Knut Nærum

Endelig har jeg kommet fram til et uomtvistelig drap. Dette er en gjennomgående svakhet ved disse bøkene mine: Det tar evigheter fram til det første drapet. Til mitt forsvar handler bokas første kapittel om noen som står ved en grav og får seg en overraskelse. Så døden er med fra starten av. Ironisk nok er dette – som forklart i uke 33 – den første av de tre bøkene i denne rekka som ikke har «død» i tittelen. Jeg beklager.

Noen forfattere sier at de ikke aner hva personene deres vil. Det har jeg alltid sett på som kokettering og tøv, men i går skjedde det i Voodoo på vestkanten. Det vil dukke opp noe over midten, da forhåpentlig som en overraskelse, hvor en av de medvirkende viser seg å være noe mer enn det Nilsen og Qvist så langt har visst om. Andre vil derimot vise seg å være mindre. Dessverre er det nødvendig å være vag på disse punktene. Vi er ikke der at vi spoiler bøker før de er skrevet.

Fra ordtellingens verden: For øvrig holder jeg det skjemaet som innebærer minst 2000 ord per dag. Dette er nettotall. Når noe strykes, må det skrives desto mer. Da Knausgård skrev Min kamp-bøkene, klemte han i en periode ut av seg ti sider om dagen, hvilket utgjør nesten dobbelt så mye. Han gjorde det imidlertid lett for seg, han fortalte om ting han husket og slapp dermed å bedrive research. Dessuten er han notorisk slapp med å etablere alibier.

Går alt etter planen, legger forlagsliv.no denne uka ut, her i nærheten, en filmsnutt som er laget for å promotere boka. En takk til de som hjalp til: Ane, Kjetil, Annette, Andreas, Christian og Marianne. Kanskje er dette bare den spede begynnelsen på en lang og strålende karriere innen filmbransjen. Kanskje var det bare en søndagsmiddag som sklei ut.

THIS WEEK I HAVE BEEN MOSTLY READING:

Hans Olav Lahlum: Haimennesket
Hans Olav er en solid leverandør av klassiske mysterier. Det gleder meg at han tør å ta sjangeren på alvor, mer enn enkelte andre gjør. Denne gangen handler det om et ti år gammelt mysterium på en sørlandsøy, og en gruppe mennesker som kommer sammen for å finne ut av hva som skjedde den gangen. Med høydramatiske følger.

Harvey Kurtzman: Corpse on the Imjin
Før Mad ble et humormagasin var det et ellevilt tegneserieblad med Harvey Kurtzman som redaktør, og før den tid lagde han tegneserier om krig. I denne boka fins mange av de korte fortellingene i denne sjangeren, hvorav den beste halvparten er tegnet av ham selv, mens den andre halvparten er en Hvem-er-hvem over amerikanske serietegnere på 1950-tallet. Kurtzmans strek er enestående, med sin blanding av anatomisk umulige buer og feit men, presis bruk av skygger. Han er en sånn kunstner du ikke kan la deg inspirere av uten at det ser ut som om du imiterer.

Torkil Damhaug: Sikre tegn på din død
Spennende. I den forbausende sjeldne sjangeren «spenning uten politi». Jeg leser også krim utgitt på andre forlag enn Cappelen Damm, men denne uka ble det ikke sånn.

SETT
Broa over gjørme, av og med Verdensteatret, på Black Box i Oslo. Teater uten skuespillere. Aldeles fjetrende. Med tuba. Fjetrende, ikke fjertende.

The 39 Steps på Teater Innlandet, i Hamar. Sett det i to andre oppsetninger, like morsomt tredje gang. Teater på sitt mest lekne.

Videodrome, på dvd. Framtida slik Cronenberg fabulerte om den på åttitallet, den gangen VHS var heite saker og telefonen satt fast i veggen. Inkluderer kropp brukt som både askebeger og videospiller, samt mann som blir skutt med kjøttpistol og revner på langs. Jeg skjønte ikke halvparten, men alt var stilig.

Nytt på nytt, NRK1. De har det i boks.

FINE GREIER
Folk stiller opp for flyktninger. Noen gir klær og leker til mottakene. Noen melder seg som kontakter via Røde Kors. Overraskende mange oppfører seg overraskende kult. Det løser ikke Midtøstens problemer, men det gir håp.

PER SANDBERG
Det er ikke sikkert at Dagbladets valgredaksjon brukte «Noen å hate»  som en karakteristikk av Per Sandberg. Kanskje det er han som er den folk syns det er godt å ha å hate. Dette er et taktisk grep fra Frps side. For ordens skyld: Hvis du bruker tid på å hate Per Sandberg, lar du ekstremistene vinne.

Detalj fra bokomslaget, som på sedvanlig vis er nydelig designet av Stian Hole.

Ingrid rodde over til den langstrakte Gråholmen, fulgte svabergene på årelengdes avstand til de forsvant, det var ingen sikt, havet var tungt og rolig.
Fra merket på det siste skjæret stakk hun ut en kurs og holdt vinkelen mellom kjølvannsstripa og dønningene til hun traff Oterholmen etter en drøy time. Hun fikk den på babord side, og hun skulle ha hatt den på styrbord. Hun la om kursen, fortsatte med en ny vinkel mellom dønningene og den buktende kjølvannsstripa og traff Barrøy en halvtime etter at Oterholmen forsvant.

Det er noe med å være så privilegert at jeg får tilsendt manus direkte fra redaktøren. Og det er noe helt eget når det er manus som jeg ikke ante at jeg skulle få oppleve. Hvitt hav. Tilbake til Barrøy. Nytt møte med Ingrid. Ny bok fra Roy Jacobsens univers på ytre Helgeland, som vi ble kjent med i boken De usynlige . Lykke!

Det er kaldt og grått når vi møter Ingrid på nytt, en voksen kvinne med hardt arbeid på et bruk i nord. Og det er krig i Norge, noe folket på kysten kjenner på både kropp og psyke. Da jeg startet på boka gledet jeg meg til å returnere til Barrøy, akkurat som Ingrid trekkes tilbake mot øya og bare må dra. Men mørket hun skal gjennomgå i ensomhet på øya er ganske rått, og store deler av boka følte jeg at hjertet mitt ble holdt i stramt grep.

Jacobsen skriver meg inn i stemningen. Får meg til å kjenne den rå lukten av hav og råtten tang, kjenne de forfrosne hendene verke og se gråtonene mellom himmel og hav. Han tar meg med inn i ensomhetens mørke, og gjør meg helt uforberedt når Ingrid ikke er så ensom på øya som hun først har forestilt seg. Øya ute i havgapet blir åsted for uventet kjærlighet, og det er vakkert i sin råskap.

Det er et dramatisk godt grep å plassere en fortelling i det korte tidsspennet mellom krig og fred. Vinter mot sommer. Mørke mot lys og varme. Dramaturgisk er det akkurat på den måten fortellingen forsterkes og får ekstra dybde. Det er enormt handlingsmettet og samtidig på kjent vis jordnært – eller skal vi heller si havnært. Mennesket og elementene. Mennesket og krigen. Den brutale virkeligheten satt opp mot øyeblikk av uendelig varme og omtanke.

Det var ikke første gang hun slo øynene opp i det hvite rommet, det hadde hun gjort allerede for en uke siden, og stilt seg i vinduet og sett ut over et snødekt jorde som lignet et nystrøket laken, omkranset av trær i rett orden som soldater på geledd, men en perfekt kjeglegran midt på, den lignet på en svart tann der den sto og ventet på å bli pyntet, fordi det var jul, både i og utenfor sykehuset.

Vi har alle en forestilling om krigen, og hva det gjorde med menneskene på både den ene og den andre siden. Roy Jacobsen beskriver godt menneskene midt i, de som ikke nødvendigvis velger, men lever livene sine og tar konsekvensene av det. Krig gjør noe med også dem som ikke kjemper på noen front, belastningen kan være en annen – noen ganger subtil, andre ganger vises helt åpent. Utenpå og inni.

I tillegg presterer han i denne boka å minne oss på de flyktningene som kom sørover fra Finnmark etter krigens slutt – det er mange av oss som har familiemedlemmer som måtte flykte sørover, og mange andre som ga husrom, varme og mat til de som kom. Alt var ikke frivillig, men man fant en løsning på utfordringen. Det kan være verdt å huske på i disse tider, for oss som sitter i en privilegert boble av fred og velstand. Koblingen er kanskje en digresjon, men det gir ekstra perspektiver til fortellingen.

Det er få forunt å skrive slike romaner som Roy Jacobsen gjør, som berører oss på en helt grunnleggende måte. Han formidler historie på denne måten, får oss til å huske minner vi ikke selv eier. I tradisjonen av overføring fra en generasjon til den neste, en fortellertradisjon som vi nesten er i ferd med å miste i en tid hvor informasjon suser forbi med lysets hastighet. Han setter bremsene på og lar oss bli i disse minnene, denne historien som vi alle deler. Og det setter jeg uendelig stor pris på.

Roy Jacobsen. Foto: Hans Petter Sørensen.

Mens barnet har det bra, strever hovedpersonen i Line Nyborgs nye bok med å finne forfeste i tilværelsen som alenemamma. Foto: Nordsveenfoto.

- Dette er noe som har vært uavklart, et sår sier Line Nyborg. I «For deg, for deg alene» har hun skrevet om å skulle finne seg selv mens man er alenemor.

Hun har dedikert boken til alle alenemødre.
-Jeg føler et sterkt fellesskap med andre som har vært alenemødre. Jeg føler en varme for dem, sier Line.

Bestill boken.

Bare i uttrykket «alenemor» ligger en dobbel belastning. Å knytte ordene «mor» og «alene» sammen på den måten er en brutal måte å anvende språket. Å dømme et menneske til en ensomhet samtidig som du fratar det friheten til å være alene.

-Jeg hadde en fordømmelse for alenemødre før jeg selv fikk barn. Etterpå fikk jeg en enorm respekt for alle alenemødre jeg møtte. Det ble et veldig sterkt bånd mellom oss. Det handler om den blandingen av å få et barn og sårbarheten ved å ikke ha en pappa der. Det skapte en forståelse mellom oss som ingen andre kunne ta del i, sier Nyborg.

«For deg, for deg alene» handler om Elin som bor på studenthybel i Oslo sammen med sønnen sin. Dette er tredje og siste bok forfatteren skriver om Elin. Handlingen er i stor grad basert på egne erfaringer. Nå er det mange år siden hun selv var i Elins situasjon, men Nyborg forteller at det har vært vondt å skrive denne romanen.

-Det savnet og den sorgen fra den tiden har sittet i meg. Det som er så fantastisk ved å skrive er at man kan gå inn i det og bli lettere, forteller forfatteren.

Elin i denne boken føler seg ensom. Alenemor-tilværelsen isolerer henne fra vennene. Moren er død og faren pleietrengende. Hun føler ikke at hun har noen å støtte seg til. Med sin egen mor som modell føler hun seg utilstrekkelig i mammarollen. Samtidig hjemsøkes hun av skyldfølelse over å ikke kunne gi barnet sitt en far.

«Faren hans. Hva er det å si om det, holde gjemt alt jeg kjenner om det. Skal jeg si at han er et høl i veggen hvor det kommer kald luft inn. Med en dør som slår og lager gjennomtrekk.», skriver Nyborg.

Som forfatter har hun en egen evne til å åpne opp tekst og handling gjennom Elins indre monologer, og hun gjør det med en følsomhet som er enormt poetisk:

«Jeg går fortere og fortere. Føttene mine lander ikke. De har aldri landa på den her gata. Ungen min og jeg har aldri landa her vi bor. Vi svever. Trærne i skogen utafor blokka mi hører mer hjemme enn jeg.»

-Jeg tror ikke at Elin har landet helt i seg selv før hun får barn. Hun føler seg isolert og klarer ikke å slippe noen inn eller å be om hjelp. Samtidig som hun skal ta vare på dette barnet skal hun finne ut hvem hun er. Så kommer frykten for hvordan hun skal klare det. Idealbildet av en familie er et perfekt tyranni for hvordan et barn skal ha det. Hun ser hele tiden på hva hun mangler. Jeg tror det er den største fella man kan gå i, sier Nyborg.

Hvordan har du tenk på grensene mellom selvportrett og fiksjon mens du har skrevet?
-Jeg føler at jeg skriver om meg selv hele tiden. Det blir sannhet og fiksjon på en gang. Drivkraften er vel skriveprosessen og å forske i meg selv. Jeg kan ikke skrive om noe som mangler energi for meg. Når energien er der kommer stoffet av seg selv. Det er ikke alt som skjer med Elin som har skjedd meg selv. Hun er veldig sin egen person, men jeg ser meg selv i henne. Erfaringene og følelsene må ligge i kroppen min når jeg skal skrive.

Terapi-skriving har blitt et slags litterært skjellsord for å skrive seg gjennom følelsene sine. Hvordan tenker du på forholdet mellom følelser og distanse?
- Jeg tror det er kjempeviktig for meg å få distanse til stoffet. Det må bearbeides og modnes for at jeg skal kunne ta tak i det. Jeg må være ute av de følelsene. Da kan jeg koble på der og ut av det og inn igjen. Jeg tror at hvis man gjør noe fullt og helt så blir det en slags terapi, selv om jeg ikke bruker det ordet. Det er noe befriende i å kunne fortelle hvordan noe var, å ikke trenge å gjemme bort noe. Jeg synes det er veldig befriende å bare være naken. Alt vi gjør handler om at vi vil finne ut av oss selv. Å skrive er det jeg kan. Det er en praksis jeg kan finne meg selv i som gjør livet åpnere og lettere. Vi skal beskytte oss selv hele tiden, men hva er egentlig meningen med det?

Finn ut mer om bøkene til Line Nyborg.

Kan hende heter jeg nu

Hanne Bramness er aktuell med diktsamlingen Den ukjente (Foto: Ina Otzko).

Perikum, kan hende

Snemure eller Tyrihjelm?

I haven med de tusen

munner og øyne!

Vekstene har navn

og jeg kjenner dem

og jeg elsker dem

ved disse navn.

Men ingen

gjenkjenner lenger meg

ved mitt.

Hanne Bramness er født i 1959 i Oslo og debuterte i 1983 med samlingen Korrespondanse. I haven er hentet fra hennes nye diktsamling Den ukjente. Hun er en sentral og prisbelønt lyriker og hennes diktsamlinger utgjør et betydelig forfatterskap.  Et gjennomgående tema i diktene hennes er tid og hukommelse og manipulasjon av hukommelse.

Jeg tilhører «de kantete», sier Lars Saabye Christensen i dette intervjuet. De kantete må ha regler, de må ha disiplin. De tilhører de pinliges klubb, de har det vanskelig i noen sosiale situasjoner og i normale situasjoner, derfor må de ha mange regler. Det fascinerer meg, det er slitsomt, men det fascinerer meg.

Lars Saabye Christensen trenger ingen grundig presentasjon, han er vel kjent for det lesende publikum. Bare å nevne verk som Beatles, Halvbroren, Maskeblomstfamilien, Herman, Gutten som ville være en av gutta, Bernhard Hvals forsnakkelser, Sluk, vil fremkalle timer med litterært sterke opplevelser hos mange. Han skriver i mange sjangrer; romaner, noveller, dikt, drama, filmmanus og sangtekster. Han har fått de fleste litterære priser som er å få, blant dem Tarjei Vesaas debutantpris, Bokhandlerprisen, Kritikerprisen, Brageprisen og Nordisk Råds litteraturpris. Mange av bøkene hans er filmatisert, og han er oversatt til en lang rekke språk.

Å bevege seg inn i et Saabye-univers, er å utsette seg for latter og gråt og melankoli, de er fulle av rare, skakke og veldig gjenkjennelige personer som på hver sin måte forteller noe om den sammensatte virkeligheten vi alle lever i. Det er, for de fleste, umulig å komme uberørt fra den opplevelsen.

Lars Saabye Christensen har nettopp lansert sin siste roman, Magnet, en roman på 800 sider om det umake paret Jokum og Synne. Den har fått fantastiske kritikker. Og for å sitere en leser på Twitter: Den eneste svakheten jeg hittil har funnet med Lars Saabye Christensens roman Magnet, er at den er for kort.

Lars er en av de mest gjennomintervjuede forfatterne i Norge. Kan ukens BokPod bringe noe nytt? Ja, Hallgeir Opedal kommer tett på forfatteren, skriveprosessen, ungdommen, debuten, foreldrene, verkene. Hør den!

BokPod er timelange intervjuer av Norges viktigste forfattere som lanseres hver onsdag morgen. Det er svært lett og gratis å lytte. Du kan gå inn på iTunes og søke etter BokPod eller du kan lytte fra BokPods nettside HER. Der ligger selvsagt også de tidligere intervjuene med Roy Jacobsen, Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Ingvar Ambjørnsen, Frode Grytten, Tomas Espedal, Karin Fossum , Herbjørg Wassmo, Tom Egeland og Ketil Bjørnstad, som du kan høre på når og hvor du vil.

Noen klipp fra ukens BokPod:

Om skriverutiner:
Jeg skriver noe hver dag. Etter mange år i faget, har jeg funnet ut at det er morgenen som er det beste tidspunktet for meg, gjerne så tidlig som mulig (…) Jeg har en forestilling om at hvis jeg ikke har disse rutinene og rammene, vil jeg ikke få det til. Det er så mange forskjellige tanker og bilder som går i alle retninger, kaos som skal ordnes, så hvis mine rutiner også skulle være kaotiske, vil de ikke gå bra. Jeg er helt avhengig av en streng, kjedelig disiplin.

Om å skrive romaner:
Du skaper noe av ingenting. Så kommer du til et punkt i skrivingen hvor romanuniverset blir sin egen referanse som du kan plukke fra. Da er man i gang med romanen. (…) Jeg har mange rare tegninger og grafiske utforminger av tidslinjer og hendelser og hvor personene beveger seg. Jeg husker gjennom konsentrasjon rundt verket og noen huskelapper. Konsentrasjon over tid er det som er forskjellen på romanen og diktet, du kan godt arbeide med et dikt i en tre, fire fem, seks år, men du kan også skrive det ferdig før frokost. Du kan ikke skrive en roman ferdig før frokost. Derfor liker jeg de to bevegelsene: romanen er min tålmodighet og diktet min rastløshet.

Om å bli forfatter
I 13-14-årsalderen satt jeg og skrev på rommet mitt og oppdaget at det å skrive gav meg en tilfredsstillelse, en ro i en svært urolig sjel, og visste at det var knyttet til noe jeg ønsket å gjøre i livet mitt. I skrivingen fant jeg noe annet som jeg kunne leve med.

Det første diktet jeg skrev var dette (1967):

Når jeg ser to klokker samtidig/som viser forskjellig tid/da blir jeg redd. Er det jeg som går feil?

Det er det første stedet, når jeg ser tilbake, hvor jeg opplevde at det er et dikt som er sant. Her har jeg ikke lånt eller jukset eller prøvd å være noe annet. Noen ganger har jeg sagt at jeg bare har fortsatt å skrive på det diktet. Det er denne fascinasjonen, engstelsen og lengselen etter tid som går.

Om å være privat
Alle litterære og menneskelige regnskap har et ukjent tall i seg som ikke kan regnes ut, en pris. Den prisen har til tider har vært ganske kostbar, at jeg har tatt valg som har vært vanskelige og nødvendig for å kunne fortsette å skrive.

Som romanforfatter er det et balansepunkt mellom å si for mye og si for lite. Jeg må finne stedet midt imellom som ikke irriterer, men som heller ikke trivialiserer. Det er fryktelig vanskelig.

Om «de kantete»
Jeg tilhører «de kantete», tror jeg. De kantete må ha regler, de må ha disiplin. De tilhører de pinliges klubb, de har det vanskelig i noen sosiale situasjoner og i normale situasjoner, derfor må de ha mange regler. Det fascinerer meg, det er slitsomt, men det fascinerer meg. Men samtidig har de alltid noe de er veldig gode på. Mine regler er arbeidsdisiplin og tidspunkter. Det det handler om er at uro er også og en energi. Man må bare finne det stedet der den blir produktiv. For meg ble den produktiv og meningsfull i skrivingen og i språket.

MØT LARS SAABYE CHRISTENSEN
23. september ønsker Cappelen Damm velkommen til Lars Saabye Christensen-spesial, kl.13.00, hvor Finn Stenstad intervjuer den populære forfatteren. Musikk ved saksofonist Jørgen Mathisen. Gratis kaffe.

Les også intervju med Lars Saabye Christensen på forlagsliv.no

Mer om Magnet

Bokhausten er her!

Kan du kjenne det? Lukta av dampande bøker rett frå trykkeriet, fersk sagspon i manesjen og lyden av raske hjarteslag frå engstelige forfattarar som vaklar ut på den strame lina og fryktar det verste, håpar det beste, forkledd som linedansarar og sirkusartistar. Kan du høyre det? Lyden av sider som blafrar, av djupe sukk og eit og anna hikst frå lesarar som les haustkatalogane frå forlaga. Frå perm til perm. Forventninga til alt som skal kome, alt som skal skje.

Forlagsfolk som klikklakkar målbevisst gjennom gangane i forlagshusa, klare til å storme inn i manesjen, kaste forfattarane og bøkene deira mot oss med stor begeistring og slik ta oss med storm. I dette sirkuset vi kallar bokhausten. For kva vil skje? Kven vil kline med kven på dei der altfor seine nachspiela på heilt vanlege vekedagar og kva vil vere den store og uventa salssuksessen i år? Ei heklebok, eller kanskje ein debuterande poet frå Haugesund. Det er ikkje godt å seie. Alt kan skje. Alt vil skje. Vi veit det berre ikkje enno.

Bokhausten har sin eigen puls, sin eigen song, eit sammensurium av stemmer som roper og kviskrar, ber på sine kne, insisterar eller skrik ut sin smerte, nokre ler, andre humrar der dei står i hyllene sine og lokkar oss, kallar på oss med sine vakre omslag, sine oppfinnsame titlar og hyllande sitat. Vil ha oss til å lese. Sjå meg. Nei meg. Nei, sjå meg. Please! Alle dei flotte bøkene som berre eit fåtal av oss les, medan mesteparten les eit fåtal bøker. Er det ikkje rart korleis vi går i flokk, også her?

Så vel vi ei bok, så byrjar vi å lese. Er den god? Grip den oss? Fortel den ei forførande historie om fengande karakterar med interessante utfordringar? Seier den noko vesentleg om verda, om livet? Vert vi engasjert? Går pulsen opp, renn tårene, heldt vi pusten i spaning eller får den oss til å grine av latter? I det minste til å humre. Til å kjenne oss att. Kjenne att naboen, mannen, mamma. Eller kanskje oppdagar vi noko nytt. Det er det vi vil? Ikkje sant. Oppleve. Føle. Fortape oss i boka, for så dukke opp att timar seinare, rørt, forført, forandra.

Enno er det håp om at den store lesaropplevinga ventar på oss i vrimmelen av bøker som gjer denne bokhausten like unik som alle dei andre bokhaustane før. Og det er favorittar og det er overraskingar og det er kveldar som blir mørkare og det er stearinlys og det er raudvin. Heldigvis finns det enno klisjear og heldigvis kan vi enno kome over desse nyskapande setningane som bles oss overende, der vi sit og desperat prøver å få verda til å forsvinne for ei lita stund. Skal berre lese litt til, så skal vi ta oppvasken, så skal vi rydde, møte vener, legge oss.

Men kven har tid til å legge seg, til å sove? No er den jo her. Bokhausten. Og med den kjem lukta av sagmugg og fersk boksverte, papir og kanskje også lukta av frykt, lukta av glede. Leseglede. Forfattarar utkledd som trapesartistar og linedansarar som skal forsere store, ukjende avgrunnar, på vegen til ein lesar. Dei fryktar bokmeldingane, men fryktar kanskje stillheita aller mest. Det å ikkje bli sett.

Der romsterar i magen. Noko vil ikkje legge seg til ro. Noko hoppar og sprett. I bringa mi dansar loppene frenetisk i det vesle sirkuset som har vakna til liv, der inne romsterar det og nappar i meg natt og dag. For hausten er full av bøker, og lesarar og salongar og går alt som det skal, vert det ein fest og ei feiring og alt eg vil er at de skal kome og vere med. At det skal bli så fint som det kan vere. I mine villaste bokhaustfantasiar.

Siri Kvamme

Et av årets absolutte høydepunkt for forfattere, illustratører, designere, redaktører og andre forlagsansatte er Cappelen Damms høstfest, som i år gikk av stabelen 18. august. Her får du en liten snikkikk på hvordan årets fest artet seg!

Foto: (c) Guri Pheifer

Lær deg å stole på din egen dømmekraft, lær deg indre uavhengighet, lær deg å stole på at tiden vil skille det som er godt fra det som er dårlig – selv det som er dårlig ved deg.
Doris Lessing

Selfie

Se, der fikk Fanden fordi han var dum,
og ikke beregnet sitt publikum.

Står det i Peer Gynt. Mot slutten et sted, der folk vanligvis begynner å falle av. Jeg kom til å tenke på det på mandag, da jeg stilte opp for Rødt på Eldorado bokhandel i Torggata i Oslo. Jeg hadde valgt noen tekster å lese høyt, og begynte ufortrødent med en parodi på Stieg Larssons Millennium-bøker, hentet fra min bok Æ. Lørdag kveld hadde folk ledd ofte og mye da jeg fremførte samme tekst i Fredrikstad, for et betalende publikum på litteraturfestivalen Ord i Grenseland. Men på Eldorado: Ikke et knyst. Man kunne høre en bokhandler miste en knappenål. Da jeg var ferdig med teksten ba jeg de som hadde lest boka om å rekke opp en hånd. Det var færre hender enn jeg kunne telle på en hånd. Mye ungdom, signe dem, men de har selvfølgelig ungdomsting å gjøre og har ikke tid til å lese bestselgende svensk spenningslitteratur. Så dette har jeg lært denne uka: Ikke regn med at folk ler av en parodi når de ikke kjenner originalen.

Skriving og research ruller mot en ubønnhørlig første deadline førstkommende mandag. Det viser seg nå at en dåre ikke kan spørre mer enn ti vise kan svare. Imøtekommende og kyndige mennesker har opplyst meg om åstedsgranskning, gravferder, nyresvikt, legeerklæring om dødsfall og om tennisbanebygging.

Jeg har vært en sving bortom Vestre Gravlund en kveld for å kjenne på stemningen, til bokbruk. Det var uventet mørkt, gravlunden kun opplyst av gravlyktene. Kanskje fordi man ikke ønsker besøkende på kveldstid. Tripadvisor.com påstår at Vestre Gravlund er et populært område for joggere. Det kan da umulig stemme. Litt respekt? En ting er at jeg går der for å hente bakgrunn til en lettbent krim, men jeg går. Og jeg går ikke i lycra.

Fruen og jeg har syklet opp i Holmenkollåsen for å se hvordan de uvanlig rike bor. Etter hva vi kunne se, har de ordnet seg greit. Det ville vært synd om eiendomsskatten skulle drive dem fra sine vakre hjem.

All denne researchen skal røres ut i teksten slik at den blir usynlig, til teksten – lik en god vaffelrøre – ikke lenger inneholder klumper. Eller biter av eggeskall.

VALGET
Godt valg! Jeg ser at Tjen folket har en plakat- og klistremerkekampanje gående hvor de oppfordrer oss til å boikotte valget. Det er mulig at jeg stemmer på dem, bare for å være irriterende.

VERDEN
Vonde bilder. Folkevandringer langs motorveiene. Resignasjonen har blitt til praktisk hjelp. Stemningen er nå blitt så human at selv Carl I. Hagen skjønner når han har tapt og må spise i seg sine egne ord. Når det er sagt: Det er selvfølgelig ikke mindre humant å ville hjelpe hundre der enn ti her. Med mindre du skyver humanismen foran deg for å holde mennesker ute. Alt tyder på at vi må hjelpe både her og der. Den pragmatiske siden av dette: Hvis rike europeiske land ikke tar imot flyktninger, kan Syrias naboland komme til å stenge grensene.

Hjelpeorganisasjonene trenger mer penger. Bare nevner det.

TIPS
Ultimafestivalen er straks i gang. En god anledning til å høre noe sært. Selv om du ikke liker det, kan du snakke om det etterpå.

SETT
Kalvø og Bjørnov: Halve kongeriket (Det norske teatret)
Lang og flott og innfallsrik musikal, med innskutte bisetninger som bærende dramaturgisk idé, og et utvetydig og knallhardt kjærlighetsbudskap. Snerten blanding av det plumpe og det smarte, med nyttig inspirasjon fra The Book of Mormon. En fryd for øyet og øret. Ekstra poeng for Bartek Kaminski – tilsynelatende ute av stand til å gjøre noe som ikke er morsomt – og kronprinsens ganglag.

Norge – Kroatia 2–0
Jeg har sagt det siden 2000! Det er marginene!

Book of Life
Guillermo del Toro-produsert animasjon med motiver fra meksikanernes De dødes dag. Spenstig skåret-i-tre-design. Le-høyt-morsom. Gikk på kino i fjor under tittelen Manolos magiske reise.

THIS WEEK I HAVE BEEN MOSTLY READING (MEST TEGNESERIER)
Millar, Johnson og Plunkett: Red Son
Mange har lurt på hva som hadde skjedd hvis Kal-El hadde landet i Stalintidas Ukraina i stedet for i USAs Midtvesten. Her er svaret. Med Batman som russisk dissident.

Matt: Spent
Joe Matts tegneserie om sin kjærlighet til porno og sine problemer med damer. For å si det med Knausgård: Flaut, flaut, flaut! Inkluderer en sekvens på 31 sider hvor tre menn sitter rundt et bord og snakker.

Vaughan, Staples: Saga. Volume four
En smart og vittig vri på fantasysjangeren. Tegnet av Fiona Staples med en selvsagt og avslappet realistisk schwung som gjør en verden av hornvesener og vingevesener og menneske-plante-hybrider troverdig. Med en underlig hang-up på vold mot hodet.

Herning: Velferdsprofitørene
Øyeåpnende om hvordan de som eier og driver private barnehager og skoler og hjem har hatt sugerør i statskassa. Ikke la trykkfeilene distrahere. Men de er mange.

IDÉ TIL SKETSJ
Vokalisten med asynkrone gester. Synger «Du er i mitt hjerte» og peker på hodet.

TEKSTSKISSE TIL EN MUSIKAL OM KON-TIKI-FERDEN
Jeg er en mann på en flåte.
Jeg heter Thor.
Det er en gåte
hvordan jeg fant på dette.
Vi driver og driver.
Jeg har vært en dåre!
Alle om bord
river
seg i håret,
er nær ved å gråte
eller å gå fra vettet.
Vi får bare la det stå te.
(…)
Er det en øy jeg ser i det fjerne?
Eller har alle blitt kollektivt gærne?

– Norsk selvgodhet har blitt drøyere, mener Erlend Loe. Han er aktuell med boka «Slutten på verden slik vi kjenner den» (Foto: Fredrik Arff )

- I det øyeblikket man møter noen som sier «fuck det», så blir man veldig glad, sier Erlend Loe. Nå er han ute med en ny roman om Doppler.

Erlend Loe er flink mann. Han har en solid etablert karriere som voksenbokforfatter, barnebokforfatter og manusforfatter innen film og tv. Han virker temmelig snill. I tillegg er han velformulert, smart, høflig og en av Norges morsomste forfattere.

Så finner han på en karakter som Andreas Doppler. Denne fyren er frekk, egoistisk og perverst utspekulert. Han hater flinkhet. Han er følsom på egne vegne og tilsvarende ufølsom overfor andre. Han lever og snakker akkurat som han vil og nekter å tilpasse seg samfunnet og familien sin.

Kjøp boken.

I romanen «Doppler» (2004) viser han fingeren til den øvre middelklassen og forsvinner inn i skogen sammen med en elg. I den nye boka «Slutten på verden slik vi kjenner den» vil han tilbake til familien og det livet han hadde.
– Han vil tilbake til menneskene og gjøre godt, forteller Loe. Å si det sånn er å tolke karakteren på aller kjærligste vis, for når Doppler vil gjøre godt spriker intensjon og handling temmelig heftig. Hvis man snur Doppler på vranga får man Erlend Loe da?

Er det derfor du liker ham så godt? Fordi han gjør og sier alle de tingene som du ikke har lov til?
– Jeg er nok mye mer sånn som Doppler var før han brøt med samfunnet enn som han er nå. Jeg liker ham fordi han er drøy, ukorrekt og alle de tingene som inntreffer når du slutter å tenke at vi er bra, at Norge er bra, sier Loe.

Doppler er en sånn karakter som henger seg fast. Erlend Loe har levd med ham siden den første boka om ham kom for elleve år siden. Året etter skrev han om ham igjen i Volvo Lastvagnar. Siden har de turnert sammen. Bøkene har blitt oversatt og Loe har reist over hele verden, lest høyt og snakket om ham. Når Loe kommer hjem igjen er det til Dopplers gamle nabolag. Han hadde lenge hatt lyst til å skrive mer om ham. Plutselig en dag kom han og banket på døra.

-En viktig grunn til at Doppler ikke har forlatt meg er at han ferdes i et miljø som jeg kjenner godt. Jeg kjenner de mekanismene, folka, ungene, skolene og flinkheten. Den type dyktighet som bare lukker seg inn i seg selv og reproduserer uten at man ser utenfor den fører til en mangel på perspektivtekning som blir grell. Der henter jeg mye energi. For meg handler det ikke så mye om å finne på som å observere. Det er morsomt å utsette den norske dyktigheten for et pek, sier Loe.

Dette er en mye mørkere roman enn førsteboka, både når det gjelder humor og handling. Hvorfor har det gått i den retningen?
– Jeg synes at Norge og den norske selvgodheten har blitt mørkere og drøyere. Jeg tror at vi rent politisk og bærekraftsmessig kommer til å få noen oppstrammere i tida som kommer, og det prøver vi å late som om vi ikke forstår, sier Loe.

Å komme fra skogen og tilbake i samfunnet viser seg å bli vanskelig for Doppler. Noe er råttent i den norske velferden. Doppler klarer ikke å tilpasse seg slik han planlegger å gjøre, men finner seg selv i en opprørsposisjon, hele tiden på utsiden. Han er provosert over hvor langt folk er villige til å gå for å opprettholde sine veletablerte liv, over hvor mye makt de lar ting og fasader få over dem. Doppler blir en slags sabotør i den rike norske forstaden, utstøtt og ulykkelig, som en skrudd og humoristisk Hamlet. Livet i skogen har forandret ham på en måte han ikke kunne forutse.
– Når du først har innsett noe kan du ikke late som om du ikke vet det. Da er magien brutt. Han tror at han kan reversere det, men det går ikke. Det er det denne boka handler om. Jeg sender Doppler inn i en nedadgående spiral. Det blir en blanding av sivilisasjonskritikk og psykiatri, sier Loe.

Kan man kalle Doppler en politisk opprører?
– Han stiller seg ikke i bresjen som en politisk leder. Det handler mer om et instinkt som slår inn, et antikonsensusinstinkt. Han er uinteressert i de sosiale konsekvensene av det han gjør. Han er sint og jeg liker folk som er sinte som ikke forstår hvorfor de er det. Der er han, han leter etter mening, og det tror jeg mange av oss gjør, sier forfatteren.

Du skriver ofte om hovedpersoner som forsøker å finne en vei ut av en måte å leve på som ikke passer dem. Hvorfor tror du at det har blitt et tema i bøkene dine?
– Dette er jo noe som bøker ofte dypest sett handler om. Det er ikke originalt, men veldig naturlig. Det oppstår en ubalanse og det er ofte da ting skjer i livene våre også. Vi strever også tar livene våre en annen retning. Jeg tror ikke at jeg kan skrive alle mulige forskjellige bøker og stiler. Jeg skriver de bøkene jeg er i stand til å skrive.

Bjørg Vik var fra 60-tallet og fremover en av våre mest betydelige og samfunnsengasjerte forfattere og dramatikere. Foto: Thomas Fjelldalen

Bjørg Vik har gjennom flere tiår vært en av mine favorittforfattere, og gitt meg mange store lesestunder. Hun var og er en nestor i norsk dramatikk og samtidslitteratur, og var sentral aktør i den nye kvinnelitteraturen på 70-tallet og i etableringen av kvinnetidsskriftet Sirene (1975). I fjor kunne hun feire 50 år som forfatter. I disse dager fyller hun 80 år. I den forbindelse har hun blitt feiret med festforestillingen «Fortellinger om frihet» i Porsgrunn, byen hun har bodd i hele sitt voksne liv. Forestillingen var basert på en rekke ulike tekster fra hennes hånd.

I forkant av 80-års dagen har Bjørg Vik blitt intervjuet av lokalavisen Varden sammen med Geddy Aniksdal, kunstnerisk leder for festforestillingen, som hun kaller en «morsom og tankevekkende hyllest til et langt virke». Foto: Vendy Berg Hegle, Varden

I tillegg er en egen litteraturfestivalfestival, «Bjørg Vik-dagene. Novelle- og poesifestival Porsgrunn» etablert. Den første festivalen går av stabelen 30.9.-3.10., og er tenkt som en årlig begivenhet, med byens bibliotek som hovedarrangør. En egen Bjørg Vik-pris vil bli delt ut under festivalen. Til avisen Varden uttrykker jubilanten glede og takknemlighet over måten de involverte har valgt å ære henne på, både med tanke på både festforestilling og festival: «Jeg er så takknemlig for alt dere steller i stand for meg. Dette er en sjenerøs gave jeg tar imot med glede og stolthet..».

Bjørg Vik (f. 1935) er oppvokst i Oslo. Hun begynte tidlig å skrive og utdannet seg til journalist. I 1963 debuterte hun med novellesamlingen Søndag ettermiddag. Bjørg Vik en allsidig, kritikerrost og prisbelønnet forfatter, og har hele tre ganger vært innstilt til Nordisk Råds litteraturpris for sin novellekunst. Hun har også hatt stor suksess som dramatiker. To akter for fem kvinner regnes som 70-tallets viktigste feministiske stykke i Norge, et stykke som har blitt spilt i hele Norden, i tillegg til Tyskland, Østerrike – og på selveste Broadway.

Yngre lesere forbinder henne gjerne med de selvbiografiske oppvekstromanene om Elsi Lund: Små nøkler, store rom (1988), Poplene på St. Hanshaugen (1991) og Elsi Lund (1994). Trilogien utgjør for meg og mange andre et av høydepunktene i hennes forfatterskap. Bøkene kom i fjor ut i nye utgaver. Elsi Lund finnes også som lydbok, innlest av Tone Danielsen. Bjørg Viks bøker er oversatt til nærmere 30 språk, inklusive russisk og kinesisk.
Listen over litterære priser som Bjørg Vik har mottatt, er imponerende:
1972 Riksmålsprisen
1974 Aschehoug-prisen
1979 Kritikerprisen
1982 NRKs hørespillpris
1982 Cappelenprisen
1987 Doblougprisen
1988 Bokhandlerprisen
1992 Ibsen-prisen
1996 Amalie Skram-prisen
2001 Oslo Bys kunstnerpris
Tre ganger nominert til Nordisk Råds Litteraturpris

Gratulerer med dagen!

Bjørg Vik var fra 60-tallet og fremover en av våre mest betydelige og samfunnsengasjerte forfattere og dramatikere. Foto: Thomas Fjelldalen

Bjørg Vik har gjennom flere tiår vært en av mine favorittforfattere, og gitt meg mange store lesestunder. Hun var og er en nestor i norsk dramatikk og samtidslitteratur, og var sentral aktør i den nye kvinnelitteraturen på 70-tallet og i etableringen av kvinnetidsskriftet Sirene (1975). I fjor kunne hun feire 50 år som forfatter. I disse dager fyller hun 80 år. I den forbindelse har hun blitt feiret med festforestillingen «Fortellinger om frihet» i Porsgrunn, byen hun har bodd i hele sitt voksne liv. Forestillingen var basert på en rekke ulike tekster fra hennes hånd.

I forkant av 80-års dagen har Bjørg Vik blitt intervjuet av lokalavisen Varden sammen med Geddy Aniksdal, kunstnerisk leder for festforestillingen, som hun kaller en «morsom og tankevekkende hyllest til et langt virke». Foto: Vendy Berg Hegle, Varden

I tillegg er en egen litteraturfestivalfestival, «Bjørg Vik-dagene. Novelle- og poesifestival Porsgrunn» etablert. Den første festivalen går av stabelen 30.9.-3.10., og er tenkt som en årlig begivenhet, med byens bibliotek som hovedarrangør. En egen Bjørg Vik-pris vil bli delt ut under festivalen. Til avisen Varden uttrykker jubilanten glede og takknemlighet over måten de involverte har valgt å ære henne på, både med tanke på både festforestilling og festival: «Jeg er så takknemlig for alt dere steller i stand for meg. Dette er en sjenerøs gave jeg tar imot med glede og stolthet..».

Bjørg Vik (f. 1935) er oppvokst i Oslo. Hun begynte tidlig å skrive og utdannet seg til journalist. I 1963 debuterte hun med novellesamlingen Søndag ettermiddag. Bjørg Vik en allsidig, kritikerrost og prisbelønnet forfatter, og har hele tre ganger vært innstilt til Nordisk Råds litteraturpris for sin novellekunst. Hun har også hatt stor suksess som dramatiker. To akter for fem kvinner regnes som 70-tallets viktigste feministiske stykke i Norge, et stykke som har blitt spilt i hele Norden, i tillegg til Tyskland, Østerrike – og på selveste Broadway.

Yngre lesere forbinder henne gjerne med de selvbiografiske oppvekstromanene om Elsi Lund: Små nøkler, store rom (1988), Poplene på St. Hanshaugen (1991) og Elsi Lund (1994). Trilogien utgjør for meg og mange andre et av høydepunktene i hennes forfatterskap. Bøkene kom i fjor ut i nye utgaver. Elsi Lund finnes også som lydbok, innlest av Tone Danielsen. I tillegg er flere av hennes øvrige utgivelser tilgjengelige som lyd- og ebøker på Storytel og som tradisjonelle lydbøker. Bjørg Viks bøker er oversatt til nærmere 30 språk, inklusive russisk og kinesisk.
Listen over litterære priser som Bjørg Vik har mottatt, er imponerende:
1972 Riksmålsprisen
1974 Aschehoug-prisen
1979 Kritikerprisen
1982 NRKs hørespillpris
1982 Cappelenprisen
1987 Doblougprisen
1988 Bokhandlerprisen
1992 Ibsen-prisen
1996 Amalie Skram-prisen
2001 Oslo Bys kunstnerpris
Tre ganger nominert til Nordisk Råds Litteraturpris

Gratulerer med dagen!

Det er denne tyngden i lufta, denne tyngden i nakken,
dette presset over skuldrene. Det er disse svarte
svalene som flyr gjennom meg helt fra morgenen av,
sneier hjertet med vingespissene.

Det er slitsomt å være menneske, det er vanskelig. Det
er alle disse ordene. Alle disse knutene du knyter på
setningene mine. Alle disse setningene som floker seg
i nøster under senga mi om kvelden.
Alle disse nøstene som snører seg inn i hodet mitt
hele natta igjennom.

Det er derfor jeg misunner trærne som bare kan la
fuglene fly denne vidstrakte himmelen som kan
favne om alt sammen uten et eneste ord.

Gro Dahle gir denne uken ut novellesamlingen Amerika. Hun debuterte i 1987 og skriver bøker både for barn og voksne. I år har hun vunnet en rekke priser, blant annet Triztan Vindtorns poesipris og Kritikerprisen for barneboken Akvarium. Dette diktet er hentet fra diktsamlingen Alle Fugler (2007).

(Foto Heidi Hallseth – Kvitebjørn Foto as)

Da Caroline Kaspara Palonen ble kastet ut på dypet
i det virkelige liv, fant hun også romanen sin.

Hun er 31 år gammel, det vil si yngre enn de fleste debutanter. Likevel er Caroline Kaspara Palonen nå klar med sin tredje roman. Hun kommer jevnlig med bøker og får gode kritikker. Det er de beste tegnene på at et solid og viktig forfatterskap er i emning.

Beatrice i den nye romanen Det er mitt hav er en tilsynelatende vanlig ung kvinne med en nyetablert småbarnsfamilie, men inne i henne begynner de skikkelig store stormene å herje. Det handler om de viktige spørsmålene, om hvem man er og vil være, hvordan man vil leve, hva man er villig til å godta og ikke, og hva med kjærligheten og samlivet. Caroline Kaspara Palonen skildrer disse tingene med humor og stor dybde.

Tittelen på boka er «Det et mitt hav», men hovedpersonen i boken din oppfatter jeg ofte som søkende og usikker. Hvorfor den sterke tittelen?
Den har en tyngde som jeg liker. Det speiler identitetskampen som jeg tar for meg i dette prosjektet. På et tidspunkt i romanen sier Beatrice «Det er mitt hav». For å si noe sånt tror jeg man må være søkende. Hvis ikke ville man kanskje heller ha sagt «Havet er for alle», men det ville vært en kjedelig tittel og et kjipt utgangspunkt. Havet er stort og åpent. For Beatrice tror jeg det representerer muligheter. Det er ei motsetning til det etablerte livet. Det lar seg ikke kontrollere av mennesker. Havet har også preget boka i form. Jeg har forsøkt å ivareta det bevegelige som jeg forbinder med hav. Tittelen kan sikkert virke litt stormannsgal når den står der helt alene. I begynnelsen var jeg veldig usikker på hva romanen skulle hete. Nå er jeg glad for at jeg valgte denne tittelen. At den ikke beklager seg selv. Ser ned i bakken. Det vil den ikke!

Dette er den tredje boken din, og da kan det virke som om du virkelig har landet i at det er dette du ønsker å holde på med her i livet. Hvordan tenker du rundt begrepet forfatterskap?
På dårlige dager kan jeg tenke at jeg sikkert hadde fungert bedre i helsevesenet, men det pleier å gå over. Når jeg skriver tenker jeg lite på det jeg har gjort før, og lite på hva jeg har tenkt å gjøre i fremtida. Men jeg er glad for at dette er min tredje bok. Jeg er over den der første veldig usikre fasen. Dette er et yrke som helt sikkert vil by på mange usikre faser. Men det er litt av spenninga, og det er sikkert ikke helt tilfeldig at jeg har endt opp som forfatter.

Når du ser bøkene dine samlet. Føler du at du har et prosjekt som binder dem sammen?
Jeg opplever at det alltid må være et jeg mot røkla. Dette jeg-et må stå utenfor og se inn. Denne sidelinje-posisjonen har så langt vært helt avgjørende. Det fjerne som kan oppstå i det som tilsynelatende skal være nært. En stille trass mot det konvensjonelle som ofte styrer livene våre. En undersøkelse av hva disse kan gjøre med enkelte av oss. Det planløse i møte med forventninga om at alle skal gå rundt med en overordnet plan for sine liv.

Du bor i Harstad. Hvordan er det å skrive der? Føler du at det å bo i en liten by gjør deg til en bedre forfatter?
For meg fungerer det bra å bo i en liten by. Det er lett å holde fokus her. Jeg er av typen som dessverre ønsker alt for mange distraksjoner velkommen. Heldigvis har jeg også en veldig streng sjef i meg. Denne sjefen straffer meg hvis jeg bruker for lang tid inne på et kjøpesenter, eller hvis jeg snakker for lenge i telefonen. Da jeg bodde i Bergen var jeg ikke så produktiv som jeg ønsket å være. Jeg forsvant litt i alt som skjedde rundt meg. Her nord har det ikke vært noe problem å få skrevet. Livssituasjonen min har noen ganger gjort det til ei utfordring å få skrevet så mye som jeg ønsker, men det er noe annet. Sjefen sier det er greit så lenge det dreier seg om familie og livshåndtering. Kjøpesentertimer kommer jeg ikke unna med.

Hvordan pleier du å ha det rundt deg når du skriver?
Det varierer veldig. Noen ganger skriver jeg på biblioteket. Noen ganger hjemme. Noen ganger på Hurtigruten. Noen ganger på syrommet til bestemora mi. Og noen ganger på kafé. Ganske ofte på kafé. Nå er jeg litt lei av å virre rundt. Til høsten blir det kontorplass, og forhåpentligvis større ro rundt skrivesituasjonen min. I likhet med Beatrice, hovedkarakteren i Det er mitt hav, skal jeg jobbe i et kontorlandskap. Jeg gleder meg til å ha noen å spise lunsj med. Å skrive er det eneste jeg virkelig vil, men jeg må innrømme at jeg har lengtet litt etter strukturen som et vanlig arbeid gir.

Du har advart i et annet intervju om at dette blir enda en bok om en ung kvinne på et mørkt sted i livet som prøver å finne ut av ting. Kan du beskrive dette mørke stedet?
Hver roman jeg skriver er et forsøk på å beskrive det der som jeg kjenner på, og ser rundt meg, men som jeg vet at ikke kan beskrives. Sånn tror jeg nok det er for mange forfattere. Man vet det allerede når man begynner å skrive, men likevel må man. Det er kanskje ikke så mørkt som jeg skulle ha det til i det intervjuet. Ikke nødvendigvis mørkere enn det livet kan være noen ganger. Kanskje halvmørke er et ord som passer bedre. Romanen er tredelt, så da befinner hovedkarakteren min seg i så fall på tre mørke steder i livet. Jeg tror egentlig det handler mer om at jeg har laget en karakter som har et elastisk tankesett, og som bærer på en stor sensibilitet. Jeg ga henne ei tilsynelatende trygg ramme. Likevel føltes det som jeg sendte henne ut i verden uten mulighet til å forsvare seg. Så ga jeg henne kunsten som en livbøye. Underveis i skrivinga tenkte jeg noen ganger at det var den som drev henne vekk.

Et sted i romanen får hovedpersonen et sammenbrudd, og da skjer det også noe med språket som er fantastisk synes jeg, det bryter på en måte sammen med henne. Jeg lurer på: Hva skjedde med deg når du gikk inn dit i skrivingen?
Jeg ble overraska og følte ubehag, men jeg måtte dit. Jeg skriver ofte rene og enkle scener og trives i det minimalistiske. Det ivaretar det gåtefulle og skaper rom for leseren, men i det siste har jeg tenkt at det også kan være feigt å bli værende der bare fordi jeg vet at jeg får det til å fungere. Jeg har vært mer i direkte kontakt med det indre denne gangen. Det har vært veldig spennende å oppdage hvordan språk og karakter henger sammen. Da jeg var student ved Forfatterstudiet i Tromsø kom Stig Sæterbakken på besøk som gjesteleser. På tavla skrev han: JEG=SPRÅK. Jeg noterte det pliktoppfyllende ned i notatboka mi uten å skjønne hva han mente. Å skrive denne boka har gitt meg større forståelse for den påstanden. Romanen begynte med at jeg så et fotografi av ei dame som sprang gjennom et landskap. Jeg tenkte: Hvorfor løper du? Hva er det du løper fra? Det ble mitt utgangspunkt for å skrive denne romanen. I ansiktet til denne dama lå en større desperasjon enn det jeg tidligere har jobba med. Hun var pressa av noe der ute. For å utforske det kunne jeg ikke tviholde på den skrivemåten som bare forholder seg til overflata. Å beskrive sammenbruddet krevde noe annet. Kort tid før jeg starta på denne boka ble livet mitt lagt i hendene til et ukjent menneske. Hun sa: Du skal ikke være redd. Jeg skal ikke kaste deg ut på djupa. Men så gjorde hun det. Jeg tror jeg har utsatt Beatrice for noe av det samme. Jeg kastet henne ut på djupa. Jeg trengte å finne ut om hun ville klare seg.

Hvordan føler du at det å skrive påvirker følelsen av hvem du er?
Skrivinga er en veldig viktig del av meg. Å skrive får meg til å føle meg mer gyldig i verden. Det betyr ikke at det er sånn. Kanskje gjør skrivinga meg mer fraværende, men sånn liker jeg ikke å tenke. Menneskene rundt meg sier at jeg er mest harmonisk når jeg skriver kontinuerlig.

Følger skrivingen og livet deg parallelt? Når du forandrer deg forandrer skrivingen seg og omvendt?
Ja, sånn tror jeg det er. Sånn vil jeg også at det skal være. Jeg lar dagene mine farge tekstene. Jeg lager sjelden en plan for hva som skal skje. Sånt kan jeg ikke drive med. Jeg vil skrive og oppdage underveis. Jeg vil ikke ha en plan.

Hva slags bøker og forfattere liker du selv å lese?
Jeg leser for det meste skandinavisk samtidslitteratur. Har så langt i liten grad tatt inn verdenslitteraturen. I sommer har jeg fått lest en del. Bøkene til Josefine Klougart, Ingvild Burkey og Sylvia Plath har gjort inntrykk.

 Har du en bra bok å anbefale?
Om mørke av Josefine Klougart. Det er en bok som utfordrer tankene jeg noen ganger har om hvordan en roman bør se ut. Den minner meg på om hvor viktig det er å skrive en roman som er ens egen.

Caroline Kaspara Palonen feirer boken på Bakerinnen i Harstad 8. oktober kl. 20.

ÅRETS ROMANBEGIVENHET. Jonathan Franzens «Renhet» kommer på norsk bare to uker etter originalen. Foto: Watter Al-Bahry

Jeg elsket Jonathan Franzens gjennombruddsroman Korrigeringer (2001). Vinduets anmeldelse sammenfaller bra med min egen opplevelse av hvorfor, men aller best husker jeg portrettet av patriarken Alfred som oppløses av Parkinsons, og the rise and fall av kvikke, dumme, kåte Chip som collegeprofessor og seksualskandale. Gjennom nærbildet av Lambert-familien tegnet det seg samtidig et panorama av oppgangstidene på 90-tallet.Franzens nye roman, Renhet, er en dørstopper – akkurat som Korrigeringer og Frihet (2010). Det personlige er fortsatt politisk og det politiske personlig. Men det personlige er blitt mer personlig, avstanden til romanfigurene er blitt mindre. Selv om en del er uenige med meg – mer om det siden – så gjør dette i mine øyne Renhet til en overbevisende, troverdig roman.

Litterær ingeniørkunst
Renhet begynner som historien om Pip, som har en drittjobb, et enormt studielån og bor i et squatterhus med Occupy-bevegelsen i the Bay Area, med moren sin og alle problemene hennes som en regnsky av dårlig samvittighet like over hodet. Hun lar seg overtale til å ta en praksisplass i Sunlight Project i Bolivia, en Wikileaks-lignende affære startet av Andreas Wolf. Kapittel 2 dreier seg om hans rebelske østtyske ungdom – troverdig beskrevet av germanofile Franzen, som snakker flytende tysk etter flere utvekslingsopphold.

I kapittel 3, 4 og 5 møter vi Leila Helou, gravende journalist i Denver Independent, grunnlagt av Tom Aberant med en $20 millioners-gave han har fått fra … ja, fra noen som skal spille en sentral rolle i Renhet. Tom Aberants nære forhold til Andreas Wolf, og til Pip og hennes familie, rulles opp i de siste kapitlene. Jeg tror faktisk alle de sentrale personene i boka holder minst én viktig hemmelighet skjult for minst én av de andre. Den litterære ingeniørkunsten gir boka framdrift, uten at det virker billig – det kommer som resultat av god framkomstmiddelskonstruksjon av beste tysk-amerikanske merke. Oppbyggingen understreker hvor sammenvevd alle er, og hvor at Andreas’ evige solskinnsprosjekt er utopisk. Dessuten avhenger ikke romanen av at leseren ikke får innsyn i en eller annen fiks hemmelighet før mot slutten. Klarer du ikke lese romanen før du vet mer av hva som skjer? Værsågod. Du ødelegger ingenting.

Troll som sprekker
Så hva er «temaene» i romanen? Informasjonsflyt vs fortrolighet? Åpenhet og renhet vs skitne hemmeligheter? Mediekulturens behov vs personlige behov? Selv om man kan utlede en hel del teorier om sammenhengen mellom disse begrepene som karakterene i boken, og kanskje Franzen, kunne sagt seg enig i, så er dette er en roman, og ikke en fagbok. Ta den Assange-aktige Andreas Wolf, som får tilgang til Stasi-mappa si som en slags avskjedsgave fra sin høyt plasserte far akkurat i det Øst-Tyskland begynner å bryte sammen. Han lover å ikke forsyne seg av originalene, men akkurat det løftet driter Andreas Wolf grundig i. Grunnen er ikke spesielt edel: han er livredd for å bli avslørt for et mord. Han slipper unna fordi han tilfeldigvis møter et TV-team i det han kommer springende ut fra arkivet, og gir en impromptu liten angrep-er-det-beste-forsvars-tale om viktigheten av å avsløre det øst-tyske diktaturet: «Dette er et land fullt av betente hemmeligheter og giftige løgner. Bare det sterkeste solskinn kan desinfisere det!» Enter The Sunlight Project.

Om Andreas Wolf hadde vært et tankeeksperiment i en filosofibok, så hadde The Sunlight Project vært et eksempel på én måte å tenke på troverdighet. Verdens Snowdener, Assanger, varslere, alle verdens små og store WikiLeakere passer på at dulgte interesser kommer til overflaten, at informasjon deles, at troll sprekker. De troverdige er de som tåler å få skittentøyet luftet. Man stoler på dem som ikke har hemmeligheter.

Men Andreas vet så alt for godt at hemmeligheter også er det som fører til fortrolighet. «Jeg skal si deg det,» sier Andreas til Pip, som han midt inne i den bolivianske jungelen er begynt å føle seg ganske så tiltrukket av, «at det er vanskelig å stole på noen som ikke har hemmeligheter.» Så holder han faktisk en liten forelesning om temaet: «Du trenger nærhet til andre mennesker. Og hvordan oppnås nærhet? Ved deling av hemmeligheter.» Andreas har et stort behov for å avsløre og et enormt behov for intimitet som utspiller en konstant liten krig i skallen.

Noe av det som gjør Renhet til stimulerende lesestoff er nettopp at den vekker til live debatter jeg ikke blir ferdig med. Kanskje jeg undervurderer hvor stort rommet for hemmelighold fortsatt er i internettets tidsalder, for eksempel? Klart jeg har ufattelig mye lettere tilgang til informasjon om hvordan beskjentskapene mine fra tredve år siden ser ut og hva de jobber med. Men hva vet jeg om hvorfor de valgte som de gjorde, eller hva de tenker på nå? Hva er historien bak de smilende feriebildene de legger ut? Mer data krever også enda flere koblinger, og i informasjonskaoset vi lever i er det rom for stadig nye små gjemmesteder for hemmeligheter. Som tilfluktssted fra hverdagen eller som kariesangrep, avhengig av om du er Baktus eller tannbørsten.

Det er også mange stimulerende referanser, selv om det ganske raskt kan føre den teoribevisste leser inn i en hel del raske konklusjoner. Handler romanen egentlig om renhet (siden det er tittelen og navnet på hovedpersonen)? Pip er navnet på hovedpersonen i Dickens’ Great Expectations: Hva er likhetene mellom dem, eller mellom Dickens’ Bildungsroman og Franzens? Og hvorfor har moren til Pip fått navnet Penelope, som Dagsavisen anmelder skrev i en ulykksalig mix-up av Ødipus og Odyssevs, «etter kvinnen som i myten venter og venter på Ødipus, mannen som dreper sin mor for å ekte sin far. Franzen gjør det kanskje (?) med et slags glimt i øyet, men det føles passé likevel.» (Rettet versjon her, originalt sitat her.) Poenget er vel snarere at det er litt «passé», eller i alle fall litt skolestilsk, å lese denne romanens mange referanser som en nøkkelroman, som om teksten består av referanser som, om man tegner et diagram, kan spare en for å lese selve romanen.

Romanen – nesten rett
I mange år leste jeg mye heller fagbøker enn romaner. «It is better to be clearly wrong than almost right,» sa foreleserne mine når jeg skulle skrive papers på universitetet, og fagbøker var stort sett clearly right på en del ting og clearly wrong på andre. Romaner hadde alltid nesten rett – rett på en så veldig indirekte måte. Det er helt sikkert mye problematisk med Renhet. (Om du er interessert, så er det nok av referanser i Gawkers anti-sympatiske anmeldelse Jonathan Franzen’s Purity is an Irrelevant Piece of Shit, som er symptomatisk for Hatchet Jobs-stilen i anglo-amerikansk anmelderi; eller i Columbia-prof Nicholas Dames mye smartere Franzen Makes Nice, som i mine øyne leser hele romanen, nøkkelroman-aktig, som et naivt forsvar for «niceness».)

Men Renhet minner meg, som The Corrections en gang gjorde, om hvorfor jeg orker å lese romaner i det hele tatt. Det er ikke for å bli belært om hvordan verden, eller jeg selv, henger sammen. Den forferdelig søte og smarte Terri Gross forsøkte å få Franzen til å forklare hva han egentlig ville si med Renhet i en episode av NPRs All Things Considered. (Diskusjonen oppstår på ca. 17:00.) Franzen svarte det eneste fornuftige: «If there are things that I can only talk about in symbolic form and in a made-up story, then it would kind of defeat the purpose of writing a novel if I could give you a list of what those things where and how I worked with them.» Sorryborry. Hilsen Romanen.

Dickens med mennesker
Som jeg husker de første sidene jeg leste i Korrigeringer! Men jeg husker like godt en venninne som jeg forsøke å proselytisere for, men som ikke lot seg omvende. «Franzen er full av seg selv,» sa hun. «Han er ett eller annet sted oppi der [oppovervinking med henda] og ironiserer over alle karakterene sine.» En arrogant forståsegpåer av en lenestolsgeneral, som sender karakterene sine ut som infanteri for å slåss på romanens slagmark! My boy Franzen!

Kanskje var det noe i det. Iallfall spilte innvendingen på repeat i pannebrasken gjennom hele lesningen av Frihet. Under Renhet var den borte for meg. (Selv om ikke alle er enige. Franzen-bashing er en egen ting i UK og USA.)

James Wood, i en svært positiv anmeldelse av Korreksjoner i the Guardian i 2001, mente at Don DeLillo, en av forfatterne Franzen både er påvirket av og skiller seg fra, i Underworld (1997) hadde skrevet «a Dickensian novel without any humans in it». Franzen skrev i alle fall Dickens med mennesker, mente Wood. (Temaet er deilig utviklet i «Against Paranoia: The Case of Don DeLillo» i Woods første essaysamling.)

Så er det vel det vel det lille menneskelige aspektet, det som James Wood så i Korrigeringer og som venninnen min aldri fant, som er ennå tydeligere i Renhet. Franzen har skrevet en sterk og morsom idéroman med menneskene tilbake på plass, med sol og regn og skittent og rent og et helt broket opptog av folk å være enige eller uenige med. At romanen ikke er perfekt er én ting, men om det er en påminnelse om hvorfor man leser romaner i det hele tatt, ja, så er det godt nok for meg. Hei, venninne: Det kommer et eksemplar i posten.

Les, les, les. Les alt – søppel, klassikere, bra og dårlig, og se hvordan de gjør det. Akkurat som en snekker som jobber som lærling og studerer læremesteren. Les! Det kommer til å trekke inn i deg. Deretter skriv. Hvis det er bra, finner du det ut. Hvis det ikke er det, kast det ut av vinduet.
William Faulkner

Ukens selfie!

Mandag denne uka, på selveste valgdagen, gikk første versjon av manus av sted til min redaktør Anders Heger, som ekspederte det videre til eksterne konsulenter. Så har jeg to uker på meg før jeg får beskjed av en liten gruppe svært oppegående individer om jeg har – som jeg håper – skrevet høstens smarteste og morsomste krim, eller om det bare er ræl. Og, hvis det er ræl: Om det kan reddes; om det fins noen stumper å berge.

I innspurten har jeg også fått hjelp av vennlige mennesker som har fortalt meg om gravferdsskikker, politisamband ved spaning og hvordan man bygger en tennisbane. Dessuten har jeg fått befare Krypten på Vestre Gravlund. Om alt annet slår feil, har jeg altså lært litt. Det kan hende man ikke skal kaste garnet sitt for langt ut. Brecht skrev i sin tid skuespill som først og fremst var ment å forandre skuespillerne. På den annen side: Mange forfattere sier at de først og fremst skriver for seg selv, likevel insisterer de på å bli utgitt.

Mens konsulentene leser, skal jeg tegne kart over åstedet, den store eiendommen ovenfor Besserud stasjon hvor mye av handlingen utspiller seg. Denne eiendommen er en fiksjon, jeg har plassert den på et sted hvor det nå fins fancy terrasse-rekkehus og skau. For å løse oppgaven sjangerriktig, har jeg funnet frem gamle kriminalromaner med kart: Dickson Carr, Queen, Rawson. Hører iblant at krimlesere liker kart. Det, og en liste over karakterene. Voodoo på vestkanten har i likhet med sine forløpere begge deler. Hvis det er ræl, skal det i hvert fall være gammaldags ræl.

Onsdag 23. september er det Oslo-premiere på Willie Nelson kjente mor mi, en monolog skrevet rundt WN’s sanger. Med Håvard Bakke og band. Skal ikke si noe om teksten eller hvem som har skrevet den, men Bakke og bandet og låtene er suverene. Spiller bare noen få dager på Chat Noir. Noe å unne seg.

VALGET 1
En takk til de 40 % av det norske folk som holdt seg hjemme og sørget for dette resultatet.

VALGET 2
Høyre gjorde ifølge Erna Solberg et dårlig valg fordi de ikke fikk frem sin politikk. Altså det motsatte av stortingsvalget i 2013, da Høyre gjorde et godt valg av samme grunn.

SKATTESYSTEMET
Det må være lov å gå inn for eiendomsskatt selv om man vil tape penger på det. Akkurat som man kan tjene penger på fradragsregler man er mot.

SPILLKVELD
Du kan fortelle gjestene dine at du har lest gjennom Bezzerwizzer-kortene og pugget svarene, men ingen tror deg selv om det er sant.

LEST
Morrissey: Autobiography
Dickensk oppvekst, ambisjoner, smålighet, hevn. Sidevendende vakkert skrevet.

Goblet: Den som later som lyver
Intens, vakkert malt/tegnet (olje og fettstift) og tidvis ugrei tegneseriebok om kålete familieforhold og et vanskelig kjærlighetsforhold. Og spøkelser.

SETT
Ravatn: Fugletribunalet (Det norske teatret)

Oppsetningen svikter ikke boka. Vittig og intenst. Som Hitchcock for scenen. Med avkleddhet. Så ut som om de hadde trent, gitt.

Sayers: Murder Must Advertise (episode 1 og 2)
TV-serien fra 70-tallet, med Ian Carmichael tjue år for gammel for rollen som Lord Peter Wimsey. Et tilfelle av dobbel nostalgi: Den sjarmerende klumpete syttitallsfremstillingen av nittentyvetallet. Med den avslappede rasismen utelatt. Reklamebransjen og et usunt partymiljø. For et annet og vel så underholdende bilde av sistnevnte, se filmen Bright Young Things – regi: Stephen Fry – basert på Evelyn Waughs roman Vile Bodies.

HØRT
Ensemble Musikfabrik: Partch/Deathprod/Steen-Andersen
De kom, de klunket, de vant. Harry Partch konstruerte sine egne instrumenter og skrev musikk for dem. Mikro-tonal sådan, som jeg tror betyr at de finner toner mellom dem som fins på et piano. Jeg pleier få med meg en konsert i løpet av Ultima-festivalen, og i år ble det heldigvis denne. Veloppdragent og godsært.

IKKE LEST
Lundestad: Alle er dumme

Beate Grimsruds nye roman «Evighetsbarna» hylles av svenske kritikere. Nå er den klar på norsk. (Foto: Ulrica Zwenger).

Hovedpersonene i «Evighetsbarna» er ensomme og følger kanskje ikke oppskriften på et suksessfullt voksenliv. Likevel er de sterkt knyttet til venner, steder og ikke minst kjæledyrene sine. – Man må ha tid til ikke å vite og til å føle seg utenfor, sier forfatter Beate Grimsrud.

Bestill boken.

Du begynner boken med en synsvinkel fra universet. Jeg glemmer ofte det at jeg er en liten person i et veldig stort univers. Tenker du på det ofte?
Det å skrive og kunne skape personer får meg til å tenke på det. Vi er mange, men jeg kan skape så vi blir enda flere eller enda flere blir sett. Jeg tenker at det er rart at en bok finns inni meg. Hadde jeg ikke skrevet den hadde jeg ikke selv fått vært med på en opplevelsesrik reise. Jeg leser gjerne fysikk og tenker akkurat nå over begrepet uendelighet.

Kan du klare å gjøre det uten å bli svimmel?
Debutboka mi heter; Det fins grenser for hva jeg ikke forstår. Det er det jeg holder på med; å vie (eller må jeg si tøye ut eller gå over) grenser. Så nesten hver setning jeg skriver gjør meg svimmel eller som oftest tilfredsstilt på en fysisk måte. At jeg er liten i sammenhengen gjør meg ikke så redd. Jeg kan likevel tenke at det gjør en forskjell hva jeg tenker.

Hovedpersonene i boken din lever på en måte som gjør at de ikke går helt inn i det voksne hverdagslivet til folk rundt dem. Hvorfor ville du skrive om dem?
Tror ikke jeg valgte dem. Tror jeg ble valgt.

Er de mer barn enn andre såkalte «voksne mennesker» tenker du? Har de mindre kontroll over livene sine?
Jeg tror at vi alle er et evighetsbarn. Bare det at det syns bedre på noen. Det er vel det mange prøver å skjule; svakhet, ensomhet og barnslighet. Jeg tror mer og mer på mennesker som underpresterer litt.

Er de mer ensomme?
Nei, absolutt ikke. Ensomhet er noe alle føler og må føle. Det inngår i vilkåret å være menneske. Booker du opp kalenderen din for ikke å føle ensomhet er du helt feil ute. Det er fint å være litt ensom sammen med andre også.

Du skriver om dem med en veldig sympati. Føler du et slektskap til dem?
Jeg lever et veldig sosialt liv selv. Men jeg har tid når jeg arbeider til å tenke over hva det vil si å være menneske. Jeg pleier å si når noen spør om det er selvopplevd, at jeg har opplevd det når jeg skriver. Jeg går inn med hele følelsesregisteret mitt i dem jeg skriver om. Som Ekelöf skrev: Det som är botten i dig är botten också i andra. Så jeg kjenner meg igjen og føler med dem.

Jeg kommer til å tenke på et intervju som artisten Morrissey gjorde med ungdomsnettstedet Rookie for noen år siden. Der sier han: “I am still my teenage self. If you think that we all step through a door marked Adult, or that we sign a Grown-Up Document, you’re quite wrong. We remain as we always were, and that, alas, is one of life’s many nasty tricks.”
Jeg er enig i at vi er den vi var. Men jeg føler også nå når jeg blir eldre at noe tilkommer. En ro og faktisk et dyp jeg ikke hadde før. Jeg klør i fingrene og surrer i hjernen etter å få utnytte det til å skrive. Så jeg håper jeg har mange bøker foran meg.

Noen ganger tenker jeg at forestillingen om at man er voksne er en stor kollektiv løgn og en illusjon som skaper mye følelser av utenforskap, som om det å være voksen betyr at vi kan kontrollere livene våre. Hva tror du?
Jo, en kollektiv løgn er det nok. Men vi er veldig flinke til å tilpasse oss. Vi sier ikke som voksne det vi ville sagt som barn. De fleste av oss kan holde noen følelser mer tilbake som misunnelse og sinne. Men følelsene finns der nok. Vi har bare blitt sosialisert. Når ingen viser følelser kan alle lett tro at de andre ikke har dem og føle seg utenfor. Jeg tror at det å skape kontroll opptar veldig mange. At det er det vi holder på med, planlegger og tenker på fremtiden. Det å være voksen må jo handle litt om å planlegge for at de skal fungere med relasjoner til barn og andre, men å helt tette til tilværelsen med et skjema tror jeg blir feil. Man må ha tid til ikke å vite og til å føle seg utenfor.

Hva med kjærlighet? Er det en slags redning? Kan kjærligheten gjøre barn om til voksne mennesker?
Kjærlighet er jo en følelse som vi har med oss fra barndommen, elske og bli elsket, så den er ikke så voksen tror jeg. Men skal det fungere i et forhold må man både gi og ta og det kan kreve en del av en som mange curling barn (de som er dullet frem) ikke helt er forberedt på. Mange barn har fått gi mye, men mange har det ikke og da kan det at kjærlighet også krever noe av deg komme som en overraskelse.

En hovedperson i boken har et nært forhold til katten sin, og en mindre karakter går tur med hunden hennes som har forsvunnet. Hvorfor er dyrene så viktige for dem?
For mange er forholdet du har til et dyr det viktigste forholdet du har i livet ditt. Jeg tenker av og til på hvordan folk før i tiden holdt ut under fattige forhold og gjør det på andre steder i verden i dag. Da kan jeg tenke at nærheten til dyrene betydde og betyr mye. Jeg kan føle kinnet mot en varm kumage. Da snakker vi nærhet.

Har du selv et dyr eller har du hatt et dyr som betydde mye?
Jeg hadde en katt en gang som forsvant da den skulle føde og kom aldri tilbake. Jeg elsket den grenseløst. Den fikk vite mye om meg og jeg prøvde å forstå noe av den.

Hva skjer med deg når du har skrevet en hel bok om disse menneskene og har satt punktum? Savner du dem?
De fortsetter å finnes hos meg. Lydia, Anders, Eli, strengteoretikeren og alle evighetsbarna lever.

Terje Dragseth er aktuell med langdiktet «Jeg skriver språket» (Foto: Anna Julia Granberg).

Kjøp boken.

[..]
Språket
Som er som alt skriver jeg
med min muskel av sol og natt
natta er også en sol

Lautréamont skriver jeg inn i dette forordet til framtidas bok
og skriver mine memoarer med blindeskrift
sånn at alle kan se mørket

jeg skriver
Sokrates
spør: hva er en god gjerning
de gode gjerninger gjøres i det skjulte

Jeg skriver språket om å åpne
det samme som å falle
åpen bevissthet
åpen død

jeg skriver sangen og forvandling i alt som lever
jeg skriver
takknemlighet om morgenen og sorg i april
jeg skriver
åpne
for det som er av alt

Jeg skriver språket om å bli sett
av sin mor sin far sin bror sin neste
å bli til det å bli sett
skriver jeg
for vi er synlige i vår ensomhet
vi er synlige og elsket
i  vår felles ensomhet

Jeg skriver språket om det synlige

Jeg skriver
når himmelen revner
hvor er du
langs ødslige veier?
over boulevarder og het asfalt?
eller under en snøtung gran?
jeg skriver
når himmelen revner kan ingenting skjules
da vil alt oppstå
og forgå

snø ned
skriver jeg
til jordens fred
til krig og aske

snø
som
snø
som

snø
skriver jeg
[…]

Terje Dragseth (f. 1955) er forfatter, poet og musiker. Han har siden debuten med Offerfesten (1980) utgitt en rekke bøker som har befestet hans posisjon som en av våre mest innovative og tydelige poeter.  Dette er et utdrag fra hans nye langdikt «Jeg skriver språket».

– Det er mine øyne. Mitt blikk. Min indre verden.

Om Amerika, en novelle-roman

Mange tror at forfattere har masse fantasi,
at forfattere er sprekkfulle av inspirasjon og gode historier og anekdoter!
Og noen er sikkert det.
Men ikke jeg.
Jeg er ikke god på ideer og ikke på lange linjer og store fortellinger.
Jeg er ikke god på å bygge opp plott, strukturer og handling.
Jeg husker ikke vitser og historier, bruker opp poengene for tidlig,
klarer ikke hale ut en oppbygging, utnytte et vendepunkt.
Og jeg har heller ikke noe særlig fantasi,
klarer ikke finne på ting eller konstruere drama,
klarer ikke lage morsomme og spennende typer.
Og jeg er heller ikke særlig god på å etterligne andre.

Men jeg har detaljer.
Jeg har observasjoner.
Små biter. Fragmenter. Ting.
Jeg har minner om situasjoner, steder, lukter, følelser, personer.

Det er først og fremst de små tingene, gjenstandene,
de hverdagslige, kjedelige, alminnelige hendelsene
som jeg er opptatt av, de helt alminnelige, bagatellmessige katastrofene
som skjer overalt hele tiden.
Jeg finner ikke på noe.
Det er kanskje noe jeg har sett eller hørt,
kanskje noe jeg husker,
jeg plukker det opp, legger merke til det, tar det fram.
Og plutselig oppstår noe mer,

Jeg tror på disse detaljene.
Jeg tror på relasjonene som oppstår mellom disse detaljene.
For meg ligger historiene forankret nettopp her,
i bitene,
i disse pekerne.
For meg er det interessant å legge utover detaljer,
fordele brikkene utover flaten,
og så oppstår det en helhet, et større bilde,
og historien vil begynne å fortelle seg selv.
Sånn sett stoler jeg på detaljene.
Jeg vet ikke hvor jeg skal, jeg har ikke noen retning eller idé eller situasjon,
men detaljen har allerede noe i seg,
en kime, en begynnelse,
og hvis jeg har en liten samling detaljer
som jeg frør utover arket,
så er jeg allerede på vei.
Og ut fra dette potensialet som ligger i disse detaljene,
blir det en situasjon og det oppstår en fortelling
som jeg ikke helt visste var der fra begynnelsen av.

Det er spennende også for meg,
hva som kommer, hva som oppstår.

Ofte velger jeg andres situasjoner, hendelser, detaljer.
Men av og til velger jeg mine egne.
Slik som i denne novellesamlinga mi: «Amerika».

Den er basert på minner og observasjoner fra mine år som barn i Amerika.
Steder og detaljer og hendelser er i stor grad mine egne.
Fireflies. Poison Ivy. Meatloaf. Lukten av pannekaker.
Et ekorn på plenen. En robin. Et tog i en bakhage.
En langstrakt hvit hval med stor panne. En ape på et bilde i en bok.
Det er meg og ikke meg.
Jeg vrir på det.
Det er ikke moren min, men en annen mor.
Og det er ikke faren min.
Det er ikke lenger huset vi bodde i.
Det er ikke naboene.
Ikke guttene i nabolaget.

Men det er meg allikevel.
Det er mine øyne. Mitt blikk. Min indre verden.
Jeg er den lille jenta som vokser opp i Amerika,
denne sure ungen, denne usikre ungdommen og etterhvert den unge voksne,
selv om omgivelsene ikke stemmer,
selv om sammenhengen er forskjellig,
selv om relasjonene er fordreide,
selv om situasjonene som vokser fram forteller en annen historie,
selv om mange av tingene som skjedde, ikke skjedde slik i det hele tatt og ikke der og ikke da,
så er det allikevel grunnlaget
for disse novellene
som henger sammen i en tråd.

Dette Amerika-materialet mitt
har jeg visst at jeg på et eller annet tidspunkt kom til å bruke.
Ikke fordi det er store historier her.
Det er ingenting spektakulært her,
ingenting utover det ganske alminnelige,
men jeg har hatt med meg disse detaljene i så mange år,
gått og lukta på det, kjent på det i smug,
og visst at detaljene var der og at jeg ville kunne anvende dem på et tidspunkt,
men jeg visste ikke til hva.

Jeg søkte hvert år om et reisestipend til Amerika.
Jeg trengte å aktivisere detaljene, få mer kontakt med dem,
men jeg fikk ikke noe reisestipend,
så jeg utsatte Amerika-prosjektet ett år til og ett år til.
Det hastet ikke med dette.

Men så fikk jeg et arbeidsstipend,
og det brukte jeg både til å reise og til å skrive.
Og da kom «Sannibel Island» og «Everglades»
ikke fordi det var noen situasjoner
som var akkurat slik,
som jeg husket,
men fordi landskapet og luktene og stedene ble igangsatt i meg.

Noe begynte å arbeide, noe begynte å reise seg,
noe begynte å rulle i meg. En bevegelse, en vekst.
Og jeg fikk ideer og skreiv til ideene,
skreiv minnene, skreiv situasjoner jeg husket,
men det ble ikke bra og kunne ikke brukes.
Jeg måtte tilbake til detaljene igjen,
løse opp historiene
og begynne på nytt,
begynne før historiene,
begynne nedenifra, begynne før ordene, til bare lyden av ordene, følelsen av ordene.

Jeg dro tilbake til Amerika i det amerikanske språket, i amerikansk litteratur.
Leste meg tilbake, så språket som en gang hadde omgitt meg på alle kanter,
igjen fylte hodet, skapte vegger og rom av språk.

Og da begynte jeg på nytt
med å skrive ned observasjoner av landskap, av luft, av tøy, av rom, gulv, seng,
skyve ideene til side, skyve vekk linjer og mulige fortellinger og minner,
og la detaljene finne fram til hverandre og relasjonene mellom dem oppstå.
Først da ble prosjektet et prosjekt.

Det har tatt et par år å få disse tekstene fram og på papir.
Men det er tekster som det har tatt mange flere år å få fram hit allikevel.
Tekstene er ikke selvbiografiske
selv om jenta er den samme fra novelle til novelle
og selv om den jenta er meg.
Jeg har bare brukt meg selv
som levende modell
og plassert meg selv på en samling detaljer
og prøvd å se hva som da ville skje.
Jeg ble ofte overrasket
over hva slags situasjon som oppsto.

Noen ganger kunne disse situasjonene brukes,
nesten slik de kom,
andre ganger måtte de bearbeides, vrenges ut-inn, fokuseres eller skrives helt om,
dreies rundt en detalj, bygges ut, bygges ned.
Og til dette arbeidet hadde jeg god hjelp av redaktøren min, Eva,
og av en konsulent.
Og til slutt måtte materialet strykes ned
i runde på runde på runde.

Gro Dahle – Amerika