for meg, og jeg kan se eieren for meg i det øyeblikket erkjennelsen treffer ham, og jeg kan forestille meg at han tenker på det øyeblikket da lokket ga seg hver gang han skal ut og reise, akkurat som hunden aldri har blitt den samme igjen. Ting smitter. Ting vil ut gjennom sprekkene. Det er sånn de er, tingene, og jeg vet fra en tidligere kollega at kvinnen i kofferten ble drept og partert i en leilighet på Vesterbro, og at den kvinnelige veterinærstudenten som bodde i leiligheten under flyttet kort etter, selv om beboeren i etasjen over ble pågrepet og dømt for mordet. Man kan ikke klandre henne for det. Hun har nok tenkt på alle de gangene hun har gått forbi ham i trappen. Det har nok vært som om oppgangen var infisert, som om enhver form for rasling i huset minnet henne om den natten da hun helt tydelig hørte at de romsterte der oppe. Men det er så mye som romsterer om natten, det lukter og bråker av så mye: Det rasler av duer på loftet, av trekkfugler, og hegrene fra Fredriksbergs Have kan av og til sees som grå fjærkresakser på himmelen over Valby. Den er et klossete dyr i luften, og Hegremannen på stien til den kinesiske paviljongen kunne si det til dem, når han likevel står der og fyller dem med snakk.

På tross av at leiligheten min ligger på Fredriksberg Allé, går jeg gjerne det ekstra stykket ut til Damhussøen for å slippe opphopningen av fugler, og når det gjelder parterte kropper har jeg gått rundt innsjøen det meste av livet mitt uten å finne noen. I sin tid løp vi rundt den, for lærerne på Vigerslev Allés Skole hadde den ideen at vi kunne gjøre det i gymnastikktimen. Jeg ser fremdeles barn som likner meg og min beste venn, tannlegens sønn Lorenz, løpe rundt innsjøen. Når en slik lang, tynn gutt løper forbi kan jeg se for meg hvordan Lorenz løp for å komme først ned til kroen. Når jeg ser barn som løper slik rundt innsjøen pleier jeg å stanse og smile til dem. Men etter en tur rundt innsjøen har jeg ikke lenger lyst til å stanse og smile av noen, heller ikke de unge kvinnene med sine steinansikter og de store barnevognene. De kommer alltid i flokk, store flokker av mødre, og de pisker opp en dårlig stemning hos hverandre, som gjør at ingen av dem vil se på en når de går forbi. Jeg går ut i gresset, tenker på hunden, kofferten, liket og på hvordan vetrinærstudinen mistet sin skråsikkerhet på en natt, og det krever jo ikke en doktorgrad å få barn. Jeg har sett håpløse mennesker få barn. Det krever ikke stort utover en viss grad av seksuell opphisselse, i hvert fall hos mannen, men ellers ikke stort, og det er i hvert fall ikke kvinnene med barnevognene som styrer kjemien i det. Hvis det er noen som styrer kjemien er det Vår Herre, men han har de sikkert også fått til å flytte seg. Det er ingen i den alderen som tror at de har bruk for det evige liv, og det er ikke noe som heter vikeplikt lenger, heller. Bare for meg, og den er ubetinget, og noen ganger når de har gått forbi ser jeg etter dem og mon tro hvordan det ville være hvis de svulmet opp, disse mødrene. De kunne bare begynne å vokse og de kunne vokse så mye at de til slutt ikke kunne være inni seg selv, og så ser jeg for meg hvordan de eksploderer: Kjøttrevlene i trærne og nedover skrenten mot innsjøen og blodet treffer svanene, endene og sothønene som kravler rundt i gresset. Det er en slik rasling, en rasling nede i gresset av slikt som gir hundene lyst til å rulle seg i skråningene. Jeg kan høre en slik rasling og jeg kan høre hvordan de små barna skriker i barnevognene. Jeg ser for meg hvordan Lorenz kommer løpende, tar tilløp, glir gjennom søla, før han løper videre rundt innsjøen på sine tynne, bleke bein, død for lenge siden, spist opp innenfra av syke celledelinger, brent og kremert, puttet i jorden, mens jeg holder meg gående mellom døde fugler, døde mødre, for å komme over til en av barnevognene. Jeg må passe på at jeg ikke mister balansen, og så stikker jeg en medbrakt kjeks ned i barnevognen til en av de små etterlatte som ser på meg med forundrede øyne. Jeg tar opp barnet. Jeg tar det høyt opp i luften, og i bevegelsen drysser smokk og rangle ut av det. Jeg vil ikke gjøre barnet noe vondt, jeg vil bare gi det en luftetur før jeg legger det tilbake og går hjem gjennom Fredriksberg Have.

Så satt hegren der i vinter. Den satt med skjegget blåsende i vinden og de lange bleke fingrene sine rundt rygglenet på benken. Ikke mulig å skremme, bare trett og blek i blikket, og den luktet av midden som bor i underfjærene og jeg skulle ha satt meg ned ved siden av den.

—

Kantslag består av femten uforglemmelige små noveller av den typen man leser og nyter og leser igjen, for så å anbefale til alle man kjenner. De er korte, kontante og hardtslående. Hun har et mesterlig blikk for hverdagslivets drama og mennesker som lever på kanten av samfunnet. Kantslag ble Dorthe Nors internasjonale gjennombrudd. Dette er en sort perle av en bok.

Dorthe Nors er født i 1970. Hun har utgitt en rekke romaner, men det var med novellesamlingen Kantslag hun fikk sitt gjennombrudd i USA. Den utgis nå også i Storbritannia, Sverige og Nederland i tillegg til Norge.

Doppler er tilbake.
Den første romanen om Doppler og elgen Bongo kom i 2004. I 2005 kom oppfølgeren Volvo Lastvagnar. Foto: Chris Johnsen

Doppler kom ut av de dype skogene en tidlig morgen mens smeltevannet rant ham lystig i møte, og sidensvansene satt i buskene og håpet på at noe fint skulle skje. De plystret mot ham av full hals, som om han var en de ventet på, i beste fall en slags messias. Han passerte bedriftene hvor rørleggerne allerede la rør, forretningene hvor konsumentene muntert konsumerte dagens første produkter og barnehagene hvor ungene presset ansiktet mot vinduene mens de studerte den skjeggete skikkelsen som skred forbi. Han passerte Ring 3, Ring 2, Ring 1, og vandret tvers gjennom sentrum av hele denne forunderlige hovedstaden som få forlater uten å ha fått merker av den, men som de likevel ender opp med å komme tilbake til.

Han kjente en uvant spenning i kropp og sjel, slik de som har tilbragt tid blant trær og vann og elger gjør når de kommer tilbake til menneskene.

Da han rundet svingen i den gamle veistubben sin, var han på nippet til å kjenne noe som lignet på optimisme. Det kunne nesten minne om glede. Han så frem til å se ungene sine. De hadde utvilsomt vokst og lært både mangt og meget. Han håpet, men våget ikke helt å tro, at de hadde savnet ham. Han håpet de hadde lengtet seg syke etter ham, og at farssavnet hadde skaffet dem problemer. Han håpet at de hadde eksperimentert med narkotika, og at skolene hadde sendt bekymringsmeldinger til barnevernet, som hadde krevd samtaler og truet med å gripe inn. Han håpet ungene ville gråte og hyle av glede når de fikk se ham, og at de om en dag eller to kom til å si, slik at moren deres hørte det, at de nå for første gang på det de kunne huske, følte seg som hele mennesker.

Da han fikk øye på huset bråstoppet han. Trugene dunket mot hverandre som pinnene i en drømmefanger der de hang i ei norgesreim bak på sekken. Noe var galt. Det skjønte han uten videre. Huset lå som før, men fargen var borte. Dette hadde alltid vært et hvitt hus. Det fantes ingen grunn til å la det være noe annet enn hvitt. Dette hadde Doppler og kona, Solveig, snakket mye om. Hun hadde kommet trekkende med en fargekatalog, og de hadde bladd den i filler. Doppler hadde foreslått en mørk grønn farge, svært forsiktig og med et tonefall som antydet det ikke var så viktig for ham, selv om det egentlig var det, eller en av de matte svarte nyansene, hadde han sagt, som er i ferd med å bli så moderne hos den ressurssterke befolkningen vi liker å identifisere oss med. Solveig hadde avslått forslaget med det samme og på en måte som antydet at dette var noe hun syntes han ikke skulle bråke om, siden de begge visste at han dypest sett ikke hadde peiling på farger. Huset måtte og skulle være hvitt, mente hun. Og det hadde det blitt. Men nå sto det der og var blått.

Og ikke bare var det blått, men det var blått på en måte som antydet klokkertro på så vel egen fortreffelighet som på samfunnets bærende finansielle institusjoner og strukturer. Huset var blått på en selvsikker måte som ikke representerte familien slik han kjente den, og som heller ikke kledde den. Langt ifra. De siste meterne gikk han sakte og med stor forsiktighet. Det var som om blåfargen utstrålte et kraftfelt som hindret fremmede i å nærme seg. Han forsto det ikke. Han var ikke en fremmed. Han burde kunne nærme seg sitt eget hus uten denne forstyrrende, fremmedgjorte følelsen. Han visste ennå ikke hva fargesjokket skulle innebære, men forsto instinktivt at det var illevarslende og skjebnesvangert. Han kjente kvalme og forsto at han kom til å trenge tid for seg selv før han kunne gi seg til kjenne for familien. Hvis de da i det hele tatt fortsatt bodde her. Han var tilbøyelig til å tro at de hadde flyttet til ukjent adresse og at det var noen andre som hadde malt huset blått. Det hadde forklart mye. Andre kan finne på å male blått. Andre kan i det hele tatt finne på mye vulgært. Men ikke min familie, tenkte han. Den er ikke slik.

(…)

Han gikk sakte rundt huset og kjente, på tross av den vemmelige fargen, en slags lettelse over å være tilbake. Dette hadde vært hjemmet hans i skjellsettende år fulle av intense opplevelser. Det hadde vært barnefødsler og forsørgeransvar, latter og gråt, det hadde vært høyt tempo og stor grad av vellykkethet. For en mann han hadde vært den gangen. Alt hadde han fikset. Han hadde vært trygg, levedyktig, spenstig og ikke sjelden munter på grensen til lystig. Ordet ressurssterk var ikke i nærheten av å dekke det han hadde vært. Han hadde vært den beste. Rett og slett. Et funn. Han hadde gått rundt i en boble hvor problemer ikke kunne trenge inn. De fantes ikke. Han leste om andre menneskers sorger i avisen hver morgen. Og ristet på hodet. Tenke seg til. Nei og nei. Har du sett på maken. Han hadde syntes synd på menneskene. Han hadde følt med de stakkarene som rotet det slik til for seg med sin manglende impulskontroll, brist på kunnskap, uflaks, dumhet, nysgjerrighet, begjær, eller ulike kombinasjoner av dette.

Da han hadde levd dette i retrospekt usannsynlig flotte livet, hadde han levd det så fullt og helt at han ikke hadde kjent fartsblindheten gripe tak. Det må ha skjedd over en periode på flere år. Han var ikke lenger i stand til å huske detaljene, men han mintes hvordan konturene av alt rundt ham på et tidspunkt hadde begynt å utviskes. Farten og selvtilfredsheten hans hadde sakte, men sikkert gjort ting uklare, verken folk eller hendelser hadde til slutt hatt konturer eller rene linjer, alt hadde vært utflytende former. Han hadde fortsatt å møte opp til alt man skal møte opp til. Plikter på jobb, plikter hjemme, ungenes skoler og barnehager, fritidsaktiviteter, dugnader, venner, trening, ferier, gaver, omtanker og oppmerksomheter. Han hadde vært ett hode foran hele veien. Til han med ett ikke var det lenger.
Tenk om han kunne komme dit igjen. Tenk om han kunne gjenerobre hver eneste av disse skansene hvor han tidligere hadde stått uutfordret på toppen. Han tvilte på om det lot seg gjøre, men kjente glede over vissheten om at han en gang hadde vært den beste mannen i hele postnummeret.

(…)

Hagemøblene var nye og grelle. Han fjernet en presenning og fant en gassgrill på størrelse med en Trabant. En like stygg som upassende vedfyrt pizzaovn var støpt inn i muren rundt en ny betongplatting, som om stedet var rene Gran Canaria. Hva var dette? Blått hus og vulgær hagerekvisita? Dette måtte han til bunns i. Han strenet bort til postkassen for å få klarhet i saken, én gang for alle. Han hadde gått rett forbi første gang, blendet av den syke, optimistiske blåfargen.

I navnefeltet på postkassen så han nå at hans eget navn, Andreas Doppler, var borte. Det var ikke bare overstrøket, men fjernet helt og holdent. Noen hadde tatt seg bryet med å løsne letraset-bokstavene. De må ha brukt en hobbykniv, tenkte Doppler. Og det måtte ha tatt tid. Noen hadde virkelig ønsket å ta bort navnet hans. Der det før hadde stått: Nora, Gregus, Bjørnstjerne, Solveig og Andreas Doppler/Rohde, sto det nå: Nora, Gregus, Bjørnstjerne og Solveig (langt, tomt mellomrom) Rohde.

Og under, i en litt større letraset-skrifttype som utelukkende besto av versaler, sto det: EGIL HEGEL.

–

Doppler er tilbake.

Arne Svingen har skrevet romaner. En fin liten bunke av dem. Han er også ekstremt interessert i musikk. Foto: Fredrik Arff

Arne Svingens Mannen som gikk gjennom lydmuren, handler om Birger Brunkeberg. Han har et fett liv. Han har nemlig en diger platesamling og en god kamerat i fengsel. Men en dag ringer det på døra og virkeligheten kommer inn i livet hans med en hard knyttneve.

Mannen som gikk gjennom lydmuren er historien om den lykkelige musikkelsker og livet han ikke visste at han savnet.

Her får du første kapittel i boken: 

Jeg er ikke døv. For jeg hører dørklokka ringe. Men det
er fortsatt et par minutter igjen av Springsteens versjon
av «I Want You». Og ikke noe fornuftig menneske reiser
seg midt i Now your dancing child with his chinese suit,
he spoke to me, I took his flute. Det er sårt og inderlig
og sånne ting som jeg ikke vet om jeg burde sette ord på.
Kanskje skjønner jeg ikke absolutt alt i Dylans kryptiske
vers, men jeg forstår refrenget, tre ord som jeg tror er både
de fineste og verste ordene jeg vet om. Når Bruce legger
til so bad, så svelger jeg noe stort og hårete som er altfor
knudrete for spiserøret og egentlig burde få være ute i det
fri. Det er nesten så jeg skrur opp lyden litt til. Bare for å
kjenne stemmen vibrere i brystkassa.
Versjonen er en glemt skatt fra syttitallet, et ensomt
og vakkert liveopptak som har støvet ned altfor lenge i
musikkhvelvene og til slutt fikk et velfortjent liv utenfor
bootleg-verdenen. Den nydelige fiolinen og det lekende
pianoet, her er ikke en forvrengt gitar i mils omkrets, ingen
vanvittige brøl, likevel må hver tone fullføres, koste hva
det koste vil.
Visst finnes det artister man godt kan spille på lavere
volum. Joni Mitchell. Nick Drake. Leonard Cohen. De
akustiske albumene til Neil Young. Waterboys’ folkperiode.
Men Springsteen må alltid spilles på åtte, regelen gjelder
selv for Nebraska og hans mest beherskete øyeblikk, jeg
tror det er noe med intensiteten i stemmen. Herregud, jeg
tror på hvert ord når han messer I want you so bad mot
slutten, antakelig er det dette som er ren og skjær kjærlighet.
Fiolinisten er en hel strykekvartett alene. Det er nesten
så jeg savner noen selv.
Da de siste tonene følges av vill jubel, går jeg bort til
døra og forventer nok en diskusjonsrunde med Løding,
min stillhetselskende nabo som pleier å stå utenfor med
rødt ansikt og svett, bevrende overleppe. Jeg åpner og
møter bare tom gang. Ga han virkelig opp så lett i dag? Da
jeg skal til å lukke, får jeg øye på en gutt, kanskje 16–17
år, et par trinn nedi trappa. Han har på seg en hettegenser,
jeans og Converse. Gutten stirrer på meg med smale øyne.
Hva er dette? Ringe på og ikke stikke av?
– Øøh, sier jeg.
Så snur han og løper ned trappa. Jeg går bort til gelenderet
og ser etter slyngelen.
Det er dette jeg har fryktet. Noen har engasjert nabolagets
pøbelpakk, og dette er første fase i en dristig utdrivningsplan.
De gamle grepene med ringeklokketerror og
sprengt postkasse, deretter ekskrementer og døde katter
på dørmatta, kanskje gjenlimt lås og spyttklyser på dørhåndtaket.
Og til slutt trusler. Et blått øye.
Jeg låser døra med sikkerhetslåsen. Borte ved anlegget
gnir jeg de grå skjeggstubbene mens jeg fører fingeren
bortover CD-ryggene. Den stanser ved originalen. Blonde
On Blonde er noen dager det beste Dylan-albumet, andre
dager nummer tre, det har vært nede på fjerde. Akkurat i
dag trenger jeg litt flere I want yous, i tillegg til noen damer
i regn og visjoner av Johanna, jeg må bare elske litt med
«Absolutely Sweet Marie» og synes litt synd på «Sad Eyed
Lady of the Lowlands». Uten engang å vurdere mesterverkene
opp mot hverandre, begynner jeg med det inderligste:
She takes just like a woman, she makes love just like a
woman, and she aches just like a woman, but she breaks
just like a little girl. Jeg klarer aldri å høre meg mett på
Dylan og damene, og en dag skal jeg forstå tipsene han serverer
også. Stua er min konsertsal og sofaen er første rad.
Volumet er på punktet før glass knuser. Det er ingen med
vettet i behold som går ut av leiligheten på en slik dag.
I mitt liv finnes det ingen hverdager. Mitt våkne liv består
ganske enkelt av en lang rekke høydepunkter. Jeg har
musikk for sinnsstemninger jeg ikke engang visste fantes.
Dessverre blir disse fantastiske stundene stadig oftere
avbrutt av en skjærende ulyd borte fra utgangsdøra. Men
la meg først stille noen essensielle spørsmål: Hadde det
eksistert noe Motörhead hvis Lemmy måtte ha bassforsterkeren
på 3? Hadde «My Generation» blitt en av rockehistoriens
viktigste opprørslåter om Pete Townshend
måtte spille den på en kassegitar med nylonstrenger? Hvor
ville egentlig Jimi Hendrix vært uten feedbacken? Heter
kanskje ikke det første albumet til Slade Play It Loud?
Jeg kan faktisk høre dørklokka ringe over Black Crowes’
imponerende forsøk på å overgå Otis Reddings original
av «Hard to Handle», den som jeg måtte avreagere
med etter at Dylan hadde ettersøkt Sweet Marie gjentatte
ganger. Ja da, jeg oppfatter at det blir dunket i døra. Dess-
verre fader det siste riffet ut. Utenfor står Løding med et
ansikt like rødt som skinnbuksene til New York Dolls og
den overleppa som han aldri får helt kontroll på. Hadde
jeg ikke visst bedre, skulle man tro han også hadde blitt
rørt av Black Crowes’ ungdommelige respektløshet.
– Hvor mange ganger? Hvor mange ganger?
Han vifter med en pekefinger. Jeg skjønner hva han spør
om. Og svaret er mer enn én. Antakelig er det over femti.
– Jeg tror jeg har kommet litt ut av tellinga, svarer jeg.
– Det har faktisk jeg òg. Men hva skal vi gjøre, Brunkeberg?
At Løding og jeg bruker etternavn på hverandre skaper
en fin avstand. Jeg har ingen anelse om hva fornavnet hans
er.
I noen sekunder later jeg som om spørsmålet hans er
et av universets uutgrunnelige mysterier. Pausen gir ham
muligheten til å fortsette: – Du må bo i et hus på landet,
langt fra folk, ikke i byen, ikke i en blokk, ikke i et bygg
der folk har vanlige liv, hvis du skal spille musikk så forbannet
høyt.
– Men … det finnes grunner.
– Gjør det virkelig det, Brunkeberg? Grunner som har
med andre ting enn din egoisme å gjøre?
Løding kan være litt provoserende. Men i dag gjør jeg
noe jeg aldri har gjort før. Jeg gjør et forsøk på å forklare
Løding hvorfor dette er en livsnødvendighet.
– For det første spiller jeg bare bra musikk.
– Tror du vi hører at det er bra musikk gjennom veggen?
Vi hører dunk, dunk …
Jeg får lyst til å minne ham på noe Lemmy en gang sa:
Hvis Motörhead flytter inn ved siden av deg, kommer ple-
nen din til å dø. Men naboen har litt rett. Jeg begynte med
mitt svakeste argument.
– Jeg er ikke ferdig. For jeg hører på babyen i tredje, jeg
hører når du krangler med kona di, jeg hører unger som
spiller dataspill, jeg kan høre når hu gamla på andre sida
driter …
– Ja, det heter å bo i blokk.
– Nettopp, derfor må dere skjønne at jeg også har
behov. Jeg gjør ikke dette for å plage dere …
– Du kan bare ikke spille så høyt!
– Det er faktisk noen låter som bare må spilles høyt. Det
finnes regler for sånt.
– Du kan bruke hodetelefoner!
– Dette har vi snakket om før.
Vi er ved punktet der jeg må telle til ti. Det gnagende
ordet er hodetelefoner. Som om musikk blir bedre om
den er limt inn i øret. Svære ørevotter som skaper svett
trommehinne, kapsler musikken inn i en slags skalleklang
og presser komprimert lyd rett ned i øretrompeten. Rock
trenger rom og frihet, öppna landskap og free fallin’.
Musikk er noe man skal være til stede i. Hadde lydhatere
som Løding fått bestemme, hadde vi stått på konsert med
hver vår øremuffe og fått kjørt musikken inn som noe
intravenøst. Utendørsfestivalene ville vært lite annet enn
taktfaste skosåler mot gress. Ikke at jeg vandrer rundt med
en gammel ghettoblaster i parker og på bussen, men uten
friheten til å høre en stor gitarsolo skjære gjennom rommet
som en kastekniv, er jeg et fortapt menneske.
– Nå må jeg klage til styret igjen, forklarer Løding.
Styret liker ikke Løding. Men de liker heller ikke meg.
Dessuten kommer jeg til å tenke på den innleide pøbe-
len som ringte på. Jeg bestemmer meg for å strekke ut en
hånd.
– Du vil ikke komme inn og høre litt på den nye utgivelsen
i Bootleg-serien til Dylan i stedet, da? Jeg har øl.
– Herregud, jeg må rette matteprøver for 25 elever i
kveld. Og da trenger jeg ro.
– Og kanskje en øl, Løding.
– Vi blir aldri venner. Du skjønner vel det?
– Men jeg liker deg … litt.
Løding rister på hodet og går bort til døra si. I klesveien
har han en forkjærlighet for brunt. Buksa er snurpet sammen
i livet. Man skulle ikke tro at denne mannen blir tatt
seriøst foran et daglig publikum av kresne elever.
Han snur seg mot meg og sier: – Bare vær stille i kveld,
Brunkeberg. Ok?
Jeg svarer ham ikke. Men jeg kommer til å spille Joni
Mitchell resten av kvelden. Det har blitt en sånn kveld.
Dessuten løy jeg. Det er ikke sant at jeg liker ham litt.
Løding er en sånn type som mødre tror ble forbyttet ved
fødselen. Gjennom veggen har jeg fått med meg at verken
kona eller ungene tar ham seriøst lenger. Dessuten virker
det som han faktisk nyter Toto. Hvordan kan jeg ta en fyr
som nynner I bless the rains down in Africa, alvorlig?
Jeg ser bort på anlegget. Det finnes en sitrende følelse
i mellomgulvet som har lyst til å se hva som skjer om
jeg kjører på med «Whole Lotta Love» så veggene dirrer.
For tjue år siden hadde jeg gjort det. Når jeg tenker etter,
hadde jeg kanskje gjort det etter fire øl for ti år siden også.
I dag står jeg bare her og glor trist på anlegget. Jeg har
ikke engang øl i kjøleskapet. På tv snakket noen om at øl
legger seg som en middagspølse over beltespenna. Rockere
skal ha bein som Q-tips og ribbein som presser mot brysthuden.
De skal ikke miste håret eller få grått skjegg. Rockere
skal ha digre sølvringer på fingrene, et endeløst utvalg
av kule T-skjorter og holde drikkevarene med en knekk i
håndleddet. Rockere står aldri rett opp og ned på to bein,
det er alltid en liten skjevhet, som om hoftene er mykere
enn hos resten av befolkningen. De har jernhelse tross en
destruktiv livsstil, og selv om tannbørsten ble hevet ut av
hotellromsvinduet sammen med tv-en, er tennene hvitere
enn lakken på en Cadillac. Herregud, er det rart at dette er
et av de tøffeste yrkesvalgene noen kan ta? Bortsett fra at
det strengt tatt ikke er noe yrkesvalg, det er et kall. Noen
må bare vie livet sitt til fire flate og en jævlig fet A.
Det verste tegnet på forfallet i livet mitt er feigheten.
Det at jeg ikke viser verden fingeren og står bredbeint på
scenen mellom spisebordet og sofaen og synger sjelfullt
You need coolin’, baby, I’m not foolin’ på perfekt Zeppelin-
volum. For det er dager jeg tenker at Løding kan
klikke. Det er dager jeg ser for meg at styret setter i gang
tvangssalg av leiligheten min. Enkelte sene kvelder tenker
jeg at god musikk kan være forstyrrende for folk som ikke
elsker rock like voldsomt og betingelsesløst som meg.
Jeg har dårlige dager. Jeg vet det. Problemet mitt er at
jeg har så mye kjærlighet. Jeg kan elske med et refreng
fullstendig uten hemninger. Rockens magiske øyeblikk er
faktisk bedre enn sex. I hvert fall tror jeg det. Det er en
stund siden jeg bedrev den typen aktiviteter. Muligens er
sex omtrent som smerte, man glemmer lett hvordan det
egentlig var. Bortsett fra at jeg er ganske sikker på at samleie
ikke gjør vondt.
Klart jeg burde pult mer, spilt høyere rock’n’roll og vist
verden at jeg dyrker de store akkordene. Hva er vitsen med
å vie livet sitt til noe, om man bare gjør det halvveis? Noe
vokser i meg, jeg kjenner det, men før jeg bryter ut i et av
rockens urbrøl, kommer jeg på at tida er inne for å besøke
min beste venn. Og har man én god venn i livet, er man
ikke alene. Det eneste problemet er at han sitter i fengsel.

Kjøp boken.

Det tar ikke lang tid: du tvinner håret til siden,
den hvite nakken
kommer til syne og jeg begynner å elske
hendene dine,
slik jeg elsker rommet rundt hendene
og alt du tar i.
Du stjeler vin og jeg elsker
glasset og armen
som løfter glasset mot munnen,
slik jeg elsker
munnen og tiden du bruker
på å drikke av glasset;
det er jeg som er full, jeg elsker tiden
det tar å elske
alt som kommer til syne, alt jeg ennå ikke kan se.

Håkon Øvreås (f.1974) er forfatter. Han debuterte med den kritikerroste diktsamlingen Avstanden mellom hus i 2008. Dette diktet er fra diktsamlingen Kjærlighet er den Ting fra 2014.

Hans Olav Lahlum har blitt vår nye, store krimforfatter med internasjonal appell. Foto: Fredrik Arff

Første del av sommeren har for min del vært preget av korrekturlesning på manuset til min nye roman Haimennesket, som ble sendt i trykken midt i juli for å være klar til lanseringen 20. august. Mellom skriving på egne manus leser jeg som vanlig ulike bøker relatert til historie, politikk og samfunnsliv i Norge og andre land, samt en del romaner både med og uten krimmysterier.

Deltakelse på internasjonale festivaler har det siste året økt min interesse for litteratur fra andre nordiske land. Det begynte med festivalen i Reykjavik i fjor høst, hvor jeg både fikk et første møte med Island og anledning til å diskutere med flere av landets fremste krimforfattere. Før krimfestivalen i Bristol ble jeg, som en av seks, nominert til Petrona-prisen for beste nordiske krimroman oversatt til engelsk. Jeg satte meg fore å lese de fem konkurrentene, og ble på ulikt vis imponert over alle sammen. En av dem, Arnaldur Indridason, er i ferd med å bli en stor ny favoritt for meg. Det skyldtes ikke at VM-matchen i sjakk fra 1972 er rammen for hans roman Tvekampen, for den har jeg ennå ikke lest. Men Indridason er i likhet med meg en utdannet historiker som skrev mye journalistisk før han ble romanforfatter, og han skriver spennende krim med noen tankevekkende samfunnsperspektiver. Litt på samme måte som med australske Peter Temple, opplever jeg at Indridasons bøker gir meg som leser en bedre forståelse av sammenhengen mellom fortid og nåtid i hans hjemland. I tillegg har han en bemerkelsesverdig effektiv og poengtert fortellerstil, som gjør det mulig å skrive innholdsrike og leseverdige romaner på under 300 sider. Jeg har lest tre av hans romaner så langt, og det blir nok minst fire til før sommeren er over. Sammen med norske Gunnar Staalesen er Arnaldur Indridason i ferd med å bli min største favoritt blant vår tids nordiske krimforfattere. Nylig ble hans roman Irrganger redningen da jeg ellers sto overfor fem timers kjedelig venting på en flyplass…

PS! fra forlaget:
Hans Olav Lahlum (f. 1973) er forfatter og historiker – og en ettertraktet medie- og publikumsyndling. I tillegg til politiske og historiske biografier har han hatt stor suksess med krimserien der vi møter duoen «K2″ og Patricia. Samarbeidet mellom den ambisiøse unge førstebetjenten Kolbjørn ”K2” Kristiansen og den 18 år gamle skarpsindig, resonnerende og funksjonshemmede Patricia Louise Borchmann, er usedvanlig vellykket. Om få uker kommer en ny bok i serien, Haimennesket. Denne gang er det en ti år gammel, grotesk mordsak, nemlig drapet på en guttebaby, som kommer i parets vei. Bøkene er solgt til flere land, bl.a. Storbritannia, Italia og Sør-Korea.

alt som skjer
er snart forbi
fler og fler har for liten
Men det er ikke min skyld
at ting går for fort
jeg synes at døden er
dårlig gjort…

Fra Lars Saabye Christensen fra tittellåten Døden er dårlig gjort

Harr & Hartberg i lett kaffesludring under forberedelsene til konserten på Chat Noir i slutten av neste uke. Foto: Oslo Jazzfestival

For meg ble et av feriens høydepunkter møtet med den ferske duoen Harr & Hartberg en lun julikveld på Gamle Ormelet. Sommerøya Tjømes legendariske pensjonat og førkrigs jazzklubb var en ideell ramme rundt premieren på deres første duettkonsert , basert på CD’en Døden er dårlig gjort, som ble lansert til strålende kritikker i november  i fjor. De underfundige og til dels såre tekstene er levert av vår internasjonalt anerkjente og allsidige forfatter Lars Saabye Christensen,  mens Aslak Hartberg, kjent fra Klovner i kamp, har satt perfekte jazztoner til. Den populære skuespilleren Thorbjørn Harr har vært koordinator, og har nok en gang fått vist sitt talent som habil jazzmusiker, både med hensyn til «teft» for gode prosjekter og som utøver. Under konserten vekslet han mellom vokal og saksofon, i tett samspill med Hartberg og hans sprukne bass. En medbragt loopmaskin bidro til et svært variert lydbilde. Begge sjarmerte de et forventningsfullt og feriestemt publikum med sin slentrende og skjødesløst elegante stil, sine introduksjoner og kommentarer, og sin overbevisende musikalitet. Samspillet og arrangementene kledde toner og tekst, og satte raskt publikum i henført lyttemodus.

Harr & Hartberg med Lars Saabye Christensen i forgrunnen. Sistnevnte er en sentral bidragsyter til prosjektet Døden er dårlig gjort. Foto: Hentet fra CD-coveret med bilder tatt av Agnete Brun og Marcus Bleasdale

Det er ikke første gang Thorbjørn Harr har invitert Lars Saabye Christensen til samarbeid. Deres felles prosjekt, forestillingen Chet spiller ikke her, ble en stor suksess. Også her spilte Aslak Hartberg en rolle, som musiker og medkomponist.

«… vi har
det er vi som har
(…)
det meste som skal til
vi har oss»

Fra Lars Saabye Christensen fra Godt forslag, låt på Døden er dårlig gjort

13. august blir det mulig å høre Harr & Hartberg igjen. Denne gang på Chat Noir under Oslo Jazzfestival, medbragt «en haug med folk». Det vil i stor grad si de samme som har bidratt på CD’en, blant andre Trygve Seim, Sjur Miljeteig og Jørn Øien.

Harr & Hartberg i vellykket, tosomt spill på Gamle Ormelet i sommer. Foto: Anne Østgaard

Selv om begge gutta er mest kjent for andre aktiviteter og prosjekter, deler de en glødende jazzintersse. Harr har drevet med musikk hele livet, både som vokalist og saxofonist. Hartberg er hovedfagutdannet jazzbassist, og var i mange år fast bassist med bl a Jon Eberson. Han var med og startet Shining og nyter nå stor suksess med Klovner i kamp etter nesten ti års pause. Thorbjørn Harr er svært aktuell med sin rolle i den amerikanske TV-serien Vikings, mens «alle» venter på Lars Saabye Christensens nye roman Magnet, som lanseres i høst. Alle hans tekster til prosjektet Døden er dårlig gjort, er skrevet spesielt til Hartbergs musikk.

«…
snu deg
prøv en gang å snu deg
se om du kan se meg
i dine spor»

Fra Lars Saabye Christensens I dine spor, låt på Døden er dårlig gjort

Ikke vær nervøs. Jobb rolig, uansvarlig og med glede på det du har for hånden.
Henry Miller

ANMELDELSE. Michel Houellebecq stikker fingeren inn der det smerter mest.

Michel Houellebecq
Soumission
Flammarion 2015

I.
Hvis det vanskelige adjektivet «houellebecqsk» skulle ha noen mening, måtte det gå i retning av en viss léthargie hos hovedpersonen, en desinteressert og litt passiv holdning i møte med omgivelsene. Man lever i den hvite, utdannede middelklassen i et Frankrike som blir stadig mer splittet; man ser på dekadansen i Paris og uroen i forstedene med en avstand, både oppgitt og forundret; man drikker vin, inntar måltider alene foran fjernsynet og kjøper sex; man lider i ensomheten og kjenner samtidig en melankolsk glede over tingenes tilstand, selv om denne aldri er uttalt. Selvmord er et tema.

II.
François, hovedpersonen i Soumission, er professor på universitetet Paris III, også kjent som Sorbonne Nouvelle. Han legger all sin undervisning til én dag i uken, onsdag, og bruker fritiden til å ligge med unge étudiantes og levere artikler til tidsskriftet Journal des dix-neuvièmistes (tidsskrift for 1800-tallsforskere). Den akademiske karrieren hans er å regne for vellykket, men uten de helt store merittene. Han har ingen interesse for politikk. Sin ensomhet og letargiske holdning til tross, møter François stadig vekk kolleger. Gjennom ett av disse møtene blir han trukket mot den politiske sfæren han aldri har giddet å interessere seg for. Hvorfor skal man vel interessere seg for politikk, i et Frankrike som råtner på rot og som er styrt av korrupte politikere?

III.
Med Soumission fortsetter Houellebecq det kompliserte politiske spillet han begynte i romanen Plateforme (2001): mer spesifikt kommenterer han islam og denne religionens integrasjon i Frankrike. Etter 2001-romanen, hvor en arabisk forretningsmann leverer en særdeles islamkritisk tirade, ble Houellebecq frikjent for rasisme og oppfordring til hat. Også i sine uttalelser til media bekreftet Houellebecq sin aversjon mot islam. Til magasinet Lire uttalte han at «den teiteste religionen, det er jo islam».^[1] Der protagonisten fra Plateforme så på islam som en trussel mot sin egen hedonisme, er tilfellet motsatt i årets bok: Houellebecq viser seg som en strateg som utsmarter sine motstandere. I Soumission finnes knapt nok en nedsettende karakteristikk av verdensreligionen eller de som følger den. Hvorvidt en roman inneholder ros eller spott av en religion, er selvsagt uinteressant per se; likevel, fordi Soumission så uhyggelig, profetisk ble publisert samme dag som massakren på Charlie Hebdo-redaksjonen og i et jødisk supermarked i Paris 7. januar i år, er dette et felt som bør belyses.

IV.
I motsetning til hva støyen i den monokrome mediesfæren kunne lede en til å tro, er det ingen hatagenda eller lettkjøpte politiske poenger å spore hos Houellebecq. Soumission er en drømmende satire, som beveger seg mellom lykkelig konsumsøvn og det politiske marerittet. Mer konkret dreier det seg om ytre forhold som river François ut av de elegiske tv-middagene med vin i mengder: Mohammed Ben Abbes, kandidaten til Det muslimske brorskap, ligger an til å vinne presidentvalget i 2022, og den identitære (nasjonalistiske, høyreekstreme) bevegelsen vil bekjempe ham med borgerkrig, om det så må til. Det skjer, som må skje i den houellebecqske satiren: Etter Ben Abbes’ valgseier utkjempes gatekamper i Paris som ikke nevnes av mediene, og det går rykter blant de universitetsansatte om at Paris III skal islamiseres. François’ jødiske elskerinne Myriam, som blir så levende fremstilt i teksten at intet lem ligger slapt, pakker koffertene og følger med foreldrene sine til Israel. François, på sin side, pakker vandrestøvler, bærbar pc, energiplater, vannkoker og pulverkaffe i kofferten, og setter seg inn i sin Volkswagen Touareg V8 diesel med kurs for Spania. Det er neppe tilfeldig at han kjører en bil som ikke er fransk; i La carte et le territoire portretterte Michel Houellebecq seg selv som en alkoholisert, fjernsynsglanende konsument av argentinsk rødvin – et frydefullt utfall mot Frankrikes nasjonalhelligdom nummer én foran le fromage og la chanson, nemlig le vin!

V.
Likevel, det finnes én person i romanen som kan bli forstått som et talerør for den identitære bevegelsen: Den unge akademikeren Godefroy Lempereur – det germanske fornavnet betyr i likhet med Gottfried «Guds fred», og etternavnet kan leses som «Keiseren» – innrømmer et fortidig høyreekstremt engasjement. Under François’ samtale med Lempereur presenteres de ulike identitære fraksjonenes politiske agenda. Gjennom å regissere et møte mellom François og den unge høyreintellektuelle aristokraten mens de første kamphandlingene skjer i Paris, evner Houellebecq å fremstille den ekstreme som moderat og best informert. De største mediene unnlater å rapportere om etniske konflikter, av frykt for at Front National skal vinne presidentvalget. Lempereur gir François et identitært hefte som skal hjelpe leseren med å forberede seg på den kommende borgerkrigen, og legger ut om statistikker for at de monoteistiske religionenes tilhengere, og da særlig muslimene, formerer seg langt hurtigere enn de som følger den humanistiske «leve sammen»-ateismen: «For de europeiske identitære er det gitt på forhånd, at det nødvendigvis må bryte ut en borgerkrig mellom muslimene og resten av befolkningen, før eller senere. De konkluderer med at hvis de skal ha en sjanse til å vinne denne krigen, bør den bryte ut så snart som mulig – uansett før 2050, og helst mye tidligere.»^[2]

VI.
Etter skumling med Front National og borgerkrig initiert av den identitære bevegelsen, roer forholdene seg raskt når Ben Abbes’ regjering støttes av Sosialistpartiet og det nygaullistiske UMP. Den virkelige satiren trer i kraft samtidig med Abbes’ présidence: Sorbonne-universitetet, i sin spede begynnelse på 1200-tallet en kristendommens varde i Europa, islamiseres og finansieres med saudiske oljedollars. Den muslimske presidenten fremstår som handlekraftig, karismatisk og visjonær; heri ligger Houellebecqs bragd, at han med høy presisjon og helt uten harme skildrer en demokratisk, islamsk maktovertagelse i Frankrike. Kjensgjerningene får tale for seg; forutinntatte som måtte forvente åpen islamhets fra Houellebecq, må bite i det samme støvet som sosialistene i Soumission, som håper å bruke patriarkatets gjenkomst til å revitalisere sin havarerte doktrine. Uten å røpe for mye: Utviklingen går ikke i retning av det åpenbare – diktatur eller lignende – Abbes-regjeringens politikk får snarere svært behagelige bieffekter for de ansatte mennene ved det islamske Paris III. Komikken i Soumission arbeider seg oppover som et leende crescendo, og fullbyrdes i samtalene mellom François og rektoren ved Paris III, Robert Rediger.

VII.
Mediebrukere med elefanthukommelse vil huske navnet Robert Redeker, en fransk filosofilærer som i 2006 kritiserte l’islamisation des esprits («islamiseringen av bevisstheten(e)») og forbudet mot stringtruser på Paris Plage, «stranden» som anlegges langs Seinens bredder hver sommer – han hevdet at forbudet skyldtes en implisitt hensyntagen til muslimske forestillinger om ærbarhet. Redeker ble følgelig truet på livet og måtte gå i dekning. Når den islamkritiske Redeker nå beæres og ydmykes med Houellebecqs karikatur, er det som den strålende opportunisten og islamkonvertitten Robert Rediger, som bor i et staselig hôtel particulier, eller byvilla, i Paris med sine koner på 15 år (til bruk i sengen) og 40 år (til bruk på kjøkkenet). Rediger er, i motsetning til Redeker, den perfekte populist og propagandist. Så lenge det tjener hans interesser, har Rediger svar på alt og forkler gjerne ideologi som vitenskap. For Rediger er islam den ultimate karrieremulighet.

VIII.
«Fuck autonomy» er den eneste engelske formuleringen i Soumission, den dukker opp i en tankerekke François gjør seg når han ser en eldre, arabisk forretningsmann på toget med sine to unge koner. Forretningsmannen virker bekymret og utbrent, mens konene er mest for barn å regne, tenåringer «som bytter barneleker mot sexleker». De mister sin selvråderett, tenker François, og kommer på at han også selv, sågar med lettelse, har valgt bort ethvert ansvar, både intellektuelt og profesjonelt. Det engelske imperativet «fuck», med sin klang av punk og radikal ungdomskultur, har hos Houellebecq «autonomy» som objekt: Dette er den rake motsatsen til punkens krav om autonomi – underkastelse, ikke opprør; innordning, ikke uavhengighet.

I dette nøkkelavsnittet sammenligner Robert Rediger muslimens underkastelse for Allah med sub’ens seksuelle underkastelse for sin herre i Historien om O^[3]:

«Det er underkastelsen», sa Rediger med myk stemme. «Den omkalfatrende og enkle idéen, aldri er den blitt uttrykt med en slik kraft, at toppen av den menneskelige lykke ligger i den mest [sic] absolutte underkastelse. Det er en idé jeg ville nølt med å uttrykke for mine trosfeller, som de kanskje ville fordømme som blasfemisk, men for meg er det en forbindelse mellom kvinnens absolutte underkastelse for mannen, slik som Historien om O beskriver den, og menneskets underkastelse for Gud, slik som islam fremstiller den.»^[4]

François beveger seg mellom den kulturkonservative Lempereur og konvertitten Rediger, begge en del av samfunnseliten og begge bor de i egne hôtels particuliers: Lempereur står for det gamle Frankrikes undergang (han er 1800-tallsforsker og erklærer sin forakt for 1900-tallet), mens Rediger tilhører den islamske avantgarden. François, i navnet en parodi på selve Franskmannen, velger mulighetene som den nye tiden gir ham, helt uten tanke på hva det betyr for kvinnene. I dagens Frankrike rører det innfødte, opprinnelig katolske jødehatet på seg igjen, ansporet av arabisk antisemittisme – det er neppe tilfeldig at den jødiske Myriam i Soumission bestemmer seg for å gjøre Aliyah, altså, «å klatre opp» og hjem til et Israel hvor hun aldri har bodd. Michel Houellebecq har som en av sine viktigste egenskaper, at han stikker fingeren inn der det smerter mest. Dette gjør ham ikke nødvendigvis populær, men i det minste unngåelig i en tid hvor sprekkene i monolitten til Bokens religioner stadig blir større.

I Vagant 1/2015 kan man lese et utdrag fra Soumission, oversatt av Thomas Lundbo.

–

^[1] http://www.lefigaro.fr/livres/2014/12/30/03005-20141230ARTFIG00159-houellebecq-et-plateforme-la-religion-la-plus-con-c-est-quand-meme-l-islam.php

^[2] Soumission, Flammarion 2015 s. 70: «Pour les identitaires européens, il est admis d’emblée qu’entre les musulmans et le reste de la population doit nécessairement, tôt ou tard, éclater une guerre civile. Ils en concluent que s’ils veulent avoir une chance de gagner cette guerre il vaut mieux qu’elle éclate le plus tôt possible – en toute hypothèse avant 2050, et de préférence bien avant.»

^[3] Den erotiske romanen Histoire d’O ble skrevet av den franske forfatteren Anne Desclos og utgitt i 1954 under pseudonymet Pauline Réage. Boken forteller om «O», en kvinnelig motefotograf som blir dressert til seksuell underkastelse.

^[4] Soumission, s. 260: «C’est la soumission» dit doucement Rediger. «L’idée renversante et simple, jamais exprimée auparavant avec cette force, que le sommet du bonheur humain réside dans la soumission la plus absolue. C’est une idée que j’hésiterais à exposer devant mes coreligionnaires, qu’ils jugeraient peut-être blasphématoire, mais il y a pour moi un rapport entre l’absolue soumission de la femme à l’homme, telle que la décrit Histoire d’O, et la soumission de l’homme à Dieu, telle que l’envisage l’islam.»

«Beate Grimsrud innfrir alle forventninger med sin nye roman (…) «Evighetsbarnen» er en ny påminnelse om Beate Grimsruds litterære begavelse, og hennes skjeve, kloke blikk på verden og tilværelsen.» Turid Larsen, Dagsavisen

Nå begynner det. I går er historie. Mennesker har bosatt
seg overalt. Kommet fugleveien lenge før flyene var påtenkt.
Nå ser vi Sverige. Nå ser vi Stockholm. Det snør
lett og er i slutten av oktober. Stockholm, den byen i verden
der det finnes flest alenehusholdninger. Femtini prosent.
Å leve alene er også en vandring blant andre. Å leve
i par er også å være alene. Lengst inne bor den lille i den
store og omvendt.
Gamla stan, en av Europas fattigste bydeler på sekstenhundretallet.
Nå en turistdiamant. Et da å shoppe i.
Stockholm, byen som vokste fram på øyene. Husene har
gått fra å være utleieleiligheter til å bli selveierleiligheter.
De rike har flyttet inn. De vanlige, de med mindre penger
er sakte skjøvet unna. De riktig fattige tar seg hver
dag inn til sentrum med sine utstrakte hender. Noen har
likevel klamret seg fast her. Evighetsbarna. De som ikke
har hengt med, men som ikke heller har ramlet av.
Vi svinger inn over Södermalm. I dag en gråhvit øy.
Bydelen Södra stasjon, den mest barnerike i Europa. Vi
nærmer oss Tantolunden, Söders største park. De nakne
trærne, de små, tomme kolonihyttene.
Bortenfor statistikken. Bortenfor fellesskap og ensom-
het. Rød og grønn mann i kjærlighetslivet. Børsen som
synker og stiger. Katastrofer som flammer opp og forsvinner
igjen. På et punkt. Men samtidig på alle punkter,
der bor vi alle. Deler hverandres tanker. Tar imot og sender
videre.
Nå begynner det å snø. Og vi synker med fnuggene.
Uvitende om fremtiden lever de der, evighetsbarna, forberedt
på å åpne sin dør for oss og hverandre.
Verdensrommet et kjempeøre. Det er det det fortelles
for.

*

På den ene siden av parken noen hus fra åttitallet med
klumpete balkonger, fine på sin måte selv om de ser ut
som stillas fra utsiden. På toppen bor hun. Nylig hjemkommet
fra sin jorden-rundt-reise. Magen har vokst de
siste månedene og hun tilskriver det en ukes kurs i meditasjon
i India. Mannen, en ekte guru. Neste sommer
skal hun reise tilbake og vise fram barnet, og med tid og
stunder skal det lære seg å sitte i lotusstilling og være
oppmerksom på sin egen pust. Inntil videre puster hun
for begge. Men nå når hun tror at hun aldri mer skal føle
seg ensom i verden, at hun fra nå av alltid vil ha en annens
ve og vel i tankene, har hun støtt på motstand.
På den andre siden av parken nede ved Årstavikens
vann bor han med sin katt. Husene er bøyd. De kalles
bananhusene, men er ikke engang gule. Han tror at de er
grå. Tror? Det er tross alt her han har bodd den største
delen av livet sitt, etter at han som liten flyttet Sverige
rundt. Han tenker på seg selv som en som er lykkelig på
slump. Å bo med et dyr er aldri helt å forstå den andre.
Å bo med et dyr er å gjøre seg til. Bli en representant for
mennesket.
Han ser navnet sitt i ansiktet når han ser seg i speilet.
Pappaen til en lekekamerat spurte ham da han akkurat
hadde flyttet til en ny by: Og hva heter denne guttungen
da? André selvfølgelig, svarte han. Hva skulle man ellers
hete? Han skal fortelle dette til Kassandra. Han forteller
jo hele tiden. Ord strømmer ut av munnen hans.
– Vet du forresten at buksvømmeren er verdens mest
høylytte dyr? Det er bare to millimeter langt, men kan
frembringe lyd på opp til 99,2 desibel. Det er som å
være i nærheten av en motorsykkel. Hannen produserer
den ekstremt høye lyden gjennom å gni penisen mot
buken.
Han tenker: Hva jeg forteller er en ting, men hva jeg
tier om er en annen. Stillheten er som et tre inni ham. Et
tre med årringer. Taushetens ringer. Taushet høres likt ut
uansett hva det betyr. Taushet høres likt ut på alle språk.
Han kikker på seg selv, stum. Et babyspråk trenger seg
fram.
– Nei, du kjælegrisen. Nå skal vi ut, sier han.
Han tar på seg ytterklær og kobler et halsbånd på Kassandra.
Han løfter henne opp på skulderen sin. En katt
på skulderen, en katt i bånd. En bykatt. En katt med en
herre. En hersker til katt. En katt med et menneske. Med
André.
Hun står foran speilet og drømmen har forlatt henne
med et bilde.
Medlemmene i orkesteret har byttet ut musikkinstrumentene
sine mot lamper. Det er hun som er dirigenten.
Det var hennes idé. Siri løfter dirigentpinnen.
Men hvordan lage musikk av lys? Det var nattens spørsmål.
Siri har vært mer enn seg selv den siste tiden. Hun
har ønsket bort mensen. Nei, det er helt naturlig at den
har forsvunnet. Hun er gravid. Hun har nettopp kommet
hjem fra sin jorden-rundt-reise og hun er gravid. Det
hun ser, og det kroppen forteller henne, er en drøm. Hun
kan visst skape lyd av lyset. Hun ville at reisen skulle forandre
hjemkomsten. Forandre livet. Hennes indre bli til
et hjem for et annet vesen. Hun har ønsket seg dit. Hun
har latt det vokse inn i hodet med enorm styrke. Men besøkene
hos legen har vært en katastrofe.
I dag vil hun gå til politiet hvis legen ikke tror
henne.
De tror henne ikke. Det synes ikke noe barn på ultralyden.
Heller ikke på prøvene. Men kvinnen er visere enn
teknikken, eldre og sikrere. Statsministeren, FN, domstolen
i Haag, politiet, militæret, hvem kan hun henvende
seg til? Hun er redd for politiet. Hun går til politiet.
Er reddere for ikke å bli trodd enn for sin egen
redsel. Kler raskt på seg og er på vei.
Hun går ut på Ringvägen midt imot Tantolunden.
Hun må vikle skjerfet en gang til rundt halsen siden det
er snø i luften. Lett snø som flyr skrått. Da hun var liten,
tenkte hun at et sted under et tre på hennes sti gjennom
livet lå en pakke og ventet. Den inneholdt hus og jobb,
mann og barn. Er det for sent å åpne den nå? Det står
ikke hennes navn på merkelappen. Det er både en stor
lettelse og en stor skuffelse. Lettelse over at ingen annen
bestemmer. Skuffelse over ikke å få. Så skrur hun de inn-
skrenkete barnetankene over til voksentanker. Det finnes
en tid for å pakke inn. Det finnes en tid for å åpne.
Og er ikke sløyfebåndet akkurat knyttet opp? Hun ser
en gammel dame komme ut fra parken. Hun drar et tomt
halsbånd etter seg. Siri har sett henne mange ganger.
Hun roper på Bosse. Lokker. Gir ordre. Kom! Sitt! Gi
labb! Bossenavnet gir ekko mellom bilene. Hun har alltid
de samme klærne. En brun vinterkåpe. Men i dag også
en rød basker. Hvor har hun funnet den? Hun finner ikke
hunden sin.
At hun ikke gir opp, tenker Siri. Bosse kom ikke i fjor
og ikke forrige måned og ikke i går og kommer ikke til å
komme i dag heller. Men hvis hun roper i morgen, kommer
han kanskje. Nei. Når gir man opp? Ikke en dag som
denne. Kvinnen har gått i hver eneste gate i byen, slepende
på det tomme halsbåndet. Som om hun strikker et
pledd til byen. Et pledd å gjemme byen under. Et strikketøy
som noen hver natt rakner maske for maske.
Nå går kvinnen rett ut i gaten mot bilene som bråbremser
i snøværet. Hun kommer mot Siri. Stadig ropende.
Den hunden hun skulle hatt i halsbåndet, begynner
å synes i ansiktet hennes.
Siri tenker at kvinnen med det tomme halsbåndet
hadde en. Siri tenker om seg selv at hun akkurat nå bærer
på en som hun skal få.

—

Evighetsbarna er fremstillingen av fire unge, voksne: Siri, André, Louise og Tomas. De prøver å forstå hva det innebærer å være voksne og kastes mellom sterk samhørighet og stor ensomhet i forholdet til andre. Det hele utspiller seg gjennom en vinter og en vår på Södermalm i Stockholm. Beate Grimsrud utvider fortellingens grenser med sin blanding av realisme, poesi, humor og filosoferende alvor.

Foto: Alexander Bertin.

- Jeg skriver om å eksistere som en levende, selvbevisst og tenkende kjøttmaskin i et ufattelig univers, sier Alexander Bertin.

Fra bunken med bidrag har redaktør og forfatter Eivind Hofstad Evjemo funnet 10 nye lovende litterære stemmer som presenteres i debutantantologien Signaler 2015. Litteraturavdelingen stiller hver dag noen spørsmål om å skrive til en av dem.

Kjøp boken.

Alexander Bertin er født i 1984. Han har studert litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo og Sophia University i Tokyo, samt gått på Skrivekunstakademiet i Bergen. Han jobber med barn og skriver.

1 . Kan du si litt om hvordan denne teksten ble til?
Diktene er utdrag fra et manus jeg jobber med for tiden.

2. Det sies at man skal gå dit det brenner når man skriver. Har du noen spesielle temaer som du merker at pleier å komme opp og bli spesielt viktige for deg mens du skriver?
Jeg skriver om hvordan jeg opplever det å eksistere som en levende, selvbevisst og tenkende kjøttmaskin i et ufattelig univers, om hvor fantastisk og forjævlig det er

3. Hvor pleier du å sitte å skrive?
Som oftest hjemme i Oslo, men jeg liker meg best på Værøy. En gang så jeg en spekkhogger jakte og spise en sel mens jeg satt der som en idiot på et svaberg og forsøkte å skrive. Der ute blir man satt på plass.

4. Hva er det beste skriverådet du har fått?
Jeg kan ikke huske ett spesifikt skriveråd som har gjort særlig inntrykk på meg.

5. Kan du nevne en bok eller et forfatterskap som har vært viktig for skrivingen din?
Jeg er veldig glad i Tor Ulven, men det er mange jeg kan bo hos.

Bli også med på slippfest for Signaler 2015 denne uken.